Jusshjørnet
Blodet i skogen og langs veiene
Det er lett å finne fem feil med ettersøksreglene i den nye viltloven.
Publisert
Sist oppdatert
Jakt forutsetter at dyr dør. Jakt medfører lidelse. Det samme skjer i naturen. Jegerens viktigste forpliktelse er likevel å avlive viltet så raskt og effektivt som mulig og begrense lidelsen til et minimum. Men det er ikke bare i skogen viltet lider. Blodet renner også på asfalten og jernbaneskinnene.
Fra 2018 til 2022 ble det registrert 142 468 påkjørte hjortedyr på veier og jernbaner i Norge. Småvilt registreres ikke. Siden det er mørketall, er det rimelig å regne med minst 30 000 påkjørte hjortedyr årlig. I Sverige er det årlig ca. 75 000 dyrepåkjørsler. Der er de tilhørende kostnadene anslått til 11,5 milliarder. I Norge har vi ikke slike beregninger.
Med økt utbygging av infrastruktur, øker også dyrepåkjørslene. Foruten å være et trafikksikkerhetsproblem, innebærer dette store dyrelidelser og et uttalt dyrevelferdsproblem. Mange av dyra lider en langsom og smertefull død. Ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA) er dette «en av vår tids største utfordringer innen viltforvaltningen».
Reglene om ettersøk fragmentariske og uoversiktlige. Dessverre er det lite oppløftende å spore i den nye viltloven.
Aftenposten hadde 12.9.25 et oppslag med følgende tittel: «Dyredøden på veiene: Hvorfor tar det så lang tid?» Det pekes på at det aldri før er påkjørt og drept flere dyr langs norske veier. Dyrelidelsene er enorme, og dagens varslingssystem kritiseres. En ny rapport fra forskningsinstituttet Ruralis avdekker at de fleste er misfornøyd med det meste: Politiet misliker å varsle dyrepåkjørsler og vil prioritere nødsamtaler. De opplever at vaktlistene til fallviltgrupper ikke er oppdaterte, og bruker mye tid på å ringe rundt og få tak i fallviltmannskap. I ett tilfelle skal politiet ha ringt sju forskjellige uten å få svar.
Ettersøksjegerne er også misfornøyde, blant annet fordi de sjelden får god informasjon om skadestedet. Legg til at mange av ettersøksekvipasjene neppe holder den kvaliteten vi kunne ønske, noe jeg har pekt på i Hjorteviltet 2023.
Til alt overmål er reglene om ettersøk fragmen- tariske og uoversiktlige. Dessverre er det lite opp- løftende å spore i den nye viltloven, og vi trenger ikke å gå lenger enn til § 3 for å finne første feil. Der defineres «ettersøk og avliving av såret vilt» som jakt. Reglene for jakt skal gjelde også for ettersøk. Det er helt misforstått, da det naturligvis gjør seg gjeldende helt andre hensyn under jakt enn ved ettersøk. På jakt skal du vente til du har en god skuddsjanse, og ellers la viltet gå. For ettersøket er derimot målet å avslutte viltets lidelse så raskt som mulig. Det innebærer også å skyte så raskt det kommer en rimelig skuddsjanse, og i situasjoner som er utillatelige på jakt.
Offentlige ettersøk er regulert i § 55, og vil også være jakt etter § 3. Utøvelsesreglene i kap. 5 gjelder, men det kan besluttes ettersøk «uten hensyn til» kravet til skytevåpen etter § 24, men ikke § 22 om avliving. Også reglene om kunstig lys og nattsikter kan lempes. Det kan til og med besluttes at det skal kunne løsnes «skudd på eller over offentlig vei eller jernbane». Tenk det.
Under ettersøk er det behov for å kunne avlive dyret på ulike måter, da det ikke alltid er mulig å avfyre skudd, enten av hensyn til ettersøkshunden, eller fordi man befinner seg tett på bebyggelse. Ettersøksjegeren har altså behov for å kunne bruke andre våpen enn jegeren. Da støter vi på et nytt hinder i § 22 og feil nr. 2, hvoretter et skadet vilt skal «avlives med et lovlig jaktvåpen». For avliving av såret småvilt kan det gis «forskrift som fraviker kravet om lovlig jaktvåpen». Men altså ikke for storvilt.
Kravet om avliving med «et lovlig jaktvåpen» er en tilsnikelse som ble tatt inn i lovforslaget etter at det var ute til høring, og det uten begrunnelse. For denne regelen er det derfor ikke gjennomført en demokratisk og god lovgivningsprosess med påvirkningsmulighet. At skadet vilt som hovedregel skal avlives med et jaktvåpen er uproblematisk. Det er mest praktisk og best i de fleste situasjoner, men slett ikke alle. For ettersøk etter rådyr under bukkejakta, skal ettersøksjegeren da også måtte bruke rifle for avliving?
Antakelig, og faktisk er det slik Miljødirektoratet har ment at dagens regelverk skal forstås. Hva når ettersøket ender i et bebygd område, og kanskje i en hage? Etter § 23 er det for sikkerhets skyld også forbudt «å løsne skudd i andres hage eller på andres gårdstun». Hvordan skal viltet avlives?
Hva med bruk av løs ettersøkshund? Dette er et åpent spørsmål både etter dagens lov og den nye viltressursloven, og er verken nevnt i loven eller forarbeidene. I Danmark, som har et svært høyt nivå på sine 190 ettersøksjegere, er det et krav at hunden har viltskarphet og kan brukes løs. I Norge tør vi knapt å snakke om temaet fordi inkompetansen ligger tykk både hos forvaltningen og de som lager regler. Også NJFF og NKK bør ta innover seg at de har vært lite progressive på vegne av viltet og ettersøksjegernes hunder. Ingen bør kalle seg ettersøksjeger om han ikke har en hund som kan slippes. Fraværet av slik regulering blir feil nr. 3.
Er det lov å slippe en ettersøkshund etter den nye loven? Er det brudd på § 22 om en slik hund avliver viltet? Eller hva med ettersøksjegeren som ikke kan skyte nettopp fordi hunden må holde viltet? I land som vet hva ettersøk er, avsluttes viltets lidelse i slike tilfeller med kniv. I Norge skal det visst forbys.
Om vilt skytes i skumringen, som er svært vanlig, er bruk av lys forbudt etter den nye loven – også for å finne viltet. Rett nok kan det åpnes for slik lysbruk i forskrift, og noe annet vil være helt mørkt. Fram til forskriften er på plass, kan vi notere feil nr. 4.
Ettersøk skal gjennomføres «fram til dyret blir avlivet eller funnet dødt, eller til kommunen beslutter at ettersøket skal avsluttes». Er det fornuftig at kommunen skal beslutte dette for alle jaktettersøk? Jeg er usikker. Nærmere regler om ettersøk og ettersøkshund skal komme i forskrift, men den nye loven gjør det slett ikke enkelt å løse dette på en fornuftig måte.
Den nye loven er streng for jegerne, også med tanke på skadeskyting. For dyrene som blir påkjørt, er det åpenbart ikke så viktig. Her kan kommunen «i rimelig utstrekning» nøye seg med ettersøk. Kravene til det offentlige selv må ikke stilles for strengt. Med den nye viltloven ledes det ikke dristig an i kampen mot den største utfordringen innen viltforvaltningen: Den enorme dyredøden og lidelsene langs vei og bane. Snarere vises det her et påtakelig måtehold, og loven er skuffende defensiv. Det får bli feil nr. 5.
Jusshjørnet
Advokat Pål S. Jensen gir sitt syn på lover og regler som påvirker det høstingsbaserte friluftslivet.
