Annonse
Ola Jordheim Halvorsen er bokaktuell.

Tema || Natursyn

Ola og den ville tiurjakten

Det som skulle bli et intervju om en bok, endte opp som en bredside mot det forfatteren opplever som estetiseringen av norsk natur …

Alexander Schindler
Redaktør
Publisert

Jeg skjønte fort at historien om gammeltiuren som skulle bli hentet av franske naturforvaltere i traktene rundt her også hang sammen med min oppvekst. Den globale naturkrisen ble plutselig veldig lokal og personlig. Jeg måtte involvere meg, sier Ola Jordheim Halvorsen, når vi kommer fram til hytta, som på mange måter er aksen i hans nye – og første – bok, «Den siste tiur». 

Den stygge skogen

For å komme hit, må du suse over flerfoldige kilometer med grusvei gjennom klassisk norsk industriskog – denne naturtypen «alle» (også vi i bladet) har advart mot og etter Jordheim Halvorsens mening nærmest er noe vi er blitt lurt til å hate. 

Etter en mislykket skuespillerkarriere i USA og et tålelig vellykket revyforfatterskap, må Jordheim Halvorsen kunnes sies å ha truffet en nerve med sine reportasjer om mennesker, jakt og natur i sitt virke som journalist i Dagens Næringsliv.

Han har blant annet vært på troféjakt i Pakistan, loffet rundt på kontinentet i jakten på restene av vill natur og sett rikinger by svimlende summer på auksjon for muligheten til å trekke en truet villaks opp av elva.

– Her er det lite vakker gammelskog. Ingen fossefall, ingen stier eller gode ørretvann. Ingen severdigheter, på en måte, men masse skogsbilveier og gamle traktorspor. Denne industriskogen er jegerens landskap. Du blir ikke tilknyttet naturen her før du tar aktivt del i den. 

Den ferske forfatteren har jaktet mye akkurat her, i utkanten av Finnskogen, eller Taigaen, som han liker å si selv. Jaktinteressen strekker seg tilbake til bestefaren.

– Jeg lurer veldig på hva som går tapt hvis dette jaktende natursynet må vike for det mer betraktende natursynet i fremtiden. Jeg synes tendensen nå er at vi verdsetter naturen med estetiske briller ut fra hvor vakker, vill eller spektakulær den er, snarere enn hva den faktisk har å by på!

– Apropos estetikk … Her poserer du jo velvillig i danske Børge Mogensens «Jegerstolen» foran ei arkitekttegnet hytte perfekt plasser ved et tjern i skogen?

– Ja, hvorfor er det en motsetning? Det viser kjærligheten min til dette skoglandskapet der det ellers ikke finnes mange slike koier. Og det hører med til historien at det sto ei råtten koie her fra før. Vi har ikke kjøpt en tomt og kastet penger etter en dyr arkitekt. Det var min far som tegnet den. Hele prosjektet kostet snaut millionen, forteller Ola Jordheim Halvorsen. 

Hvem eier en tiur?

Vi spoler tilbake. En dag fikk Halvorsen et tips. Franske miljømyndigheter hadde fått tillatelse av norske myndigheter til å reise nordover og fange inntil 50 storfugl i året i en femårsperiode. Målet? Reetablere arten i skogene midt i Alsace. Kunne det virkelig stemme?

– Ingen andre i verden har større grunn til å bli forbanna på dette prosjektet enn meg. De kidnapper jo regelrett fuglene jeg prøver å skyte selv! Fuglene tas også fra kvoten som kan jaktes på statsgrunn. Det blir litt som vår grønne krafteksport – som gir dyrere strømregning. 

Det som følger, er en ellevill historie om fugl som fraktes i et heidundrende tempo over europeiske motorveier, om beinharde naturvernere, fransk protestkultur og en sveip innom det franske rettsapparatet. Parallelt utforsker forfatteren sitt eget forhold til sckhævven, fugger’n og naturen. Det personlige i boka presser seg fram fordi franskmennene bokstavelig talt fanget fugler der bestefaren vokste opp, på en leik på en topp midt i kjernen av Jordheim Halvorsens eget friluftsliv.

– Det paradoksale i fortellingen er at Frankrike henter storfugl, selve legemliggjørelsen av den urørte gammelskogen, i et gjennomhugget landskap i Norge, en naturtype vi omtrent ser ned på, for å sette den ut i en ekstremt tilrettelagt biotop der hjemme. En UNESCO verdensarvlistet skog der tiuren har vært fredet i 50 år, der du ikke engang kan gå utenfor stien. De har drevet hogst på en tiurvennlig måte, sier han.

