Basset artesien normand - liten rase med store prestasjoner
I utbredelse er rasen basset artesien normand nærmest å betrakte som en parentes i Norge.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Hjortefall’s Duke kunne ikke brydd seg mindre. På kort tid har den franske «adelsmannen» jaget seg inn i toppsjiktet av landets jakthunder.
Lett tåkedis henger som et slør over Numedalslågen, der den slynger seg gjennom dalbunnen lengst sør i fylket som inntil nylig het Buskerud. Det er gråkaldt, og selv om vi bare skriver midten av november, har de grankledde åssidene fått en rikelig dose med hvit pynt fra oven.
På tunet foran et brunbeiset våningshus, står Terje Marstein med tomlene festet bak et par brede bukseseler. Gjennom 30 år har den nå pensjonerte pukkverksarbeideren sørget for at en firbeint bit av fransk jakttradisjon har vært representert i hjembygda Efteløt.
Men til tross gjentakende valg av fransk rase, får man ingen umiddelbar fornemmelse av at mannen har tildragelser i retning av det frankofile. Jean Paul-brillene, som klamrer seg fast på neseryggen, tolker vi som et uttrykk for pragmatisme, snarere enn et forsøk på imagebygging.
Marstein hilser med fast håndtrykk og mørk røst, før han titter opp mot skogen og sparker i snøen med skotuppen. Proklamerer at det er helt greit med litt snø som bremser farta i sporet. Den firbeinte har ikke jaget på en uke og er «stallkåt».
Kalles Ludde
Det siste tilskuddet i Marsteins rekke av basset artesien normand, har altså fått navnet Duke, men kalles Ludde, som den forrige, fordi Duke er et litt rart navn, og dessuten vanskeligere å uttale for barnebarna, som uansett ikke har akseptert at Duke, som ser ut som Ludde, ikke er Ludde, men Duke.
Uansett; Duke, heretter kalt Ludde, har, tross sin unge alder, vakt oppsikt langt utenfor eget gårds- og bruksnummer, og det er derfor vi er her. At datoen for vårt besøk sammenfaller med Marsteins bursdag, er helt tilfeldig. Vi er ikke kommet for å spise kake, men for å se og høre hertug Ludde av Efteløt jage rådyr.
Men først skal det drikkes kaffe og fordeles poster, og det er ingen liten jobb. Når det skjer ting i bygda, stiller folk opp. Og de tre-fire bebudete postjegerne er nå blitt til tolv. Den ene firehjulstrekkeren etter den andre humper inn på tunet og bærer bud om en innbringende dag. Det er nesten så vi allerede kan fornemme smaken av fersk rådyrcarpaccio på tunga.
Etter en time er kaffen drukket, blærene tømt og samtlige generalposter, bakposter og utposter besatt. Nede i lia ser hovedpersonen ser ut til å ta det hele med knusende ro, og venter tålmodig mens Marstein sjekker at GPS-halsbåndet sitter som det skal. Den grå himmelen serverer et lett dryss av hvite fjoner når Ludde slippes for å gjøre det han kan best.
Underdog
Før fylte halvannet år hadde den franske jyplingen vist jaktprestasjoner verdig norsk, svensk og finsk drevchampionat. Dette ble oppnådd på tre jaktprøver i Norge, én i Sverige og én i Finland. Og med to godkjente utstillinger med premiegrad «very good» etter fylte to år, var championattitlene i boks, inkludert nordiske drevchampionat (se ramme).
Høsten 2019 havnet Duke på 2.-plass i Jakt & Fiskes kåring av Årets jakthund, kun slått av en gråhund fra Numedal.
Når en småhund blander seg inn i dette selskapet, forventer kanskje de fleste å finne en representant fra en rase med litt pondus i antall og utbredelse, som f. eks drever, beagle, stri- eller korthåret dachs. Sistnevnte ligger på drøyt 100 registreringer årlig i Norge, mens de øvrige rasene kan skilte med 250 -300 registreringer.
Samlet snakker vi altså om nærmere 1000 nye individer hvert år. Antallet registreringer av basset artesien normand i Norge ligger på ca. 25 individer i året. Hadde det vært en norsk rase med liten eller ingen utbredelse i andre land, ville den vært utrydningstruet. Men selv om verken basset artesien normand eller de andre bassetrasene ruver i antall her hjemme, er raseklubbene til gjengjeld svært aktive.
Dobbeltmål
– Det er mulig jeg har hatt litt flaks med Ludde, men jeg har jo vært mye ute me’n. Det er vel egentlig den viktigste ingrediensen om du skal få ei god bikkje, sier Marstein der vi rusler langs en ubrøyta skogsbilvei med dype hjulspor.
Vi stanser og lytter. Ludde har vært borte i snaut ti minutter. Brått får mannen ved siden av meg et tilfreds drag over ansiktet. Bortenfor ei hogstflate kan vi høre noen optimistiske støyt. To minutter seinere går losen for full musikk, og Luddes karakteristiske dobbeltmål får den døsige skogen til å våkne.
Franske følelser
Marstein kjøpte sin første basset artesien normand på slutten av 80-tallet. Ludde er den femte i rekken.
