Pointer

Til tross for at pointeren er den nest minste rasen i utbredelse av de stående fuglehundene i Norge, er de godt representert i jaktpremietoppen. Spesielt på høyfjellsprøver er pointeren i sitt ess, men gjør det også godt på skog og lavlandsprøver.

Det sies at grekeren Xenonphon allerede 2000 år før vår tidsregning hadde støvere som tok stand. Grunnet hans manglende interesse for stående hunder, skal potensialet ha blitt liggende ubrukt fram til middelalderen. 

I Italia dukket det nemlig opp malerier tidlig på 1300-tallet som viste hunder med pointerpreg. Selve navnet pointer kommer imidlertid av det spanske perro de punta.

Derfor regnes opphavet til dagens pointere å være en blanding av de tyngre spanske pointerne, som med sin utmerkede nese minner mer om nettopp støvere, og de mer utholde variantene som trolig har vært i Italia.

Som med setterne, skjøt interessen for pointerens egenskaper fart på 1500-tallet, da haglgeværet sørget for at jakta ble en enda mer populær sport blant adelsfolk. Den første pointeren kom trolig til Norge i 1858.

Korthåret

Sammenlignet med setterrasene, har pointeren kort pels. Korthårede hunder er mer utsatt for rifter og kulde, men drar ikke med seg like mye kvist og skitt som en langhåret hund. Selv om hårlaget er kort, finnes det variasjoner av pelskvalitet på rasen. Hunder med tettere pels vil være mer beskyttet.

Pointeren beskrives som en stødig fuglehund med et enkelt og vennlig gemytt. Den passer like godt til den erfarne jaktprøveentusiasten, som til nybegynneren.

Hva sier entusiasten?

– Pointeren er en stilrein og vakker hund. Den er presis i fugl og utholdende under jakta, noe jeg virkelig verdsetter, forteller Inger-Lill Pedersen.

Hun bor i værharde Nordreisa i Troms med høye fjell og lange vintre, og har hatt den korthårede jakthunden som «sin» rase i over 30 år.

Allsidig fuglehund

– Våre hunder fungerer ypperlig både høst og vinter, og har jevnt over hatt gode premieringer på både fjell- og skog. På prøve byr hundene på mye trøkk, lite lyd og god utholdenhet, sier Pedersen.

Hennes hunder brukes også allsidig, til både snørekjøring og kløv.

– Hundene har god fysikk, er atletiske og har en fantastisk nese. Hundene er lettdresserte og har et fantastisk gemytt. Jeg vi si at pointeren passer like godt til nybegynneren, som til den som ønsker å satse i fuglehundsporten, sier hun.

Se til slekta!

Også Pedersen trekker fram viktigheten av å finne linjer tilpasset eget bruk ved valg av valp. Deretter er det fører selv som må stå for jobben.

– Bindingen, pregingen og kontakten mellom hund og fører er det viktigste når den nye jaktkameraten kommer i hus. Jeg begynner alltid med mye positiv trening. Fokuser på det valpen får til, og belønn med ros eller godbiter.

Hun anbefaler på det sterkeste å ta kontakt med fuglehundklubber og spørre erfarne hundefolk når det kommer til både valg av linjer, trening og alt du måtte lure på som ny hundeeier.

Fuglehundguiden del I – De britiske rasene

De britiske rasene