Hvordan bygger du en jakthund på internasjonalt toppnivå?

Tema || Hundetrening

Toppidrettsgymnaset

Hva skal til for å bygge en internasjonal champion? Retrieverduoen fra Rogaland har svar.

Frank Hermansen står lett bøyd over hunden med et hvitt tørkle i hånden. Han peker rett fram og over et gjerde omringet av piletrær. Treningsområdet vi befinner oss i, er egentlig et lokalt plantesenter med ymse vegetasjon.

– Ut! 

Tispa Gunsight’s Firecrest C.I.T. N JCH SE FTCH NORDRTCH23 – bare Crest blant venner – lar seg ikke be to ganger. Hun seiler gjennom vegetasjonen, suser ut på jordet for å finne dummyen, plukker den opp og setter kursen hjem – samme vei som hun kom. Som tittelen tilsier, er hun International Field Trial Champion som mestvinnende retriever i hele Europa. Hun havnet også på pallen under fjorårets kåring av «Årets jakthund», dog ikke øverst. Og det er der – under premiemiddagen til kåringen på Elverum – denne historien egentlig starter. 

– All ære til vinneren, men vi visste allerede før vi meldte oss på at vi ikke kom til å nå helt til topps. Forståelsen for retrieveren som jakthund generelt, og hva som skal til å lykkes ute i den store verden spesielt, virker noe manglende hos både juryen og i Jakt & Fiske, uttalte Hermansen. 

Hadde han et poeng? 

Vi dro til Jæren for å bli klokere.

Tallenes tale

For å forstå hvor trangt nåløyet tispa Crest har kommet gjennom faktisk er, må vi titte litt på tall, klasser og regler. I Norge har det de siste årene blitt gjennomført mellom 130-150 jaktprøver eller working tester i året. Førstnevnte er en egenskapsbedømmelse, sistnevnte er mer å regne som en konkurranseform. Klasseinndelingen er begynner- (BK), åpen- (AK) og eliteklasse (EK). Til forskjell fra hos de stående fuglehundene, spiller ikke alderen inn ved klasseopprykk, kun prestasjoner. 

Skal du bli best, må du først lære deg å lese hunden du har og tilpasse treningen deretter, sier Frank Hermansen.

En førstepremie i BK, åpner AK, to førstepremier her baner veien til EK. Ekvipasjer som soper inn tre førstepremier i eliteklassen og består en praktisk jaktprøve der det felles vilt, kan kalle seg jaktchampion i Norge. I fjor ble det gjennomført to stykker i hele landet. 

Ser vi mot kontinentet, er situasjonen en annen. Skal du bli jaktchampion utenlands, må du gjøre det godt på A-prøver, også kalt field trials. Dette er en konkurranseform der det normalt felles mellom 30 og 60 vilt. Rundt regnet går det et 50-talls slike prøver i Europa i sesongen fra oktober til februar, med Frankrike, Italia, Østerrike og til dels Ungarn som viktige arrangørland. Det krever en stor fuglebestand, om det da ikke løses med utsetting av vilt, slik det gjøres i enkelte land. 

– Det er kjøttvekta som rår. På en prøve i Italia, er det kanskje bare plass til 12–14 hunder i eliteklassen. For å ha en sjanse til å kunne konkurrere, må du ha gode meritter fra field trials. Da hjelper det ikke med premiering fra Norge, forklarer Hermansen.

En annen utfordring, er at svaret på hvorvidt en ekvipasje får stille på en prøve, gjerne kommer på kort varsel. Med et femtitalls reisedøgn i året, blir det en del kjøring nedover til kontinentet for både Hermansen og tispene Firecrest og Heathersage

– Det er en del av innsatsen du må legge ned om du vil bli best. For å få et championat, altså inter- national field trial champion, må du både ha den beste hunden og få cert på to separate field trials i eliteklassen. Det betyr en hel dags jakt der hundene skal veksle mellom aktivitet og passivitet, samtidig som konsentrasjonen må være på topp hele veien, sier han.

Teamwork

– Det høres litt heftig ut å håndtere alt dette alene?

– For å si det litt enkelt; du klarer ikke å nå til topps uten et godt støtteapparat, dette er teamwork hele veien, sier Hermansen overraskende ydmykt. Mannen er tross alt siddis. Han har også 35 års erfaring med retrievere, er jaktprøvedommer, representerer Norge i den internasjonale hundeorganisasjonen FCI og sitter i retrieverklubbens sentrale jaktdommerkomité. 

– Vår suksessoppskrift er at vi har delt oppgaven i to. Jeg står for all jakttrening, prøver og liknende, mens Ellen har ansvar for «alt det andre». 

Nevnte Ellen heter Espedal til etternavn, bor på gård i Forsand og har altså ansvaret for foring, styrketrening, vedlikehold av kondisjon og restitusjon – for å nevne noe.

Heilandskapet som Ryfylke er så kjent for, skimtes gjennom vinduet – en perfekt treningsarena. 

– Der en setter er en langdistanseløper som flyter gjennom fjellet, er retrieveren en sprinter. Den skal sitte konsentrert i lange perioder, for så å eksplodere i aktivitet for å hente felt eller skadeskutt vilt. Det krever mye av muskulatur og ledd. Skal vi lykkes med det, må vi tenke som toppidrettsutøvere, sier Espedal.