Ola Jordheim Halvorsen er bokaktuell. Han frykter vi er i ferd med å få et for estetisk syn på naturen.

Skikk og bruk

Vi forlater den estetiske koia, og rusler opp et gammelt traktorspor. 

– Før hadde jeg gått rett forbi et sted som dette, ansett det for å være en transportetappe for å komme til godt jaktterreng. Nå har jeg lært, sier mannen som nærmest veksler mellom glødende iver og vill desperasjon for å nå gjennom med sitt budskap, sitt eureka. 

Tidligere så han utelukkende kritisk på skogbruket. Han betraktet harde hogstflater, hjulspor og kraftlinjer som grelle naturinngrep og jaktet tiur og orrfugl i de klassiske biotopene. I gammelskogen. På koller og over sletter. 

– Men fuglen er jo ikke der! Den sitter oftere i kanten mellom skog og hogstflate, i sumpkrattskogen eller i grøfta langs grusveien for å fylle kråsen. Tiueren trenger ikke vakker natur, den trenger funksjonell natur. At franskmennene kommer hit for å fange storfugl i slikt terreng, er jo egentlig en fjær i hatten til norsk viltforvaltning. 

Mens armene fekter alle veier og det strie håret trekkes bort fra en panne som trolig kryper stadig oppover, letter en voksen orrhane rett bak oss.

– Ser du! Skjønner du! Det er jo galskap at vi ikke anerkjenner denne naturtypen, og heller maser om jaktfrie områder i nasjonalparker. 

– Dette må du utdype …

– Det er verdien av ikke-vernet natur jeg snakker om. De enorme skogarealene omtrent uten folk, men der de aller fleste artene i Norge lever. Jeg synes deler av miljøbevegelsen, samt flere profilerte naturfotografer, drar svartmalingen av norsk natur for langt. Og hjelper det saken? 

Debatten om jaktfrie nasjonalparker er ikke ny, men blusset opp igjen i riksmediene mens Jordheim Halvorsen jobbet med boka. I en kronikk i avisa Nationen skrev lederen i en av landets største naturvernorganisasjoner at «Nordmenn ikke vet hva naturvern er» – og at vi må se til land nedover på kontinentet – der det ikke jaktes og fiskes i vernet natur, men drives med rewilding. 

– Jeg er ingen senterpartist, men dette tankegodset kan i verste fall virke mot sin hensikt. Det er faktisk ikke veldig relevant hvordan nederlenderne eller franskmennene verner naturen sin. Først og fremst fordi mellom naturområdene de har vernet, finnes det omtrent ikke natur igjen. Det økologiske potensialet er lik null. Mellom vernet norsk natur, er det jo natur omtrent overalt – og nesten ikke folk. Det perspektivet savner jeg. 

Kanskje gjør naturfotografene større skade med kamera, enn en jeger gjør med børse? Kan estetiseringen av naturen de i stor grad har vært med på å bidra til de siste 50 årene ha ført til større press på sårbar natur?

I forbindelse med bokprosjektet, besøkte forfatteren Schwarzwald nasjonalpark i Tyskland, der forvaltningen nå beskytter tiuren med alle midler.

– De kjører til og med robotiserte blåbærbuskklippere rundt i skogen for å få nok sollys til bakken slik at storfuglkyllingene ikke fryser i hjel. De mener tiuren fungerer som en paraplyart, at tilstedeværelsen automatisk beskytter en rekke andre barskogsarter. Og lederen for det hele sa at hvis tyskerne noen gang får tilbake storfuglbestander som det kan jaktes på, har de gjort alt rett! 

–Vi har alltid brukt naturen, sier forfatteren. En gammel fangstinnretning i skogen sier sitt.
Den arkitekttegnede koia i skogen fungerer også som skrivestue.Den ligger midt i kjernen av forfatterens eget friluftsliv, og starten på den ville historien som nå har blitt en bok.

Halvorsen mener naturfotografene som de siste årene har snakket om jakt som en del av problemet i norsk natur, bør se seg selv i speilet. 

– Kanskje gjør naturfotografene større skade med kamera, enn en jeger gjør med børse? Kan estetiseringen av naturen de i stor grad har vært med på å bidra til de siste 50 årene ha ført til større press på sårbar natur? Og Lars Monsen, hvorfor lager han enda en forlokkende TV-serie om nasjonalparkene våre, eller indrefiletene i naturen vår, som han kaller det, når han samtidig snakker om dyrelivet som forsvinner derifra?

