Tema || Ettersøk 

– Noen ganger er det en svært krevende jobb

Den nye viltressursloven er ment å gjøre jobben lettere for dem som rykker ut og rydder opp når du og jeg er uheldig på jakt eller bak rattet. Men loven reiser også flere nye spørsmål om hvordan ettersøksarbeidet faktisk skal løses i praksis.

Publisert Sist oppdatert

Containeren framstår ganske unnselig ved siden av de store hallene på avfallsanlegget til Indre Østfold Renovasjon utenfor Askim. Bortsett fra et fryseaggregat, er det lite som hinter om hva som befinner seg på innsiden. Vårsola har meldt sin ankomst og gir en forsmak av sommer i det de isolerte metalldørene på containeren slås til side på jamrende hengsler.

– Om kjølinga ryker, blir det ikke like trivelig å gå inn her, kommenterer fallviltmannskap Raymond Bråten tørt. Sammen med viltforvalter Pål Sindre Svae viser han vei inn i oppbevaringen av viltet som kommunen finner, avliver og henter i forbindelse med offentlige ettersøk. 

På gulvet ligger stabler av døde rådyr ispedd grevlinger, rev og ymse annet. Hyllene langs den ene veggen huser en grønnspett, noen hønsehauker, en mink, diverse rådyrhoder og andre hele eller deler av dyr som primært har møtt sitt endelikt etter en trafikkulykke. 

Viltforvalter Pål Sindre Svae (til venstre) og medlem i fallviltgruppa Raymont Bråten i Indre Østfold viser vei til containeren der kommunen oppbevarer fallvilt.
Ispedd haugen med rådyr, ligger det flere grevlinger.

Svae er opptatt av god dyrevelferd og vil vise hva som skjer når vi er uheldige i trafikken eller gjør en dårlig vurdering under jakta.

– Hvor mange oppdrag håndterer fallviltjegerne i Indre Østfold kommune i året?

– Vi rykker ut på rundt 500 oppdrag i året. I de verste periodene har vi vært oppe i 35 hendelser i uka, sier han og påpeker at de sier fallviltmannskap og ikke fallviltjegere.

– Dette har ingen ting med jakt å gjøre, understreker Svae. 

Enklere kan man kanskje ikke oppsummere diskusjonen som har opptatt jegere, jaktlag og myndigheter helt siden det ble klart at vi skulle få en ny viltlov. For der mange som går ettersøk synes å være enige om behovet for en utvidet verktøykasse, diskuteres det så busta fyker om forskjellen på jaktlige og kommunale ettersøk og hva som er greit og ikke greit for å avlive et skadd vilt.

Også rovfugler må håndteres av fallviltgruppa
Denne grønnspetten endte sine dager etter et ublidt møte med en bil.

Tåler loven møtet med virkeligheten?

Mo i Rana, en måned tidligere: Ute holder gradestokken seg trygt på det blå, men vinden er overkommelig – selv for søringer som har funnet veien til Nordland og Ettersøksseminaret 2026, arrangert av NJFFs regionlag. 

Innomhus er mer enn 170 deltakere samlet for å få en oppdatering på den nye viltressursloven som trer i kraft 1. juli, og ikke minst hvordan den vil endre rammebetingelsene for ettersøk. Rundt lunsjbordet er stemningen preget av usikkerhet. I lange tider har mange ettersøksjegere, uavhengig av om de går private eller offentlige ettersøk, kjent på at kartet ikke stemmer med terrenget. Der hensynet til dyrevelferd – rask og mest mulig skånsom avliving – møter et regelverk som begrenser hvilke metoder som kan brukes. Å bruke en løs en hund i et jaktlig ettersøk for å få til en stålos eller drive viltet mot en post, er i tråd med dagens lovverk. Om hunden derimot skulle holde viltet nede, eller ettersøksjegeren bruker kniv som avlivingsmetode, havner vedkommende fort i en juridisk gråsone.

Verner Fjerdingøy har gått offentlige ettersøk i femten år. Han har lang erfaring med å vurdere sikkerhet og dyrevelferd under ettersøk.

– Vi har ofte utfordringer med rådyr i tettbygde strøk. Et dyr med skadet fot må først manøvreres ut av bebyggelsen, slik at avlivingen kan gjennomføres forskriftsmessig. Her går sikkerheten foran dyrevelferden, sier Verner Fjerdingøy. 

