Leserinnlegg
Norge – et fristed for mellomskarv?
Miljødirektoratet har foreslått å stoppe jakt på storskarv i saltvann i Sør-Norge 2022–2028. Det gjør både skarvejegerne og fiskere forbannet. Det har aldri har vært så mye storskarv i Sør-Norge som nå – også i ferskvann, påpeker artikkelforfatteren.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Dette er et leserinnlegg. Meningene står for skribentens egen regning.
På grunn av dårlig informasjon vet folk flest knapt at mellomskarv er noe annet enn den opprinnelig norske storskarven.
Mellomskarv (Phalacrocorax carbo sinesis) er en fremmed kontinental underart av storskarv, som begynte å hekke i Norge på midten av 90-tallet. I en jaktsituasjon er det umulig å skille disse artene.
Rundt 1970 ble det anslått at det var noen få tusen hekkepar av mellomskarv i Europa, mot dagens ca. 300 000 (se statistikk: Franz Kohl 2015, ÖKF/EAA). Årsaken er en samfunnsutvikling og EUs fugl- og habitatdirektiv fra starten av 80-tallet. Det har resultert i en massive vekst og spredning av mellomskarv. I EU er mellomskarven ikke jaktbar.
Uegnet jaktterreng
I inneværende jakttidsperiode har Miljødirektoratet (MD) avgrenset jakt på storskarv i saltvann til kun å gjelde årsunger (fugl med hvit buk). Ifølge Statistisk sentralbyrå har fellingstallene falt merkbart, selv om MD åpnet for en utvidet jakttid i ferskvann, uten begrensning til årsunger. Skarvjakt i ferskvann er det verken tradisjon eller egnet terreng for. Det er på sjøen i Sør-Norge storskarven beskattes. Hvis MD får politisk aksept for å stoppe jakta på storskarv, vil beskatningen av begge underartene falle kraftig, spesielt mellomskarv i Sør-Norge, hvor det er flest av dem.
Ubetydelig predator?
Havforskningsinstituttet ønsket både i 2008 og 2016 utvidet jakt på storskarv på strekningen Stadt – svenskegrensa i perioden 21.08–28.2. Instituttet hadde konstatert en påfallende nedgang av kysttorskyngel fra midten av 90-tallet i sine lange prøvefiskeserier. I dag er det kollaps i kysttorskbestanden og stedegne fiskearter i Oslofjorden og på Telemarkskysten. Forskerne påpekte at det kunne ha sammenheng med at kysttorsken hadde fått en ny predator. Mellomskarven.
Det blir derfor merkelig når MD kjøper seg inn i instituttets prosjekt Krafttak for kysttorsken. Det får instituttet til å gjøre kuvending i sin vurdering av mellomskarven. Konklusjonen har blitt; « … vi har ingen data som tilsier at skarv og sel er viktige årsaker til torsk og andre fiskearters tilbakegang».
Bagatellisering
I tillegg holdes skarvens predasjon på dvergulke fram som en fordel for torsken, fordi dvergulke er predator på torskeyngel. Den norske fagornitologiske gruppa i den internasjonale SEAPOP (seabird popilation – et helhetlig og langsiktig overvåking- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler), jobber på oppdrag fra MD og publiserte følgende artikkel sist høst: «Storskarv og mennesker konkurrerer om leppefisk, men ikke om torsk og sei».
SEAPOP viser til at vår opprinnelige kyststorskarv lever av torsk og sei i Nord-Norge. Mellomskarven lever av leppefisk i Sør-Norge. Selvfølgelig spiser storskarven i nord torsk og sei, hvor det er mye av disse fiskeartene. Leppefisk lever knapt nord for Trøndelag. Mellomskarven og vår opprinnelig underart av storskarv på vintertrekk i Sør-Norge, må nøye seg med leppefisk og det den ellers måtte finne, i mangel av torsk og sei. Dette er et søkt forsøk på å bagatellisere mellomskarvens predasjon på kysttorsk i Sør-Norge.
Sterke konflikter
Mellomskarven i Norge har økt fra 2 500 hekkende par i 2012 til ca. 3 500 i dag, en økning på 40 prosent.
På tross av mellomskarvens fredningsstatus i EU, har danskene enkelte år på 2 000-tallet oljet tusener av mellomskarvegg i sine hekkekolonier for å holde bestanden i sjakk. I Stockholm län ble det i 2021 oljet egg og skadefelt mellomskarv i tusentall. I Sverige og Danmark har man i en årrekke hatt titusener av hekkepar og sterke konflikter. Svenskene vedtok nylig en kraftig desimering av bestanden av mellomskarv i Sverige, ifølge tidsskriftet Svensk Jakt.
Skarv kjenner ingen landegrenser. Ringmerking har dokumentert at svensk og dansk mellomskarv kommer til Norge både på næringsvandring og hekking.
Ser norske myndigheter for seg at Norge skal være et fristed for mellomskarv? I så fall kan det være greit å minne om at ensidig vern og voldsom bestandsvekst inviterer til spredning av sykdom. Samlingsplassene i våtmarker er episentre for smitte.