Halvorsen mener nedbyggingen av naturen er tett knyttet til dette framvoksende skjønnhetsidealet. At vi bygger hytter i nærheten av der naturen er fin, spektakulær, attraktiv – og tilrettelagt. 

– Hvis naturen bare skal være en vakker kulisse for skiturene våre, hvilken tilknytning får vi til den da? Min bestefar dro ikke til Hardangervidda fordi det var så fint der, men fordi det var mye fisk i vannene. Det var en indre drivkraft, lidenskapen for fangst – og matauk – som dro ham ut i naturen. Ikke utsikt. Dette har forandret seg enormt på to generasjoner. 

Forfatteren stopper opp midt i ei hogstflate. Ser seg omkring. Her vi går nå, har det ifølge ham selv ikke vært reist ei hytte på år og dag. Bortsett fra hans eget arkitektoniske lille krypinn, da.

Det fremstilles som at jegeren er en slags rudimentær kødd, som liker å ta liv for sportens skyld. Nei, jeg liker ikke å ta liv, men jeg vet hva det vil si å ta et liv, hvordan det oppleves å avlive en skadeskutt fugl med bare hendene.

Lidenskapens pris

– Du sier selv at du ikke jakter for mataukens del. Hvorfor gjør du det da? 

– Det ligger i mange av oss, tror jeg, en slags drift som nesten er like sterk som seksualdriften. Vi må tørre å si det, og vi må slutte å liste opp alle kulepunktene om hvorfor vi jakter. Sunn matauk. Bra for folkehelse. At vi høster av et overskudd. Godt kameratskap. Bla, bla, bla. Jeg er så lei av jegeres behov for å ramse opp argumenter for å forsvare seg selv. Selvfølgelig spiser jeg det jeg skyter! Hvor har det blitt av selvtilliten? 

– Hvorfor er det slik?

– Akkurat kulepunktene må kanskje Norges Jeger- og Fiskerforbund ta sin del av ansvaret for. I mine øyne blir det uansett en uærlig debatt. Kan ikke veganere og jegere bare være enige om at vi har ulike verdisyn, og likevel synes storstilt kjøttproduksjon er noe dritt? 

Halvorsen er lite glad i den moralske posisjoneringen han mener jaktmostanden preges av.

– Det fremstilles som at jegeren er en slags rudimentær kødd, som liker å ta liv for sportens skyld. Nei, jeg liker ikke å ta liv, men jeg vet hva det vil si å ta et liv, hvordan det oppleves å avlive en skadeskutt fugl med bare hendene. Det er fryktelig. Og jeg gjør det ikke for sportens skyld. Å ta liv er en konsekvens av denne lidenskapen som er så sterk at den knapt kan forklares. 

Vi kommer snart ut på grusveien igjen, etter å ha snublet rundt på gamle hogstflater i ymse grad av gjengroing. Jordheim Halvorsen har kommet med en nær endeløs strøm om det mytologiske forholdet han mener europeere har til tiuren, den sorte trollfuglen med røde øyenbryn, om at vi må passe på at det ikke er EUs betraktende tankegods som legger føringer for vår naturopplevelse. Og om lidenskap. Jævlig mye lidenskap.

– Egentlig skylder jeg tiuren alt. Den har vært en rød tråd gjennnom hele livet mitt. Koia her, jobben i avisa jeg skriver for. Dette bokprosjektet. Men å få skutt den, det er pokker ikke så lett!

–Industriskogen er jegerens landskap. Du blir ikke tilknyttet naturen her før du tar aktivt del i den, mener Jordheim Halvorsen.
tiur naturforvaltning bøker jakt

|| Flere reportasjer og guider

Annonse

|| På forsiden

Nyheter i kortform:

  • Ber om full stans i Repparfjorden etter Førdefjord-dommen

    Nyhetsbyrået NTB

    Stortingsrepresentant Une Bastholm fra MDG mener dommen i Førdefjorden-saken må bety at anleggsarbeidet i Repparfjorden settes på vent.

    – Jeg sender nå et skriftlig spørsmål fra Stortinget der jeg ber klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) sette anleggsarbeidet i Repparfjorden på vent. Tillatelsene som er gitt til å dumpe gruveavfall i Repparfjorden må gjennomgås på nytt i lys av at tillatelsene i Førdefjorden er kjent ugyldige, skriver Bastholm i en epost til NTB.