Han er i sitt femtende år som offentlig ettersøks- jeger, nå for kommunene Sømna og Brønnøy.

 – I helt spesielle situasjoner kan risikoen ved å bruke skytevåpen være for høy. Om dyret i tillegg er helt ferdig, er det snakk om å få avlivet det så raskt som mulig, sier han.

Også ettersøksjeger Sigbjørn Skogsholm fra Senja er usikker på hvilke konsekvenser det nye lovverket får for hans ettersøk. Han har 12 år bak seg som jaktleder i hjemkommunen og har gått private ettersøk siden 1995. 

– Sikkerheten kommer alltid først, men i gitte situasjoner kan man jo ikke bruke rifle eller hagle med slugs. I noen tilfeller er faktisk kniven bedre. Det virker som om loven er lite gjennomtenkt for praktiske situasjoner, sier Skogsholm.

Han frykter tilfeller der bruk av skytevåpen viser seg uegnet og uforsvarlig, og at man da må bryte loven for å ivareta sikkerheten. 

Rådyrene og det andre fallviltet skal destrueres på Hamar når containeren er full nok.

Dårligere dyrevelferd?

Skogsholm skisserer et tenkt eksempel der et skadet hjortevilt ender opp i et villastrøk.

– Sett at dyret ikke klarer å flytte på seg, og du ikke har oversikt over folk i nærheten. Du vet at dette dyret aldri kommer til å springe igjen. Hva gjør du?

– Ja, hva gjør du?

– Med den nye loven får man jo ikke gjort noen ting. 

– Hva tenker du om å bli satt i en slik situasjon?

– Det er ikke bra. Man sier dyrevelferden er viktig, men tydeligvis ikke i praksis, sier han.

Får støtte av politiet

Trøtte tryner klamrer seg fast i kaffekoppene dagen derpå når tidligere miljøkoordinator i Trøndelag politidistrikt Stein Erik Granli, går på scenen. Han uttrykker forståelse for ønsket om at viltressursloven suppleres med tydelige forskrifter.

– I de enkelte situasjonene en ettersøksjeger havner i, vil mye avhenge av denne personens kompetanse. Skal man kunne bruke ulike våpen, og ulike hunder? Det krever en vurdering der og da. Her er politiet en god sparringspartner. 

Han påpeker at ettersøksjegeren må vurdere egen kompetanse og sikkerheten til omgivelsene. 

– Men dere har ikke fått den verktøykassen dere hadde fortjent. Vi får håpe det blir klarere i de ferdige forskriftene, avslutter han. 

Høringsfristen er satt til 6. mai 2026.

Lovens lange arm

I dagens viltlov (Lov om jakt og fangst av vilt) finner vi følgende formulering i paragraf 20: «Til felling av vilt under jakt kan bare brukes skytevåpen med ladning av krutt». I utøvelsesforskriften (Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst) §27 heter det: 

«Den som under jakt eller forsøk på felling skadeskyter storvilt eller kongeørn, plikter å gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig»

Den nye viltressursloven viderefører dette prinsippet, kun lovlig jaktvåpen kan brukes under jakt og det jaktlige ettersøket. Kruttkravet følger ikke lenger av loven, men finnes fortsatt i forskriften. I paragraf 22, som omhandler undersøkelses- og ettersøksplikten, står det at «den som under jakt skyter mot vilt, skal forvisse seg om viltet er truffet. Et såret vilt skal så snart som mulig avlives med et lovlig jaktvåpen på en dyrevelferdsmessig forsvarlig og sikker måte. Kongen kan gi forskrift om avliving av såret småvilt som fraviker kravet om lovlig jaktvåpen». For offentlige ettersøk stiller det seg dog annerledes.

–Kan fravike regler

– Offentlige ettersøk faller ikke under jaktbegrepet. Det står tydelig i forarbeidene til den nye viltressursloven (Prop. 78 L (2024-2025)), forklarer jurist Vegard Wist i Landbruksdirektoratet. 

Teksten i forarbeidene han viser til, er blant annet denne:

«Ved et offentlig ettersøk, er det ikke lenger tale om jaktutøvelse.»

