Annonse
Da er krevende hjortejakt er det viktig å ta gode vannpauser.
Da er krevende hjortejakt er det viktig å ta gode vannpauser.

Reportasje || Hjortejakt på Skorpa

Krevende hjortejakt i havgapet

Vi dro lengst vest i landet for å rapportere fra hjortejaktstarten. Konklusjon? Det eneste som er sikkert med hjortejakt på Skorpa, er at ingenting er sikkert.

Publisert Sist oppdatert

Et oppstemt hjortejaktlag står på moloen i Eide. De venter på båtskyss utover til den ubebodde øya Skorpa, som stikker opp som en jeksel i havgapet ytterst i Sognefjorden. 

Øya i Hyllestad kommune teller rundt 6000 stupbratte dekar og fungerer som en transittstasjon for trekkende hjort mellom fastlandet og øyriket Solund i vest. 

Jaktleder og blodspordommer Atle Kristoffersen fra Sotra ved Bergen er skråsikker: Første jakthelg på Skorpa er sjansen for hjortefall tilnærmet 100 prosent.

– Vi jakter på halve øya og disponerer 16 løyver. Kun to ganger de siste 30 årene har vi returnert uten fangst, smiler 64-åringen. 

Jaktlederen har til alt overmål med seg jakt og viltsporchampion Buster (5), en alpinsk dachsbracke som virkelig har fått dreisen på hjortesporinga.

Kast loss!

Ifølge Kristoffersen finnes det få stamdyr på øya. Til gjengjeld kan det i perioder være mye bukk på trekk.

– Det er både et spennende og krevende terreng. Vi har skutt hjort på fjellhyller du aldri ville trodd hjorten kunne fote seg, sier han.

Sigmund Eide var i mange år eneste hjortejeger på Skorpa, og mener det var mer hjort tidligere. Nå tjenestegjør han som jakt lagets kaptein, og er parat med både en 24 fots cabincruiser og lettbåt hele helgen for å frakte og hente jegerne rundt om på øya. 

Hjemme på gården venter kjølerommet på fersk hjorteslakt. Båten lesses til ripa av sekker, bager, våpen og mat.

– Kast loss! kommanderer han.

Drivjakt med hund er den mest effektive jaktformen på Skorpa. Jakt og viltsporchampion Buster (5) jobber iherdig helga til ende.
Drivjakt med hund er den mest effektive jaktformen på Skorpa. Jakt og viltsporchampion Buster (5) jobber iherdig helga til ende.

Ikke ei klauv

Morgenens første drev på Børneset er allerede organisert: Etter landsetting skal Johnny Arefjord og Odd Jarle Nese klatre til topps for å avskjære eventuelle drevdyr, mens Bjarte Helleseth og Stein Eide tildeles generalpostene lavt i terrenget. 

Hundefører og Buster skal hoppe i land på en bergvegg halv annen kilometer unna og følge et smalt platå mot postene. Drevet regnes som øyas sikreste.

– Det er så å si 100 prosent sikkert at vi får høre losen, sier jaktleder. Timen seinere må han bite i seg ordene. Bortsett fra et par daggamle liggegroper, har han ikke sett så mye som ei hjorteklauv. 

Også det påfølgende drevet på Karibakken blir resultatløst. Postjegerne trekker like godt inn i en slitt sjøbod for å styrke seg på hjortekarbonader fra fjorårsjakta.

Det pleier alltid å bli hjortefall første helg. Jaktlaget har terreng på halve øya. Men under vårt besøk sto hjorten sannsynligvis på andre siden av øya.
Det pleier alltid å bli hjortefall første helg. Jaktlaget har terreng på halve øya. Men under vårt besøk sto hjorten sannsynligvis på andre siden av øya.

Brutal klatreetappe

Neste drev bærer det oppløftende navnet Dyreråsa. Bjarte Helleseth skal klatre til fjellhylleposten høyt der oppe i sommer varmen. Jaktleder er som alltid optimist.

 – Det er 50 prosent sjanse for at hjorten svinger innom dere, sier han. Klatreetappen blir brutal: Vi banner oss vei gjennom tett sprake busk, går på snørra i dype hull som skjules av et knehøyt gress og lyngdekke, mens svetten siler og myriader av knott har bitegilde.

– Vi er klare, puster Bjarte på sambandet. Drevet lever opp til navnet: Buster tar ut i full los, følger en bukk oppover i bratta. 

Nær toppen hopper bukken to meter opp på ei fjellhylle og tråkler seg mellom postene til Johnny og Odd Jarle. Buster må gi seg på tap. Jaktleder forteller:

– Kolle, kalv og ungdyr vil alltid passere postene, men bukkene er lurere. Dette har skjedd bare én gang tidligere. Buster var faktisk oppe og hentet den ene postjegeren for å vise hvor bukken forsvant.

Jaktlaget overnatter i en sliten sjøbod.
Jaktlaget overnatter i en sliten sjøbod.
Sigmund Eide svipper oss ut med sin 24 fots North West cabincruiser.
Sigmund Eide svipper oss ut med sin 24 fots North West cabincruiser.
Landsetting på Skorpa. Båt går i land og er klar for hjortejakt på Skorpa.
Landsetting på Skorpa.