– Jeg hadde jakta med litt forskjellige drevere, gode hunder, men da jeg bestemte meg for å kjøpe hund sjøl, ville jeg ha en som ikke hang på så jævlig. Jeg leste litt og kom over denne bassetrasen, som virka ålreit. Etter å ha besøkt en oppdretter i Kongsvinger, ble beslutningen tatt. Gode jaktegenskaper og veldig godt gemytt er nok de viktigste stikkordene. Jeg har vært godt fornøyd med alle bikkjene jeg har hatt, men Ludde er nok er i en egen klasse, sier Marstein.
Han legger til at Ludde kun var åtte måneder gammel første gang det ble skutt rådyr for han.
Elva
Losen drar sørover, bort fra oss, og vi slår inn på en traktorvei og trekker litt høyere opp i terrenget. På jaktradioen melder en av postene at losdyret er observert utenfor skuddhold, alder og kjønn på rådyret er foreløpig uklart.
Marstein har preget Ludde på rådyr, men den lille takker ikke nei til en harelos, hvis anledningen byr seg.
– Hvis han kan velge, foretrekker han rådyr. Og det er sånn jeg vil ha det.
Marstein kaster et blikk mot dalbunnen. En av postene er strategisk plassert, slik at han kan ta affære dersom losen skulle gå i retning elva. Det er den store frykten. En av Marsteins tidligere hunder forsvant i ei råk og druknet. Den forrige, altså den egentlige Ludde, berget så vidt livet etter en dramatisk redningsaksjon.
Hunden gikk gjennom isen i ei råk da den forsøkte å krysse elva. Da Marstein og to av jaktkameratene kom til, så de hunden klamre seg fast til iskanten med framlabbene. De fant ei diger balje ved bredden. Med et tau om livet, pigget Marstein seg utover i den sørgelige farkosten.
– Da jeg nådde fram, gikk jeg gjennom isen med et brak. Ludde glapp taket og sank som en stein. Jeg skjøt armen ned i det iskalde vannet, fikk tak i et øre og halt han opp på iskanten. Men da jeg sjøl forsøkte å kave meg opp, brast isen på ny, og Ludde sank for andre gang. Igjen fikk jeg tak i et øre, og denne gangen klarte vi å bakse oss inn på tryggere is, før vi ble halt i land. Vi kunne jo ha daua begge to, forteller Marstein før han tilføyer:
– Av og til er det en fordel med lange ører.
Over og ut
Flere av postene melder om observasjon av losdyret, som ser ut til å snirkle seg elegant mellom samtlige av jegerne, uten at noen av dem kommer til skudd. Kanskje er det like greit, for den siste meldingen kan tyde på at losdyret til nå har vært ei geit, som plutselig har fått selskap av årets avkom. Geita skal spares, lammet kan felles. Lettere sagt enn gjort.
Losen går enda et par runder med marginene i disfavør jegerne. Etter halvannen time takker dyra for laget og setter stø kurs ut av terrenget. Ludde skjønner tegninga. Han avslutter snart konserten og vender snuta hjemover.
Ei skogmus piler over traktorveien og forsvinner inn under ei skjørtegran. Mannen ved siden av meg sukker. Han fikk ikke helt det han ønsket seg til bursdagen, men tar det med fatning. Ludde har gjort sin del av jobben. Og som årets nest beste jakthund i kongeriket Norge 2019, har han sant å si ikke stort mer å bevise.
Basset artesien normand
Oppdrett av korthårete franske basset begynte omkring 1870. Ut fra samme forfedre ble det skapt to typer. En med rake forbein, kalt Artois, og en med krokete forbein, kalt Normand. Rasestandarden ble ikke utarbeidet før i 1928, men har i ettertid stått nesten uforandret.
Rasen regnes som forholdsvis saktejagende og meget spornøye. Mest brukt til Rådyr, men jager også hare, rev og hjort. Har et kraftig, og oftest enstonig mål. Rasen brukes også som sporhund.
Kilde: Norsk Kennel Klub
Championatregler
Bassetrasene må ha tre 1.-premier på drevprøve under tre forskjellige dommere, samt minst to «good» på utstilling etter fylte to år med forskjellige dommere, oppnådd i et av de nordiske land, for å bli norsk jaktchampion.
En norsk hund kan gjerne gå til svensk jaktchampionat først, da kreves det bare én førstepremie i Norge for å bli NJ (D) CH (D i parentes står for Drev). Likeledes; en norsk jaktchampion trenger bare én førstepremie i Sverige for å bli svensk jaktchampion i tillegg.
Basset skal prøves i minst tre timer (maks fire) i terrenget. For å tilfredsstille kravet til førstepremie på rådyr, hjort og rev kreves vanligvis 60 minutter los, på hare og kanin vanligvis 45 minutter los. Samt nok egenskapspoeng til å oppfylle kravet.
Kilde: Norsk bassetklubb
I Finland er det høyere terskel for å oppnå 1. premie på drevprøver, med blant annet krav om 120 minutters los, innkalling og ny los i minst 60 minutter. Hjortefall’s Duke taklet også denne utfordringen mesterlig.
