Annonse

Spanielguiden

Lykkelig som trofast tjener

En spaniel kan komme godt med for småviltjegeren som vil ha en hund som jakter rett under hagla.

Publisert Sist oppdatert

Først ut; spanielene følger sin eier i tykt og tynt. Også inn på badet ... I Norge er det ni ulike spanielraser som hører inn under Norsk Spaniel Klub. Alle er opprinnelig støtende fuglehunder utviklet på De britiske øyer. Eller?

Rugdehund fra Spania

De lærde er nok enige om at rasene, slik vi kjenner dem i dag, ble videreutviklet i Storbritannia, men noen har kan hende aner på kontinentet. Cocker spaniel blir gjerne oversatt til «rugdehund fra Spania» (woodcock=rugde). Navnet kan også komme fra det franske épagneul, som er en fellesbetegnelse på langhårete fuglehunder.

Uansett opphavet, kan spaniel-typene dokumenteres tilbake til 1300-tallet, og ligger mest sannsynlig bak flere andre fuglehundraser. Har også den franske revolusjonen en finger med i spillet for noen av rasene? Mer om det seinere.

Innenfor haglehold

Før det ble vanlig å jakte med skytevåpen, hjalp spanielene til med å støkke fugler som ble fanget med nett. Da måtte hunden være samarbeidsvillig og holde seg i nærheten av jegeren. Mens hunden fortsatte å jakte som før, byttet jegeren nettet med haglgevær.

Som støtende og apporterende småvilthund, jakter spanielen innenfor haglehold på 15–20 meter. Hunden skal kunne kombinere bakkevitring og vindvitring, og reise viltet direkte når den finner det.

For å ikke bli skadd i skuddet, må spanielen være lydig og sette seg – eller i det minste stoppe – når fuglen tar til vingene eller haren løper ut. Ro i oppflukt der altså, som både britiske og kontinentale stående fuglehunder også må beherske.

Markert og dirigert apport

Etter skuddet skal spanielen finne og apportere viltet til fører, enten det har falt på land eller i vann. En hund som er flink til å apportere, skal også kunne finne skadeskutt vilt som flykter og gjemmer seg, og bringe det tilbake til fører. Munnen skal alltid være myk.

På samme måte som retrieveren, skal også spanielen mestre både markert apport, der hunden selv ser fuglen falle, og dirigert apport, der fører bestemmer hvilket vilt som skal apporteres først.

Krever vilttetthet

Det ideelle jaktterrenget for en spaniel har stor tetthet av vilt som trykker. Hundene egner seg derfor godt til jakt på fasan, rapphøns, hare og villkanin, som det finnes mye av i Storbritannia, Danmark, i det sørlige Sverige og på Gotland og Öland.

I Norge brukes spanielen gjerne til jakt i skogen (orrfugl, storfugl, rugde, bekkasin og hare) og som apportør på and og sjøfugl. Spaniels kan også brukes tidlig i rypejakta, før kullene spres, gjerne i terreng man er godt kjent i.

Egne jaktlinjer

Både engelsk springer spaniel og cocker spaniel har siden 1950-tallet vært avlet med to varianter; en jakttype (working) og en standardtype som samsvarer med eksteriørkravene til utstilling. 

Her i Norge ble jaktvariantene først introdusert seint på 1980-tallet, og Norsk Spaniel Klub arrangerte sin første ordinære jaktprøve i 1990. Ifølge NKKs jaktprøveregler skal spanielen vise jaktlyst, viltfinnerevne, samarbeidsvilje, arbeidslyst og utholdenhet.

Selv om mange av utstillingshundene har jaktlysten i behold, er jaktcocker og jaktspringer spesielt avlet fram for sine bruksegenskaper. De skiller seg derfor mye fra standardvariantene både i høyde, vekt, pels og energinivå.

Powered by Labrador CMS