Klar som et egg

Jaktlaget overnatter i sjøboden. Om kvelden diskes det opp med hjortebiffer – og historier. Fortellingen om hjortejegeren som var på vei mot toppen av øya for noen sesonger siden, tar kaka: Jegeren fulgte en smal sti, bare meteren bred, med et høyt stup utenfor. 

GPS-en avslører at losen stryker forbi den ene posten. Tett vegetasjon gjør at skuddet holdes tilbake.
GPS-en avslører at losen stryker forbi den ene posten. Tett vegetasjon gjør at skuddet holdes tilbake.

Plutselig kom to storbukker i fullt firsprang nedover stien. Mannen klamret seg til geologien, mens bukker og gevir strøk forbi ryggen hans. 

Siden har han ikke jaktet. Utpå kvelden får vi besøk av blant andre førstegangsjeger Gustav Eikås Eide (25). 

Han har overtatt sakorifla etter mora og er klar som det berømte egget. Kanskje får han muligheten til å felle sin første hjort i morgen? 

På vei mot nok et drev dagen etter, krangler vi oss forbi en trang passasje mellom bergveggene kalt Porten. Her kan det blåse friskt. Seinhøstes i fjor løftet et stormkast Buster og sendte hunden flybåren i retur gjennom passasjen.

Papirarbeid

Vestlandshumoren er i alle fall seg selv lik:

– Nå må du være grei og ikke ramle utfor og slå deg i hjel. Da får vi så mye papirarbeid, flirer Stein Eide. Og Gustav, førstegangsjegeren? Han er drivende våt av svette, hiver etter pusten og kan til og med skryte på seg et imponerende gnagsår.

– Er du sikker på du har valgt rett hobby?

– Ja da, men terrenget er langt mer utfordrende enn jeg hadde forutsett. Jakta er i alle fall god trim, smiler han tappert.

Gustav Eikås Eide er klar som et egg på fastlandsposten. Naturopplevelsene frister mest med hjortejakta, mener han.
Gustav Eikås Eide er klar som et egg på fastlandsposten. Naturopplevelsene frister mest med hjortejakta, mener han.

100 prosent

Nok en gang ender drevet resultatløst i det energi tappende terrenget. Det gjelder å ikke brenne alt kruttet på øya. Kaptein Sigmund klapper derfor til kai for å frakte mann og mus over til fastlandet igjen. 

Det tennes et nytt håp om fall i Seljevoll. Klok av skade lar jeg være å spørre om sannsynligheten for hjortefall. Buster slippes. Minutter seinere klinger losen friskt i Bukkehaugen. 

Jakta er i alle fall god trim

Men forræderske kastevinder og tett vegetasjon er som kjent en dårlig hjortejakt kombinasjon. Losdyret passerer kloss på posten til Stein. Han holder naturlig nok skuddet tilbake.

– Jakta vil bli langt enklere etter løvfall, konstaterer han. Det mørkner.

– Nei, nå reiser jeg hjem, sier jeg.

– Og det er 100 prosent sikkert. 

Kan svømme minst fire kilometer

Hjorten er en god svømmer som kan legge bak seg ganske lange distanser. GPS-merking har dokumentert regulære sesongtrekk på over fire kilometer i luftlinje, blant annet over Trondheimsfjorden.

Øremerkede dyr har flyttet seg over enda lengre fjordstrekk. Det forteller hjorteforsker Erling Meisingset ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).

Meisingset sier at noen hjorter også svømmer over fjorder i sine ordinære vår og høsttrekk. I tillegg er det en del ungdyr som legger på svøm i forbindelse med utvandring.

– Det er flest hanndyr som gjør slike utvandringer. Da kan de legge på svøm både til og fra øyer for å komme ut fra sitt fødeområde.

Gode forhold på øyene

Øyene langs kysten tilbyr ofte hjorten gode vinterforhold med lite snø og tilgjengelig beite. Men det vanligste er at øyhjorten er stasjonær hele året, ifølge Meisingset.

– Hvis det ikke er for lange fjordstrekk eller vanskelige strømforhold, kan noen dyr likevel ha sesongtrekk til fastlandet.

Hjorteforskeren forteller at vårtrekket som regel skjer i perio den april – mai, med «snittet» første uka i mai. Hjorten trekker for å følge våren, som gjerne kommer tidligst på kysten.

Trekkstart i august

– Deretter trekker hjorten innover i landet eller til høyereliggende områder for å møte våren, som byr på ferske planter og gode beiteforhold, sier han.

På høsten trekker hjorten tilbake til vinterområdene, som regel i siste halvdel av september, men det kan være store individuelle variasjoner.

– Noen hjorter starter høsttrekket allerede i august, mens andre kan vente til både november og desember, sier Erling Meisingset.

De fleste øy og kysthjortene er stasjonære året rundt. Årsaken er gode vinterforhold med lite snø og tilgjengelig beite. På øya Skorpa ytterst i Sogne fjorden er det imidlertid mest trekkdyr ifølge lokale jegere.
De fleste øy og kysthjortene er stasjonære året rundt. Årsaken er gode vinterforhold med lite snø og tilgjengelig beite. På øya Skorpa ytterst i Sogne fjorden er det imidlertid mest trekkdyr ifølge lokale jegere.
Powered by Labrador CMS