Annonse
Fra en fluefiskers dagbok.
Fra en fluefiskers dagbok.

Essay || Fra en fluefiskers dagbok

Kortreist kontemplasjon

I vår higen etter det spektakulære, er det fort gjort å overse paradiset utenfor stuedøra.

Publisert Sist oppdatert

denne tiden av året pleier jeg å stå i et klasserom og repetere tung litteratur- historie og lese enda tyngre elevtekster. Ved et av skjebnens luner er slitt linoleum byttet ut med bløt markabunn og ingen planer denne etterlengtede vårdagen. 

Det eneste pensumet som svirrer rundt i hodet er Krogvold og Sands Insektlære for fluefiskere. Skal jeg endelig få muligheten til å teste fluene jeg så møysommelig har bundet for å stagge vinterdepresjonen?

Vårens mystikk

Jeg er ikke kravstor når det gjelder størrelsen på ørreten. Det øker sjansen for en vellykket fisketur. Etter tips fra kjentfolk har jeg satt kursen mot et lite myrtjern i marka, hvor fisken skal være både tallrik og bitevillig. 

På veien passerer jeg flere vann der overflaten fortsatt er ikledd en kald og mørk vinterdrakt. Håpet om vakende fisk føles nokså naivt. Jeg parkerer bilen og lar utstyret ligge for å unngå unødvendig skuffelse. 

En liten rekognoseringstur i sola viser tilsynelatende fravær av insekter og en vannfilm uten liv. Eller …? Så feil kan man ta. Det som først virket som et dødt myrtjern, forvandles plutselig til et lite hav av muligheter – det vaker!

Turen starter over bindestikka i vintermørket.
Turen starter over bindestikka i vintermørket.
Maur er og blir en favoritt i marka. Lag mange!
Maur er og blir en favoritt i marka. Lag mange!

Fra teori til praksis

Etter et raskt skift til vadere, er jeg på vei tilbake og rigger stanga i trygg avstand fra vannkanten. Fluevalget har jeg planlagt flere måneder tidligere. Lilleraturen har lært meg at myggpupper og klekkere er noe av det første på menyen for ørreten i april. Valget faller på en enkel, men effektiv Shipman buzzer. 

Kastingen bærer preg av vinterdvale, men hvem bryr seg. Flua lander i nærheten av vaket jeg har pekt meg ut. Ingenting skjer. Et stykke unna brer det seg nye ringer. Jeg gjør et nytt kast, litt til høyre for vaket. Svupp! Ørreten er ikke stor, men på årets første tur er 150 gram mer enn nok til å jage siste rest av vinterlig tungsinn ut av kropp og sjel.

Ikke av de største, men mer enn stor nok til å jage siste rest av vinterdepresjon på dør.
Ikke av de største, men mer enn stor nok til å jage siste rest av vinterdepresjon på dør.

Poetisk overdose

Det er lett å bli poetisk i slike stunder og omgivelser. På mange måter er kanskje nerven i tiden preget av nettopp det å ikke ha tid. Vi jobber så mye at vi ironisk nok ikke rekker å bruke alt utstyret vi kjøper. Barna sendes på fotball, barneteater, orientering og uendelige tilstelninger som stjeler dyrebare stunder. 

I løpet av en helt ordinær uke har vi kanskje vært sammen som en familie i overkant av 20 timer. Under et døgn. En spurvehauk kommer plutselig til syne og avbryter refleksjonene. Den glir lydløst over vannspeilet, før den setter seg i toppen av ei furu på den andre siden.

Frysetørket mat (og kaffe) er kanskje ikke poetisk, men en glimrende unnskyldning for å fyre opp kokeapparatet.
Frysetørket mat (og kaffe) er kanskje ikke poetisk, men en glimrende unnskyldning for å fyre opp kokeapparatet.

Fiskerens blot

Jeg har aldri forstått hvordan ørreten stiller klokka, men brått gjenopptas vakingen nærmest synkront over hele vannet. Jeg blir litt kjepphøy og vil bytte flue – spille på mer av repertoaret, om du vil. Jeg er svak for maur. Selv om kastingen blir stadig bedre, roter jeg det til med tilslaget. Lavt blodsukker er kanskje årsaken. 