    Hun mener det er uansvarlig å bruke fjorder som deponi for gruveavfall, og at dagens dom tyder på at det også kan være i strid med miljøregelverk Norge er forpliktet til å følge:

    – Denne dommen må få konsekvenser for hvordan vi behandler andre fjorder og vassdrag i Norge også, inkludert vannkraftverk, oppdrettsanlegg og rensing av kloakk.

    I tillegg understreker Bastholm at Nordic Mining ikke kan fortsette å kjøre avfall i sjøen etter at retten har sagt at tillatelsene er ugyldige.

  • Straks klart for automatiske våpensøknader

    Redaksjonen

    — Saksbehandlingstiden for våpensøknader har vært for lang og variert for mye fra distrikt til distrikt. Nå lanserer politiet en automatisert løsning for jaktvåpen, som gjør at åpenbare søknader blir behandlet med en gang. Tryggheten blir ivaretatt, samtidig som en mer effektiv behandling sparer tid både for søkere og for politiet, sier justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen, i en pressemelding.

    Jakt & Fiske har tidligere i flere runder omtalt både lang behandlingstid av våpensøknader, og politiets gradvise digitalisering av søknadsbehandlingen.

    Du sender inn søknaden din via politiets nettsider. Søknaden behandles så i det relativt nye behandlingssystemet Blink. Dersom dette systemet ikke finner noen forhold som gir tvil om utfallet av våpensøknaden, blir den godkjent.

  • Vil ikke endre gruve-avgjørelse

    Nyhetsbyrået NTB

    Efta-domstolen ga Naturvernforbundet og Natur og Ungdom medhold i Førdefjorden-søksmålet. Regjeringen sier nei til å endre tillatelsen dumping av gruveavfall.

    – Tilgangen på viktige mineraler var en del av begrunnelsen da tillatelsen ble gitt. Med dagens sikkerhetspolitiske situasjon er behovet for slike mineraler blitt enda viktigere. Det understreker vi nå ved å forklare hvorfor vi mener tillatelsen ikke bør endres, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap).

    Spørsmålet om tillatelsens gyldighet er etter regjeringens syn ikke tvilsomt, slås det fast i pressemeldingen.

    I mars konkluderte Efta-domstolen med at rent økonomiske hensyn ikke er en begrunnelse for å åpne for unntak fra miljømålene i EUs vanndirektiv.

    Uttalelsen fra Efta kom etter at miljøorganisasjonene Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten og ba Efta-domstolen vurdere godkjenningen av å dumpe opptil 170 millioner tonn utsprengt gruveavfall i fjorden på Vestlandet.

    – Klima- og miljødepartementet har vurdert om regjeringens tillatelse til Engebø-prosjektet er i tråd med vannforskriften, i lys av uttalelsen. Regjeringen mener fortsatt at det er tungtveiende forhold som ligger til grunn for tillatelsen og at denne er gyldig, heter det i pressemeldingen.

  • Mer bjørn, jerv og gaupe og færre ulv i 2024

    Nyhetsbyrået NTB

    Av de norske rovdyrartene er det bare ulv det blir færre av, viser Rovdatas oppsummering.

    I fjor ble det født ulvekull i tre helnorske revirer og i tre grenserevirer. Det gir 4,5 ulvekull i Norge i 2024, som er innenfor bestandsmålet på 4-6 årlige ulvekull i disse revirene. Samtidig viser ulveregistreringene i vinter at det blir stadig færre ulver i Norge.

    Tallene kommer fra Rovdatas oversikt over årlige ungekull hos brunbjørn, ulv, jerv og gaupe i Norge. Oppsummert status sendes til Miljødirektoratet 15. mai hvert år.

    I 2024 ble det påvist det høyeste antallet bjørner i Norge siden den landsdekkende DNA-overvåkingen startet i 2009. Det er beregnet at det ble født rundt elleve bjørnekull, som er litt under det nasjonale bestandsmålet på 13 årlige bjørnekull.

    Statens naturoppsyn (SNO) registrerte i fjor 61 nye jervekull, en nedgang på tre kull sammenlignet med året før, men godt over det nasjonale bestandsmålet på 39 årlige jervekull.

    Statusrapporten for gaupe i Norge kommer 1. juni. Rovdatas status fra vinteren 2023/2024 viste 78 familiegrupper i Norge, også det godt over det nasjonale bestandsmålet på 65 familiegrupper.

  • Færre ulv i Norge

    Nyhetsbyrået NTB

    Det blir stadig færre ulver i landet, men bestanden er fortsatt innenfor det nasjonale bestandsmålet, skriver Rovdata.

