Jakthundguide
Den som hadde en apportør
En retriever er uvurderlig på en småviltjakt. Men hvilken retrieverrase til jakt skal du satse på? Les vår store retrieverguide for å få svar.
Publisert
Sist oppdatert
Det må unektelig ha vært praktisk for fordums jegere å ha en stødig apportør ved sin side. Uavhengig om pilen fra armbrøsten traff fuglen eller falt i vannet – hunden hentet flittig inn begge deler.
Kulturarven er noe å tenke på for alle som har eller vurderer en retriever i dag, trolig har mennesker brukt nettopp apporterende hunder i vel tusen år.
Raser og linjer
Men hvilken rase skal du velge? Labrador retriever, golden retriever og flat coated retriever er de mest utbredte. Men også nova scotia duck tolling retriever, chesapeake bay retriever og curly coated retriever har sine tilhengerskarer.
Og for å gjøre det ytterligere komplisert, må du ta stilling til om du vil satse på linjer av «tjukklabbe» eller «jaktlabbe». Også innenfor det gylne slaget har det blitt vanlig å skille mellom «showgolden» og «jaktgolden».
Uansett hva du velger, er det viktig å ha tenkt gjennom både valg av rase og linje. Det øker sannsynligheten for at den firbeinte har de egenskapene du er på jakt etter.
Selvsagt har vi også dukket ned i flat coated retriever, nova scotia duck tolling retriever, chesapeake bay retriever og curly coated retriever.
Allsidige hunder
Historiske sett er rasene, som navnet tilsier, klassiske apportører av fugl og annet småvilt. I dag brukes hundene gjerne også til ettersøk, og i noen tilfeller som støtende hunder ved rådyrjakt (om hunden ikke halser).
Enkelte brukes som løshund eller bandhund ved storviltjakt, selv om dette ikke er et primært bruksområde for rasene.
Flere av retrieverrasene utmerker seg også som bruks- og tjenestehunder for henholdsvis politi og Norske Redningshunder. Kanskje ikke så overraskende, da både arbeidslyst, hukommelse og kontakt/samarbeid med fører er viktige egenskaper for å lykkes som apportør under jakta.
Et historisk hundeliv
Da Leif Eriksson ankom Vinland, kan det tenkes at han landet i Newfoundland i dagens Canada. Opphavet til dagens hunderase med samme navn, anses da også være en blanding mellom lokale hunder og Erikssons «vikinghunder».
Newfoundlenderen var en stor og solid arbeidshund, med svømmehud mellom tærne.
Høres sistnevnte kjent ut? Den lille varianten, kalles gjerne St. johnshund etter distriktshovedstaden i Newfoundland, og skal etter hvert ha blitt tatt med tilbake til Storbritannia for videre avl. Derfor regnes St. johnshunden av veldig mange som retrieverrasenes opphav.
Dog finnes det andre syn, som for enkelte av retrieverrasene flytter opphavet fra Nord-Amerika tilbake til kontinentet.
I det Herrens år 1297 reddet en portugisisk vannhund en sjømann fra drukningsdøden, i alle fall om vi fester lit til munken som skal ha nedtegnet hendelsen.
En slik vannhund, gjerne omtalt som rough water dog i engelsk litteratur, kan seinere ha utviklet seg til stedegne apporterende vannhunder i Europa, og først deretter ha blitt med kolonister på jakt etter lykken over dammen.
Det vil i få fall bety at både fransk barbet, portugisisk cao de agua og britiske raser som devonshire fishing dog, tweed water dog og andre kan være en del av opphavet.
Uansett hvilken historie du synes er mest plausibel, er det nettopp hundens egenskaper som apportører i vann og viljen til å jobbe for fører som er det sentrale.
