Schweizerstøver

Den historisk viktige støveren.

Jo Stenersen

Publisert 14.05.2024 - 18:12 Sist oppdatert 18.09.2024 - 11:56

Denne rasen kommer, som navnet tilsier, fra Sveits, der støvere generelt heter Laufhunde. Det er også sikkert at schweizerstøveren har spilt en viktig historisk rolle i avlen til de andre støverrasene i Norge i dag.

Ifølge Norsk Harehundklubs jubileumstidsskrift fra 1982, er det godseier og skipsreder M.S. Sørensen fra Østfold som er grunnen til at vi har rasen her hjemme i dag. Han importerte hunder fra Sveits rundt år 1900.

Først hentet han tispen Nettie, og seinere hannhunden Waldi. Sistnevnte ble skutt fordi den led av bendelorm. Sørensen fortsatte å importere hannhunder og pare disse med den omtalte tispen.

Rasekl ubben har også ei historiebok utgitt i 1919, som beskriver støvere med den karakteristiske røde og hvite fargen i Norge helt tilbake til midt på 1700-tallet.

Avlsmassen i Norge i dag er, på lik linje med mange av de andre støverrasene, ikke den største. I 2016 ble det gjort en innkryssing med luzernerstøver. Det skal dog nevnes at schweizerstøver og luzernernen har felles rasebeskrivelse, fargeforskjellen til tross.

Pelspryd

I Norge finnes også en helt egen variant av rasen; den ruhårede schweizerstøveren. Disse hundene har et langt, stritt hårlag. I avlen brukes ruhår og glatthår om hverandre, og graden av ruhåret pels på individet kan derfor variere i stor grad.

Den ruhårede schweizeren var tilnærmet utryddet, men med målrettet avl har dette tatt seg opp igjen de seinere årene. Denne varianten er kun godkjent i Norge. Begge varianter er kjent for å ha et mål med lange og kraftige toner.

Hva sier entusiasten?

– Jeg vokste opp med schweizerstøver, og det ble naturlig å fortsette med rasen da jeg kjøpte mine egne hunder i 2007, sier Marianne Grønvold i Vang på Hedmarken. Kjæresten har valgt seg finsk støver, men det snakker vi ikke mer om.

Grønvold er ivrig jeger, driver med fysioterapi og rehabilitering av hunder og sitter i avlsrådet for rasen.

– I gamle dager var både schweizer og luzerner kjent for et såkalt «hylemål». Det ble sagt at du kunne høre en schweizer i hele bygda. Akkurat dét er langt på vei ute av linjene. Men der andre hunder sier «voff, voff», sier flere av mine hunder mer «booowh», forteller Grønvold spøkefullt.

Selv om hun primært jakter hare, vet hun om flere som også bruker schweizerstøveren på rev.

– Det sies at rasen setter to ting høyest i livet. Jakta og eieren. Noen individer kan nok være litt enmannshunder, men mine fungerer godt i familien.

Grønvold beskriver schweizerstøver som «alltid klar», men som også tåler perioder med mindre aktivitet.

– Dessuten er det givende å bidra til at en liten rase har en bærekraftig avl, sier hun.