Irsk setter

Ønsket om å få fram en ensfarget rødlig setter, begynte å vise seg blant oppdrettere av den nå mer ukjente røde og hvite irske setteren på 1800 tallet. Men iveren etter den røde fargen må kunne sies å ha gått på bekostning av jaktegenskapene. Mye tyder på at en del gode jakthunder ble utelukket i avlen grunnet feil farge.

I utlandet skilles det tydelig mellom irsk setter som jakthund og en typisk «showdog».

Trekker godt

Irsksetteren var kjent for å jobbe godt i tøft vær og varierende terreng, i hovedsak på jakt etter rype og rapphøns. Dens robusthet ble også bevist da Jostein Helgestad fra Porsangermoen stilte i Finnmarksløpet med fem irsksettere og en pointer i 1985. 

Gjennom 400 tøffe kilometer på Finnmarksvidda, gikk han i mål som den første som gjennomførte løpet med kun fuglehunder. Med sang og rypelyder motiverte han hundene til å bevise hva de virkelig var laget av.

Skillet mellom utstillings- og jaktegenskaper er ikke like tydelig i Norge, og rasen utmerker seg ofte på jaktprøver.

Hva sier entusiasten?

– Gud bedre, de første hundene jeg importerte så kanskje ikke ut i måneskinn, med gule øyne og korte bein. Men de brakte med seg gode jaktegenskaper, sier oppdretter Elin Wittusen.

Jungeltelegrafen skal ha det til at de fleste irsksettere vi finner på premiepallen innen fuglehundsporten i dag, mest sannsynlig har noe blod fra hennes kennel i seg. 

Langsiktig prosjekt

Hun har viet over 30 år av sitt liv til å forbedre den irske setterens gemytt og jaktegenskaper med sine importer fra USA. Det er hennes navn som gjerne trekkes fram som forklaring på hvorfor de røde irene gjør det godt på norske jaktprøver i dag.

– Jeg forelsket meg fullstendig i denne røde fargen, men hundene fungerte overhodet ikke på jakt. De tok ikke stand en gang! I dag vil jeg beskrive dette som en veldig trivelig rase, selv om ikke alt jeg har gjort har vært like vellykket, innrømmer entusiasten.

Wittusen beskriver irsksetteren som en hund som «tør å si nei» til føreren.

– Irsksetteren er en sporty, sta og seig hund. Den går nesten best under vanskelige forhold. Robustheten og viljestyrken er gode egenskaper for hundeførere som trenger det. Den må ha solide rammer, selv om det ikke betyr «kadaverdisiplin.»

Uredd rase

Hun mener det er en kjent sak at hunder som dresseres for hardt i en fuglesituasjon, kan ende opp med å bli for trege til å reise fugl.

– Andre settere kan feste stand litt langt unna fuglen, mens irsksetteren heller går et skritt for nærme og støkker. Den er sjelden redd for å gå på, og er selvsikker og tøff, forklarer Wittusen.

Som de andre entusiastene av britiske fuglehunder, anbefaler hun å se og hilse på foreldre ved valg av linjer. Finner de ofte fugl i forhold til andre? Har de stabil stand? Jakter de mye med nesa ned, eller har de høy hodeføring i vinden? Er de vaktsomme når det kommer besøk, eller er de rolige og vennlige?

Jakthundguide

Fuglehundguiden del I – De britiske rasene