Jeg trenger en pause i all euforien. Frysetørket mat er kanskje ikke poetisk, men all mat smaker bedre ute, og jeg tar meg selv i å bruke lang tid på å spise – skal ikke rekke noe. Før klisjeene innhenter meg fullstendig, vaker det heldigvis på nytt. Denne gangen på en plass med dårlig baksleng, som resulterer i ofring til tregudene.

Lykke i bakgården

På vei til et nytt vann neste dag, er det bare å innse at bilen aldri har vært mer rotete. Bellybåt, stenger, fisketasker, vadere, sko, jetboil og flueesker. Eimen av soltørka gummibåt og mudder fra gårsdagen. Jeg legger kjøreturen bevisst forbi jobben, men samvittigheten tar meg heldigvis aldri. 

I det jeg parkerer bilen, slår det meg hvor ofte jeg har hastet forbi slike plasser fordi turmålet enten har vært for «enkelt» eller lite storslått. Man skal liksom jobbe litt for opplevelsen, men denne gangen blir det motsatt. Kort vei å gå, liten fisk, men desto mer ro i kroppen. 

En sjelden gang ser jeg på klokka, hver gang like overrasket over hvor mye tid som har gått til å kaste en flueline fram og tilbake. Jeg slutter å telle etter åtte ørretpinner, lar heller tankene vandre videre til sesongen som ligger foran meg. Marka i nærmiljøet har gått fra å være en nødløsning til å bli et kortreist fiskeparadis.

En halvkilo pur ørretlykke.
En halvkilo pur ørretlykke.
Noe utstyr må du ha, men investering i tid ute er langt viktigere.
Noe utstyr må du ha, men investering i tid ute er langt viktigere.

Rutinene setter seg

April blir raskt til mai og steinfluer til døgnfluer. De siste fire ukene har jeg fått mer fisk enn hele fjoråret. Mestringsfølelsen stiger hver dag jeg er ute, og ønsket om å se riktig insekt etter «boka» er nesten like intenst som ønsket om fangst. Det neste på pensumlista er å studere vakformene. 

Hver gang vaker ørreten (tilsynelatende kalkulert) i motsatt retning av der jeg forflytter meg i bellybåten, med sure lårmuskler og stiv nakke som resultat. Utover i mai blir varmegradene den største kimen til bekymring. Frykten for konsekvensene av klimaendringene truer tidvis med å ødelegge idyllen. Det blir lenger mellom vakringer og insekter.

De fleste mennesker haster så sterkt etter nytelsen, at de haster forbi den.

Søren Kierkegaard

Maurfest

Jeg rigger som vanlig femmerstanga og plasserer meg i posisjon i bellybåten. Det er få vak og vrient å finne et system i hvor fisken går. Vinden kommer sporadisk og lager små krusninger på vannet. Mens jeg trøstespiser nista i båten, kommer redningen drivende inn fra høyre – vingemaur størrelse 10. 

Overtenning er min verste fiende, men denne solrike maidagen er det ikke et alternativ å kløne det til. Jeg setter på en foam-maur i størrelse 12. Den har i overkant mye «bling», men er det fest så er det fest! Jeg prøver å kaste langs land der overhengende bjørketrær og passe dypt vann bør gi brukbare odds. 

Maur på vannfilmen i mai – hva mer kan en fluefisker ønske seg?
Maur på vannfilmen i mai – hva mer kan en fluefisker ønske seg?

Presentasjon er ikke mitt sterkeste kort, men akkurat denne dagen går det som en lek. I første kastet lander mauren fjærlett mellom to greiner og ned på vannfilmen. Jeg rekker så vidt å tenke over hvordan tilslaget på en maur burde sitte for å unngå fiasko før et voldsomt plask fjerner imitasjonen fra overflaten. Gud bedre for et rush! Snart spreller en halvkilos ørret i håven. Koden for dagen er knekt! Innen middagstider har jeg fått fem fine ørreter.

Senk skuldrene

Det er litt ekstra gøy å notere i fiskedagboka når du kommer hjem med økt selvtillit, vadeskille og svett caps. Når jeg ser tilbake, var det ikke bare fisken som utgjorde høydepunktet, men kanskje like mye at jeg faktisk valgte å dra ut den dagen. Vi kan velge mer av tiden vår enn vi kanskje tror. Eller for å si det med Søren Kierkegaard: «De fleste mennesker haster så sterkt etter nytelsen, at de haster forbi den».

Powered by Labrador CMS