Leder
Lytt til skogens (u)ro
Siden andre verdenskrig har bestandsskogbruk med flatehogst vært den dominerende driftsformen for skogbruk i Norge. Men måten skogen drives på bør vies mer oppmerksomhet
Publisert
Sist oppdatert
Som ung og lovende bygdegutt ble jeg en sommer satt til å plante gran. Den svære hogstflata var et kvisthelvete som aldri tok slutt, men jeg gjorde mitt beste med plantestav og pluggbrett. Da jeg 30 år seinere skulle jakte rådyr i det samme området, ville jeg ta snarveien gjennom ungskogen for å komme til en gunstig post. Jeg slo det imidlertid raskt fra meg. Plantefeltet var forvandlet til en ugjennomtrengelig granåker.
Skogbruket er en betydelig næring i Norge. Siden andre verdenskrig har bestandsskogbruk med flatehogst vært den dominerende driftsformen. Vi trenger trevirke. Men måten skogen drives på bør vies mer oppmerksomhet. Det har stor betydning for både biologisk mangfold, karbonfangst, vannkvalitet, hvor mye tømmer skogen leverer – og ikke minst folks bruk og trivsel.
I Oslo kommuneskoger har man i stor grad har gått bort fra åpne hogstformer (flatehogst) og over til lukkede hogstformer, også kalt plukkhogst. Et viktig formål har vært å bedre vilkårene for vilt og stimulere til biologisk mangfold. Driftsformen krever både mer kunnskap og planlegging over tid, men kommunen understreker at når skogen har fått den strukturen man ønsker, forventes det like bra økonomi som før. Vel så interessant er det at kommunen etter 15 år hevder å se en tydelig positiv effekt på en rekke skoglevende arter.
Storfugl, orrfugl og jerpe regnes som viktige indikatorarter for skogens tilstand. På Varaldskogen utenfor Kongsvinger har forskerduoen Per Wegge og Jørund Rolstad fulgt skogsfugl (især storfugl) og skogbruk tett gjennom mer enn 45 år. Det vakte jubel i skognæringa da forskerne i 2011, stikk i strid med alle antakelser, måtte erkjenne at gammelskogarten storfugl klarte seg overraskende bra, selv i områder med intensivt skogbruk og flatehogst.
Selv om enkelte nyanser druknet i kjølvannet, har funnene hatt stor betydning i debatten om skogbruk og biologisk mangfold. Storfuglen på Varaldskogen var rett og slett mer fleksibel og tilpasningsdyktig enn antatt. Men sett i et økosystem-perspektiv, betyr det ikke at dagens rådende driftsmodell i skogbruket er uproblematisk. Du trenger ikke være treklemmer med lilla skjerf for å ha et anstrengt forhold til enorme hogstflater og tette granplantasjer. Det handler ikke bare om estetikk, følelser og framkommelighet. Skal industriskogen ha biologisk verdi, må den røktes. Rydningshogster og tynninger kreves for å stimulere blåbærlyng og annen viktig undervegetasjon. Dette følges opp i svært varierende grad.
Du trenger ikke være treklemmer med lilla skjerf for å ha et anstrengt forhold til enorme hogstflater og tette granplantasjer.
PEFC-sertifiseringen er den dominerende ordningen for skogsertifisering i Norge – etablert for å sikre et bærekraftig skogbruk. Intensjonen er god, men ordningen sikrer ikke tilstrekkelig ivaretakelse av biologisk mangfold og nøkkelbiotoper. Sertifiseringen bygger i stor grad på internkontroll, og det er ikke vanskelig å finne eksempler på manglende etter- levelse.
Det er kanskje lett å tenke at en overgang til lukkede hogstformer vil løse alle problemer.
I fjor kom NIBIO og NINA med en rapport som så på hvilke nye arealer som eventuelt måtte tas i aktiv bruk ved mer lukket hogst, dersom hogstvolumet skulle fortsette å øke slik som i dag. De konkluderte med at redusert omfang av flatehogst kan være bra for naturmangfoldet, men alternativene kan også føre til at naturskog som ellers hadde fått stå urørt vil hogges. Det ligger også i sakens natur at lukkede hogster krever hyppigere inngrep og mer infrastruktur i form av skogsveier enn dagens skogbruk med åpne hogster gjør.
Fagfolk har konkludert med at 10 prosent av den mest verdifulle skogen må vernes dersom vi skal klare å hindre tap av arter i skogene våre. Det er nå ti år siden også Stortinget stilte seg bak dette målet, likevel er vi bare så vidt over halvveis. Mange satte derfor morgenkaffen i halsen da Støre-regjeringen i sitt forslag til årets statsbudsjett gikk inn for et kraftig kutt i bevilgningene til frivillig skogvern. I budsjettforliket med støttepartiene, ble potten jekket kraftig opp. Fra drøyt 350 millioner til over 1,3 milliarder – en svært viktig justering.
«Skogen står og lyder, den veit meir enn vi», skrev dikteren Tarjei Vesaas. Det er på høy tid at vi begynner å lytte tilbake. Også når det kommer til verdier som ikke lett kan måles i kroner og øre.