    I vinter er det påvist 59 til 66 ulver i Norge, ifølge nettstedet. Sju av ulvene som er en del av vinterens bestandstall, ble felt i løpet av vinteren, to av dem uten fellingstillatelse. Det etterforskes som illegal jakt av Økokrim.

    – Når de døde ulvene er trukket fra, ble det i vinter påvist totalt 52–59 ulver i helnorske revir, på vandring i Norge eller i grenserevir. Dette er på samme nivå som året før, da det ble påvist 55–57 ulver etter at 26 døde ulver var trukket fra, sier Petter Wabakken, prosjektleder for ulveovervåking ved Universitetet i Innlandet til Rovdata.

    I 2024 ble det påvist tre nye valpekull i helnorske revir. Slår man sammen disse med valpekullene født i grenserevir mellom Norge og Sverige, ender man på 4,5 ulvekull, som er innenfor Stortingets nasjonale bestandsmål mellom 4 og 6.

    Rapporten fra Universitetet i Innlandet på oppdrag fra Rovdata er kun foreløpig. En sluttrapport med endelige konklusjoner om bestandsstatus for ulv i Norge og totalt i Skandinavia vil bli gjort ferdig 1. juni.

  • Ni av ti oppdrettsanlegg på land hadde brudd på regelverket

    Nyhetsbyrået NTB

    Miljødirektoratet mener landbasert oppdrett har for dårlig kontroll på utslipp. I fjor fant de flere alvorlige feil.

    Miljødirektoratet fant brudd på forurensningsregelverket hos 68 av de 77 kontrollerte virksomhetene for oppdrettsanlegg på land i fjor.

    – Tilsyn viser at mange av virksomhetene ikke har god nok kontroll på utslippene. Vi forventer at de retter bruddene så raskt som mulig, sier Hilde Singsaas, direktør for Miljødirektoratet.

    Til sammen ble det registrert 261 regelbrudd, 34 av dem var alvorlige. Det er stor variasjon i bransjen. Halvparten av bruddene ble funnet hos 25 prosent av de kontrollerte.

    Tre av fire virksomheter manglet også tilfredsstillende kontroll av utslippene.

    Miljødirektoratet varsler at de kommer til å kontrollere oppdrettsnæringen på land grundigere framover. Fra før er det tett kontroll ved oppdrettsanlegg i sjø.

    – Store landbaserte anlegg kan ha høye utslipp. En forutsetning er derfor god rensing. Uten slike begrensninger ville de ikke fått tillatelse etter forurensningsloven til å drive oppdrett på land, sier miljødirektør Hilde Singsaas.

  • Statnett felt for ulovlig hogst: – Kravene har vært tydelige

    Nyhetsbyrået NTB

    Statnett får et overtredelsesgebyr på 300.000 kroner fra NVE. Bakgrunn er at selskapet gjennomførte ulovlig hogst på Tjeldøya i Troms.

    Statnett fikk i 2021 tillatelse til å bygge ny kraftledning mellom Kvandal og Kanstadbotn, noe som innebar en rekke naturinngrep.

    NVE mener Statnett har brutt kravene ved å hogge ned mer skog enn gitt i tillatelsen, noe som har påvirket naturmangfoldet i området negativt.

    Rundt 90 prosent av skogen ble fjernet, ifølge NVE. Den største konsekvensen var at ti eldre furuer på mellom 100 og 200 år ble hogget ned.

    – Dette er et alvorlig brudd med negative konsekvenser for miljø og landskap. I tillegg vil det ta svært lang å restaurere skogen i området. Kravene har vært tydelige, og avviket burde vært unngått, sier seksjonssjef Anne Johanne Kråkenes i NVE i en pressemelding.

    – Vi forventer at profesjonelle aktører som Statnett har systemer og rutiner på plass, som sikrer at de holder seg innenfor tillatelsen som er gitt, legger han til.

    Det var Statnett selv som meldte inn avviket sommeren i fjor i forbindelse med en miljøkontroll. Statnett har så langt ikke kommentert gebyret.

  • Fisk kan dø av støy

    Redaksjonen

    NTNU har merket og undersøkt fisk som blir utsatt for støy, under bygging av ny E6 over Mjøsa. Foreløpige resultater viser at fisken reagerer ulikt på støy. Noen av fiskene svømmer raskt unna, noen fortsetter bare som før, mens svake individer kan dø. NTNUs merking av 60 sik, harr, vederbuk og abbor er en del av forskningsprogrammet Oppdrag Mjøsa, og det er første gang det er gjort en slik studie i ferskvann i Norge. I neste fase vil man undersøke påvirkningen på mjøsørreten som skal forbi støyutsatte områder når den skal gyte. Les mer hos Gemini.no.

