Lykken er en revestøver
Er du ute etter mye spenning og rimelig og lett tilgjengelig jakt over en lang sesong? Da er revejakt med støver definitivt noe for deg.
Denne artikkelen er over fem år gammel.
Jakt og fangst av rødrev er noe vi mennesker har bedrevet i flere tusen år, men det var først på 600-tallet støverne ble avlet fram i Europa. På 1400-tallet kom de til Norden, og først på 1800-tallet ble våre norske raser Dunker, Hygenhund og Haldenstøver avlet fram. I tillegg til den populære harejakta, bidro høye skinnpriser og skuddpremiene på rev til å øke støvernes popularitet i Norge.
Reveskabbens herjinger på 1970- og 80- tallet gjorde kraftig innhogg i revebestandene, og førte naturlig nok til en drastisk nedgang i antall revehunder i hele Norden. I dag har revebestandene for lengst tatt seg opp til nye høyder, og stadig flere jegere har igjen fått øynene opp for denne fantastisk spenningsfylte jaktformen. Det er ikke uten grunn at revejakt med støver ofte omtales som jaktas Formel 1.
Linjer eller raser?
De fleste av oss støverentusiaster er enige om at den ultimate revestøveren skal ha godt søk, et nyansert og godt hørbart mål, evnen til å ta kalde spor og være påhengelig. Den bør også være god til å forsere hindre, og i tillegg å stå for berg. Det er imidlertid stor uenighet om hvilke hunder som egner seg best – og ikke minst hvordan man skal få fram en god revehund.
I jegermiljøet diskuteres det ofte hvorvidt man bør velge støvervalp etter spesielle linjer, eller ha fokus på raser. Sannheten er at alle de vanlige støverrasene vi har her i landet, egner seg godt til revejakt. Men ingen hunder blir gode av å stå i en løpegård – uansett hvor gode genetiske forutsetninger de måtte ha.
Valg av valp
Det viktigste man gjør før et valpekjøp, er å finne en paring man har trua på. Gode jaktlinjer bør være en forutsetning, men det trenger ikke nødvendig vis være reine revelinjer. Jaktprøveresultater kan være et godt hjelpemiddel for å se hvilke egenskaper foreldrene har. Avlsrådet for de forskjellige hunderasene er også behjelpelige med å finne gode paringer.
Det kan også være lurt å snakke med noen som har jaktet med foreldredyra – fortrinnsvis andre enn eierne – for å få et inntrykk av hva man kan forvente av avkommet. En støver med mye jaktlyst, vil som regel jage det meste den kommer over, uavhengig av hvilke linjer den kommer fra. Det er altså mye viktigere å prege hunden på rett vilt enn å kjøpe en hund etter spesielle linjer, eller se seg blind på bestemte raser.
Før du treffer det endelige valget, kan det være lurt å tenke godt igjennom hva slags revestøver som vil passe best for deg. Hvis du jakter på små terreng, og kanskje ikke har tilgang til hihund, kan det lønne seg å kjøpe valp etter foreldre som støter mye, er «lause» og jager langsomt. Med en slik hund etter seg, vil reven føle at den har full kontroll over situasjonen.
Den vil ofte ture i mindre områder, og det tar gjerne lengre tid før den kryper i hi. Om man har store områder med fine hi, og samtidig har tilgang til hihund, kan det være mer effektivt med en rask støver som ikke støter. Slike hunder har lett for å overraske reven på dagleie, hvilket gir den langt mindre følelse av kontroll over situasjonen, og den vil ofte bevege seg over store områder eller gå rett i hi.
Man kan rekke mange loser på en dag, og med en god revesprenger kan man bli en svært effektiv ekvipasje.
Preging og innjaging
Så fort valpen har funnet seg til rette i sitt nye hjem, kan du starte med grunndressuren, eventuelt bygge videre på det arbeidet oppdretteren har lagt ned. Når hunden etter hvert blir moden for jakt, vil du ofte oppleve at reven har lett for å krysse både trafikkerte veier og islagte vann.
I slike tilfeller er en velfungerende grunndressur, herunder innkalling, gull verdt. Samtidig er det verdt å merke seg at en åtte uker gammel valp har en fullt fungerende nese, som med litt trening vil kunne følge enkle spor. Det er altså ingen grunn til å vente med pregingen på viltet du vil at den skal jage.
