Jakthundguide
Standsmessig skal det være
Raske, stilfulle og vakre med et godt søk og en stilfull stand. En ypperlig nese spesialisert for å finne og spikre fugl for jegeren. Det er selvsagt setterrasene og den engelske pointeren vi snakker om.
Med nett og garn troppet fordums jegere opp for å fange fugl før viltet tok til vingene. Bruken av hunder til å finne og jage opp fuglevilt, strekker seg helt tilbake til 1200-tallet. Den gang ble det brukt hunder av spanieltype til formålet.
Noen ruste av gårde i full fart når de luktet fugl, mens noen av dem virket å være mer forsiktig i sin opptreden, og valgte å sette seg ned der fuglene trykket. Hundene som oppførte seg slik, fikk raskt navnet «setting spaniels». De stanset og pekte mot fuglene og ventet til jegeren kom nærmere. På det viset kunne jegeren kaste nettet over fuglene og hunden, eller avlive det flygende viltet med pil eller spyd.
Skal vi tro historiske kilder, er det disse hundene jegerne for vel 1000 år siden avlet videre på for å utvikle dagens setterraser. Pointerens opphav er det knyttet noe mer usikkerhet til, men det er ikke usannsynlig at opphavet stammer fra spanske, franske og italienske korthårede fuglehunder.
Spesialister
De britiske stående fuglehundene er avlet for samme formål – nå som da. De skal søke opp fugl, bli stående så fuglen trykker og reise på kommando, slik at jegeren får skutt. Etter reisen, skal hunden forholde seg rolig og ikke løpe etter fuglen. Det er med andre ord et krevende samspill med mange momenter, så her må både gode jaktegenskaper og dressur være på plass.
Hundene skal tross alt jobbe flere hundre meter ut fra fører, særlig på fjellet. Selv om avstandene på skogsfugljakt gjerne er kortere, er samspillet like viktig her.
I Storbritannia var fuglejakt tidligere forbeholdt overklassen. Enkelte vil kanskje hevde at det fortsatt er tilfellet på De britiske øyer, i hvert fall om vi legger prisen på passende tweedbekledning og matchende prydhagler til grunn. Såkalt «sporting» utøves tross alt den dag i dag med en viss stiff upper lip.
Da haglgeværet ble oppfunnet på 1500 tallet, økte mengden fuglehundkenneler ved de britiske godsene. Både stående, støtende og apporterende hunder var gjerne en del av arsenalet for å kunne bidra til en fullkommen jakt. Også setterrasene og pointeren skal apportere, men egenskapene er kanskje ikke like iboende som hos de kontinentale fuglehundrasene – for ikke å snakke om retrieverne. (Se «Den store retrieverguiden»)
Jegere med noe attåt
De elegante britene er og forblir jakthunder, selv om de også kan brukes til både trekk, kløv og tur året rundt. En jakthund som har problemfrie poter og et godt løpesett, vil være av høy verdi på lange jaktdager.
Riktig foring, fysisk opptrening og fokus på samarbeid og balansert dressur, er viktige faktorer for virkelig å få utbytte av disse jaktmaskinene.
Har du lyst på valp, bør du se etter foreldredyr som har et lynne og en arbeidsmåte som passer deg og din livsstil. Sats på et opphav som er premiert både på utstilling og på jaktprøver.