Hun trener mye med ulike balanseputer og lignende, men er også veldig opptatt av å bruke naturen.

– For oss er det viktig med en sterk kjernemuskulatur for å forebygge skader. Mye er gjort om du lar hunden stå med frambeina på en stubbe, trene balanse på ujevnt underlag og lignende.

Ellen Espedal er den andre halvparten av retrieverduoen fra Rogaland. Der Hermansen tar ansvar for alt av retrievertrening, står hun for oppbygging av kjernemuskulatur, ernæring, restitusjon og foring.

Djevelen i detaljene

Rogaland er smått borskjemt med tobente toppidrettsutøvere i verdensklasse. Veien til suksess, beskrives gjerne som en systematisk og detaljert tilnærming til alt fra trening, til mat og restitusjon. Finnes det paralleler til de firbente utøverne mon tro? 

– Vi starter med å legge opp et årshjul med konkurranser og prøver. Så lager vi månedsplaner basert på det, der vi legger inn både treningsfri og perioder hvor vi øker intensiteten igjen. 

Basert på årshjulet, lager Espedal også en detaljert ernæringsplan.

– Jeg liker best å fôre med en type protein av gangen, og bytter heller gjennom året. På vinteren forer jeg med fisk fordi det er mye omega-3. Om sommeren går jeg gjerne på noe magrere, som lam. Om hundene blir tynne, er frysetørket vom et godt tilskudd. Også bruker jeg fiskeolje og litt andre tilskudd som støtter beinbygging. Dette er særlig viktig når hundene er unge eller er skadd.

– Har du en mal du følger?

– Nei, du må se an hunden du har. Crest og Sage har helt forskjellige treningsplaner, og du må ta hensyn til om hunden er valp, voksen eller senior. Oppvarming og nedtrapping er viktig. Det samme er det å komme i gang med restitusjon etter aktivitet. Tenk varmedekken og væskeerstatning.

Født sånn eller blitt sånn?

Tilbake på plantesenteret på Jæren, kjører Frank egne og andre hunder gjennom en gjeng klassiske apportøvelser. Å trene her, er gull verdt.

– Å ha tilgang på et godt sted å trene, er en viktig del av å lykkes. Her er det variert beplantning og ulike biotoper gjennom hele året, noe som gir meg mulighet til å generalisere mest mulig. En fast gjeng som trener sammen, er også sentralt. Ved å legge opp treningene mest mulig likt prøver, får hundene mye erfaring i disse situasjonen, sier han.

Hermansen trer en dummy på en kruttdrevet utkaster, signaliserer at hørselsvernene skal på, og klemmer inn avtrekkeren. Bang! Dummyen blir skutt vel 100 meter gjennom lufta og lander i buskaset. Det tar ikke mange minuttene før den er tilbake i hånd hos fører.

Et evig spørsmål rundt prestasjonen av de virkelig gode hundene, er arv og miljø. For Hermansen er det viktigere å velge rett individ og tilpasse treningsløpet etter hundens forutsetninger.

– Jeg måtte vente nesten tre år før jeg lot Crest trene på flere dummier som landet i feltet, det vi kaller markeringer i treningssammenheng. Hun ble for stresset. Det hadde ødelagt balansen jeg er ute etter. Sage taklet dette mye tidligere. Skal du lykkes, må du bli godt kjent med hunden din og vite hvor du kan legge på mer påvirkning og hvor du må dempe.

– Hva er det neste målet?

– Har jeg blitt best i Europa med én hund, skal jeg vel klare det med en til, blunker Hermansen lurt.

Veien til suksess

Velg rett. Let etter en valp som tar naturlig kontakt, ikke for tøff. Ikke for myk.

Ta det rolig. Bruk det første året på å bygge relasjon. Ha med hunden overalt. Det skal være morsomt å være rundt beina på fører. Det er grunnmuren for all trening.

Bli kjent. Lær å kjenne hunden og finn ut av hva du må trene mye på, og hva du bør trene i mindre omfang eller vente med. Det er din oppgave å sørge for at hunden lykkes.

Ha treningsfri. Alle idrettsutøvere må ha perioder uten trening, kroppen trenger restitusjon.

Start restitusjonen. Sleng på et varmedekken før hunden går i kald bil. Gi lett næring og gjerne væskeerstatning.

Tenk grunnstyrke. Alle hunder har godt av å bruke kjernemuskulaturen. Styrker du denne, er det gjerne lettere å bygge hundens kondisjon.

Bygg et lag. Finn en makker som hjelper deg. Har du en dedikert treningsgruppe du kan trene med over tid, kan du få mye prøvelignende erfaring.

Terreng, terreng, terreng. Skal hunden gjøre det godt på prøve, må du trene i relevante terreng. Ta godt vare på grunneiere som «åpner døra».

Ernæring. Som for toppidrettsutøvere flest, er det viktig med et godt kosthold. Tenk gjennom hundens aktivitetsnivå gjennom året, og tilpass deretter.

Powered by Labrador CMS