Jakthundguide
Kontroll på kontinentet
I stand på fugl, apporterende i vann eller på sporet etter såret vilt – de kontinentale stående fuglehundene takker sjelden nei til varierte arbeidsoppgaver.
I likhet med mange av de andre jaktformene, har også jakt med stående fuglehund vært forbeholdt fyrster, adelsmenn og godseiere gjennom flere hundre år. Historisk besto dagens Tyskland av flere suverene fyrstedømmer, som ble samlet i Det tyske keiserriket i 1871. Men hva har dette å gjøre med stående fuglehunder på kontinentet?
Forklaringen er at det i denne prosessen også foregikk en endring i hvem som kunne jakte, og fra rundt 1850 sørget omveltninger i jordbruks- og jaktlover for at jakten ble åpnet opp også for «hvermannsen». Men til forskjell fra rikmannsfolket, som kunne satse på kenneler med ulike spesialister, slik som f.eks. de britiske stående fuglehundene og retrieverne, hadde bønder og menigmann behov for hunder som kunne fungere til all typer jakt.
Enkelte vil hevde at mens de britiske rasene er resultat av kontinuerlig avl på eksisterende hunder, er de kontinentale rasene med opphav i Tyskland resultatet av målbevisst avl for å bygge flerbrukshunder.
De stående fuglehundene fra kontinentet hadde som oppgave å passe hus og hjem, samtidig som de jaktet det som ga mat på bordet. Den dag i dag er derfor flere av rasene du skal lese om i denne guiden allsidige hunder med interesse for langt mer enn fugl.
De skal både jobbe med nesen høyt og ta stand, men likeså ha interesse for spor og ettersøk. Flere brukes også som støtende hunder ved jakt på klauvvilt. Særlig de tyske rasene har en god dose viltskarphet.
Alle er de kjent for solide apportegenskaper og rikelig vannpasjon. De jobber i nært samarbeid med sin fører og har ofte ikke et like fartsfylt og bredt søk som sine britiske slektninger. Den franske bretonen er riktignok å betegne som en rein stående fuglehund, og skiller seg dermed fra de andre kontinentale rasene i denne guiden.
Fra fugl til spor
Det finnes om lag 40 forskjellige stående fuglehundraser fra kontinentet. Norge er det eneste landet i Europa som ikke skiller jaktprøveformene mellom de britiske- og kontinentale fuglehundene.
Resultatet er at noen norske linjer er mer utpregede stående fuglehunder tilpasset norske forhold enn de mer pragmatiske allrounderne fra utenlandske linjer. Interesse for hårvilt og apport er likevel iboende i alle rasene, men linjene du velger vil være avgjørende for hundens hovedinteresse og arbeidsmåte.
Flere av rasene har vist gode resultater på høyfjellsprøver. Likeså er flere av de kontinentale svært gode på skogsfugljakt og blod- og fersksporprøver – det ene utelukker ikke det andre. Hvilken rase du bør velge, avhenger først og fremst av hvilke egenskaper du anser som viktigst.
Også her gjelder det å sjekke opp linjene, både bakover og i bredden.
Husk også at en rase med bredt interessefelt ikke er ensbetydende med at den bør få lov til å jakte på alt den kommer over. Her er din oppgave som eier å legge føringer og lære hunden å skille på hva den skal jakte og ikke.
Fordelen med allsidige jakthunder, er at du får en hund du kan bruke til mye. Om du derimot kun vil ha en spesialist, får du fort noen utfordringer.