– Litt enkelt sagt er den nye viltressursloven bygd opp slik at vi først definerer hvilke regler som gjelder for den ordinære jakta, så kommer reglene om offentlig ettersøk, skadefelling, lisensfelling og mer til slutt. Det kommer tydelig til uttrykk gjennom reguleringen av offentlig ettersøk i paragraf 55, sier Wist. 

Her får viltmyndighetene mulighet til å gjøre unntak fra en lang rekke av bestemmelsene i den nye loven når de gjennomfører et offentlig ettersøk.

– Gir denne paragrafen kommunene egentlig «carte blanche» til å løse ettersøket slik de ønsker? 

– Nei, men avhengig av hva de vurderer som nødvendig for å gjenfinne og avlive viltet, får de muligheten til å fravike de fleste reglene om jaktutøvelse. Samtidig bør kommunen tenke gjennom hvilke kompetansekrav de stiller til sitt fallviltpersonell når det i framtiden er mulig å fravike flere av reglene ved behov.

- En gang rykket jeg ut til en rev som var festklemt i grillen på bilen som hadde truffet den. Det sier seg selv at du ikke kan skyte der, sier Karl Tore Sørby. Han er fallviltmannskap i Indre Østfold komune.

Et (rådyr) hode foran

Indre Østfold: Etter visitten i det midlertidige mausoleet ved avfallsanlegget i Askim, viser Pål Sindre Svae og viltvakt Karl Tore Sørby stolt fram fallviltgruppas relativt nye vaktbil. En wunderbaum dingler under speilet, planet er lastet med varselskilt, monterbare blinklys og alt annet utstyr som trengs for å løse jobben med å finne og enten avlive eller friskmelde skadd vilt. 

– Med den nye paragraf 55 har vi fått alt vi trenger for å gjøre jobben vår og kan bruke en lang rekke virkemidler for å løse våre offentlige ettersøk, sier Svae og ramser opp:

  • Bruke andre våpen enn jaktvåpen til avliving
  • Bruke feller
  • Bruke lyd og nett
  • Skyte over vei
  • Bruke motorisert kjøretøy og drone
  • Fravike åteforskriften
  • Bruk av løs hund som drar ned og holder viltet med munnen

Nettopp det økte behovet for kompetanse er noe av grunnen til at Indre Østfold kommune omorganiserte sin fallviltgruppe denne våren. 

– Jeg er ikke mest opptatt av hvor god du er til å skyte eller hvor god hund du har. Dette kan trenes på. Derimot er personlig egnethet, og da særlig hvordan du fungerer under press, svært viktig. Du må både kunne møte folk i en stresset situasjon, tenke sikkerhet og dyrevelferd. Offentlig ettersøk er til tider en svært krevende jobb. Det passer ikke for alle, sier Svae.

Indre Østfold har har en egen vaktbil for viltvakta. Den er ferdig rigget med nødvendig utstyr for å gjøre jobben på en sikker måte.

Viltforvalteren er dog krystallklar på hvor ansvaret ligger. 

– Mitt fallviltmannskap kan ikke stå alene i skogen og måtte tenke gjennom rett og galt i felt. Kommunen må sørge for kursing og kompetanseheving og gi helt klare instrukser på hvilke regler en ekvipasje kan fravike der og da for å sikre rask og sikker avliving. Det er kommunens oppgave å støtte viltvakta, selv om vedkommende skulle gjøre en feil vurdering.

– Det snakkes om økt kompetansekrav og mer ansvar. Samtidig har honorarnivået til fallviltmannskapene vært en tilbakevendende diskusjon. Bør de lønnes bedre enn i dag? 

– Et interessant spørsmål. Vi kan godt si at en økt profesjonalitet fortjener økt lønn. Samtidig kan høy lønn føre til at vi får søkere med litt feil motivasjon. Når det er sagt synes jeg våre folk fortjener en god kompensasjon for jobben de gjør.

De seks medlemmene i viltvakta i Indre Østfold kommune får en vaktgodtgjørelse på 8100 kroner i uka, 250 kroner i timen ved utrykning og overtidstillegg avhengig av klokkeslett og røde dager. Prislapp? 1 million kroner i året. 

Det er kanskje ikke så rart at mange spør seg om økonomien i Kommune-Norge er tilstrekkelige for å ivareta ettersøksansvaret på en forsvarlig måte?

Powered by Labrador CMS