  • Rekordmange ulver i Danmark

    Nyhetsbyrået NTB

    Antallet ulver i Danmark er det høyeste i moderne tid, melder universitetet i Aarhus. Alle de rundt 42 ulvene i landet bor på Jylland.

    Ulvene er delt inn i seks flokker, to par og en ensom ulv, og de fordeler seg på ni faste revir, melder universitetet i en pressemelding.

    Et revir er et område hvor ulver lever og jakter. Ulveflokkene befinner seg hovedsakelig på Midt- og Vest-Jylland.

    Ulven kom tilbake til Danmark i 2012 etter nesten 200 års fravær. Siden da har det kommet flere ulver til Danmark fra Tyskland, og i 2017 ble det første danskfødte valpekullet registrert. Siden den gang er det født 13 kull med minst 84 valper.

    Den danske regjeringen har gjentatte ganger uttalt at de ser på hvordan ulvebestanden skal reguleres mer.

  • Svenskene har felt rekordmange rovdyr

    Nyhetsbyrået NTB

    Over 4400 bjørner, 1100 gauper, 400 ulver og 180 jerver er felt siden 2015, går det fram av databasen Rovbase.

    Så høye tall må man helt tilbake til midten av 1800-tallet for å finne. Da var det ikke snakk om lisensjakt, men skuddpremie for felling av rovdyr.

    Resultatet den gang var at samtlige arter ble kraftig redusert, og flere ble nesten utryddet.

    På begynnelsen av 1900-tallet var det bare rester av rovdyrstammene tilbake.

    I 1930 fantes det bare 130 bjørner og 100 gauper i Sverige, mens ulvebestanden var på det laveste på 1970-tallet. Da ble det bare registrert én eneste ulv i landet.

    Økte kraftig

    Nå er situasjonen endret. Siden 1980-tallet har bestandene av rovdyr økt kraftig igjen, men det har også resultert i økt jakt på dem.

    Til tross for mer jakt ser imidlertid bestandene ut til å holde stillingen, noe ingen trodde var mulig for få år siden, konstaterer ekspertene.

    – Vi har lenge visst at bjørnestammen har et kolossalt høyt tilvekstpotensial. Gaupene ser også ut til å klare seg til tross for jakten, sier rovdyrforsker Olof Liberg ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU).

    – Nøkkelen er at man vet hva man gjør når man bestemmer jaktkvotene. Vi har hatt systematisk registrering siden 1990-tallet og vet hvor mange dyr vi har i landet, sier han.

    – Når det gjelder gaupe så ante man tidligere ikke hvor mange som fantes. Det ble bare gjetninger. Nå vet vi hvor stor stammen er og hvor produktiv den er, sier Liberg.

    Reduserer bestanden

    Antallet store rovdyr som felles årlig, er likevel bemerkelsesverdig høyt, særlig når det gjelder bjørn. Bare de siste fire årene er det skutt 2550 bjørner i Sverige.

    Jakten har redusert stammen fra 3298 i 2008 til 2448 for to år siden. Svenske myndigheter har som mål å redusere stammen til knapt 2300 dyr.

    – Stammen minker, men det var også meningen, sier forskeren Jonas Kindberg ved SLU. Han leder det skandinaviske bjørneprosjektet.

    Dersom biologien fikk sette grensen, ville det trolig ha vært rundt 5000 bjørner i Sverige, anslår han.

    Troféjegere og særinteresser

    Flere i Sverige krever redusert jakt på rovdyr og mener troféjegere og særinteresser i for stor grad får bestemme fellingskvotene.

    – Gaupejakten er et resultat av at man har gitt etter for en liten interessegruppe som bare vil jakte for fornøyelsens skyld. Gaupe gjør ekstremt lite skade på husdyr i Sverige, det er ingen grunn til å jakte på dem, sier lederen i Svenska rovdjursföreningen, Magnus Orrebrant.

    – De fleste svensker vet ikke engang at det arrangeres gaupejakt hvert eneste år, kanskje er det derfor den kan fortsette, mener han.

    Svenska rovdjursföreningen er også motstandere av årlig jakt på bjørn og ulv og mener at den strider mot EUs arts- og habitatdirektiv.

Annonse
Powered by Labrador CMS