Start forsiktig. Ikke sleng en nyskutt rev foran valpen, dette kan fort bli skummelt. Kapp heller av bein eller hale, og la valpen leke med dette. Valpen assosierer dermed revelukt med noe morsomt, og vil etter hvert følge slepesporet du har lagt på gressplenen for å finne sin nye «leke». Etter hvert kan du øke vanskelighetsgraden, men aldri så mye at hunden ikke lykkes med å finne den.
Husk at innlæringa skal være lystbetont. Om hunden ikke er fokusert, er det bedre å vente til neste dag enn å bli irritert. Det samme gjelder selvsagt for den øvrige dressuren.
Valpen bør også få mye tid i skogen, slik at den blir skogsvant. Etter hvert vil den føle seg trygg nok til å gjøre små oppdagelsesferder på egen hånd. Dette er også med på å utvikle søket til hunden.
Revehund eller kombihund?
Den virkelige preginga starter når hunden er mentalt moden nok til å lose på vilt. Tidspunktet for dette kan variere svært mye fra hund til hund. Uansett er det viktig at du i denne fasen også har bestemt deg for om du vil ha en rein revehund, eller en kombinasjonshund som også jager hare. Haren er mer utfordrende å jage, hvilket fører til at hunden blir mer spornøye, dermed blir det også enklere for den å jage rev seinere.
Ulempen med å la støveren jage hare, er at det fort kan bli harelos når du egentlig skal jakte rev. Er du utelukkende ute etter en støver som jager rev, bør dette gjenspeiles i pregingen. Det beste er å slippe den på reveobservasjoner, helt ferske spor eller i områder hvor du vet det befinner seg rev, f. eks. nær et åte eller et ynglehi.
Revelukt kan virke skummelt på unghunden, derfor er det viktig at du gir den masse skryt og støtte, og følger sporet sammen med hunden. Igjen handler det om å bruke tid i skogen, slik at hunden får mest mulig lostid på rev.
Gradvis kan du gjøre det litt mer utfordrende for hunden, ved å slippe den på kaldere spor. Hunden skal lære seg at det alltid er en rev i enden av sporet, selv om det ikke er helt ferskt. Om man ikke får skutt rev i los for hunden med det første, er det ingen krise. Det er som regel viktigere for eier enn hund at det blir skutt vilt for hunden tidlig. For støveren er det moro nok bare å jage.
Samarbeid
Det å komme seg ut i skogen en grytidlig vintermorgen, kjenne minusgradene rive i nesa idet du slipper hunden på et nattspor. Høre lyden av et forløsende uttak, og losen som klinger over åsene i det de første solstrålene titter fram.
Oppdage en rødkledd skapning som nærmer seg med elegante bevegelser. Vente på det rette øyeblikket, før hundens musikk akkompagneres av et drønn. Se en fornøyd støver inspisere sitt bytte, og kjenne på gleden over et godt samarbeid.
Det er hva revejakt med støver handler om.
Aversjon
Når støveren er blitt moden nok til å jage og lose på vilt, må du prege den på ønsket viltart. Samtidig må du lære hunden hva den ikke får lov til å jage, som f.eks. rådyr. Dette kan gjøres ved at man ofte og «tilfeldig» krysser et spor i områder hvor du har observert dyr. Hvis hunden viser interesse for sporet, sier du bestemt nei, samtidig som du med kobbelet napper hunden vekk fra sporet, og går videre.
På sau og reinsdyr kan aversjonsdressur gjennomføres med bruk av strøm. Dette må imidlertid utføres av autorisert personell. Se foreningsoversikt på www.njff.no for å finne ditt nærmeste lokallag, og sjekk om de tilbyr dette.
Ordforklaringer
Støting: når hunden loser/gir hals før den har fått reven på beina.
Uttak: når hunden kommer fram til dagleiet etc.
Los: når hunden har fått reven på beina, mens den forfølger sporet og gir hals.
Nyansering: når hunden varierer losmål og takt/intensitet avhengig av hvor langt bak reven den er.
Stå for berg: når hunden markerer at reven befinner seg i hiet ved å lose utenfor.
Frisøk: å slippe en hund i et område for at den selv skal finne et revespor og spore den opp.
Kalde spor: revespor som er noen timer gamle og som ikke lukter like mye som helt ferske spor.
