Den store støverguiden

Harejakt med hund har både vært adelens forlystelsesjakt og selve folkejakta i Norge. I nyere tid har imidlertid jaktformen tapt terreng, og flere harehundraser er utrydningstruet. I denne delen av Jakt & Fiskes jakthundguide, ser vi nærmere på støverne.

Jo Stenersen Tekst

Publisert tirsdag 14. mai 2024 - 18:19 Sist oppdatert onsdag 18. september 2024 - 10:28

Skal vi tro historiebøkene, syslet en biskop i Belgia med oppdrett av støverliknende hunder en gang på 900-tallet, noe som kan ha gitt opphavet til blodhunden. Men støvertypene han avlet på, har trolig eksistert i området flere hundre år tidligere.

Uansett; etterkommerne av biskopens hunder ble trolig spredt ut over Europa og iblandet andre typer hunder for å framelske visse bruksegenskaper. Det finnes også brev fra årene 1475–1480 der hertuger og geistlige ber om å få hunder fra avlen til Albrecht von Bonstetten, dekanen i klosteret i Einsiedeln i Sveits.

Innvandrer

I oppslagsverket Jakt, fiske, friluftsliv fra 1985, står det å lese at støverne kom til Norge sammen med tyske offiserer som (ironisk nok) skulle hjelpe til med å bygge opp den norske hæren i starten av 1600-tallet. Med på lasset fulgte arbeidere i glass- og bergverksindustrien, også disse ivrige harejegere fra kontinentet.

Utover 1800-tallet dukket det opp harehunder på svært mange småbruk og gårder. Dermed oppsto de nasjonale, norske støverrasene.

Ikke «bare» harejeger

En støver er det mange kaller «harehund». Selv om enkelte av dagens raser primært jakter nettopp hare, er betegnelsen noe snever. Flere kvotejegere på gaupe har med stort hell brukt støver de siste årene. Også revejegere vet å sette pris på denne hundetypens egenskaper.

I jaktterminologi kalles en støver for en «løs, på drevet halsende hund». Dette er utholdende hunder med meget god luktesans og høy vilje til å forfølge viltet mens de loser. I en del land brukes hundene også på villsvin, hjort og rådyr.

Her i landet er det kun drivende losførende raser med boghøyde på under 41 cm som er tillatt brukt på de to sistnevnte viltartene. (Les mer om de kortbeinte, drivende hundene i en kommende utgave av Jakt & Fiske).

Eget fargekart

Avslutningsvis er det verdt å nevne at denne hundetypen har to litt spesielle fargebeskrivelser du kan lære deg først som sist. En dunker kan være sortblakk eller grådroplet.

Førstnevnte betyr et sort parti på ryggen og sidene som minner om en sadel, for så å gå over i en blek, gulbrun farge. Grådroplet betyr derimot en mørk eller lysegrå farge ispedde større eller mindre sorte flekker i ujevnt mønster.

Vi har tre norske støverraser: dunker, hygenhund og haldenstøver. Alle regnes som utrydningstruet, spesielt hygen og haldenstøver. De respektive raseklubbene jobber iherdig for å bevare rasene og motvirke innavl, også ved å krysse inn andre raser.

Norsk Kennel Klub og Norsk Landbruksmuseum innledet i 1992 et samarbeid med Norske Harehundklubbers Forbund om bygge opp en genbank med frossen sæd for langtidslagring.

Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene. De edle dråpene skal fortrinnsvis lagres i ti år og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller ved behov for «gammelt» materiale i avlsarbeidet.

I denne guiden kikker vi også nærmere på de andre støverrasene som gjør seg gjeldende i Norge, henholdsvis finsk støver, schillerstøver, luzernestøver, schweizerstøver og hamiltonstøver.

Hvilken støver skal du velge?

Hvilket vilt du preger hunden på, har mye å si for hva hunden loser på i skogen. Støvere i sin helhet er gjerne lette å prege på ønsket vilt. Uavhengig av rase, finnes det enkelte linjer som har mer rovviltinteresse enn andre.

Likevel; skal du primært jakte rev, kan det lønne seg å satse på schillerstøver eller finsk støver.