Lær elghund av en mester

Blåbærlyngen lyser rød og gul. Regnet prikker på jaktdressen, og nordavinden rusker i trærne. Det er morgen på Mangskogen i Aurskog-Høland. Anita Skedsmo (35) fra Løken står bøyd over GPS’en. Det har kun gått 10 minutter siden hun slapp gråhunden Mikkie (9). Dette er en hund det er blitt skutt mye elg for. Skal det bli los i dag også?

Brått knaker det i kvist like til høyre. Jeg krøker meg ned: Ei kvige åpenbarer seg 70 meter unna, i god fart. Elgen forsvinner inn mellom trærne med hunden etter. En sjekk på skjermen viser at dyret hadde løpt rett i fanget vårt, om det ikke hadde fått vær av oss og vinklet unna. Pulsen hamrer – grei start!

Dagen har bare så vidt begynt. Ute i terrenget sitter et 20 talls postjegere klare. Her lukter det av elgkontakt.

På vei mot stålos

Denne jaktdagen er det fem uker siden Anitas gråhund Kompis (2,5 år) ble kåret til Årets jakthund av Jakt & Fiske. I midten av september banket ekvipasjen også til med en fjerdeplass på NM Løshund 2020. 35-åringen fra Løken er et stjerneskudd i elghund-Norge. Hvordan jobber hun for å få det til?

Få minutter seinere: Anitas hundepeiler forteller at Mikkie befinner seg en kilometer unna. Elgen er på tur ut av drevet, og krysser en vei. Det ser ut som hunden er i ferd med å gi seg. Uvanlig til å være Mikkie, hva er det som skjer?

Dette må vi komme tilbake til, for plutselig meldes det over radioen at en av de andre hundene, Jämthunden Sookie (drøye året gammel) står i los like innpå åsen. Anita tar rifla over skuldra og begir seg innover. Jeg hiver kamerasekken på ryggen og prøver å holde følge. Skal det bli elgfall i stålos? Det hadde vært noe!

Slik får du til en kombihund

Anitas Skedsmos elghunder fungerer både som løs- og bandhunder. (Kompis – Årets jakthund – har jaktchampionat i begge disipliner, må vite.) Det er ikke uvanlig med kombihunder blant dyktige elghund-eiere. Men er det mulig for menigmann å få til det samme? Ja visst, skal vi tro Anita:

– I utgangspunktet er det lettere å få en unghund til å være tyst enn å lose. Det betyr at man må prøve å få fram losen først. Det er i alle fall min erfaring. Å lose ligger jo i hundens natur. Denne egenskapen kan imidlertid bli ødelagt hvis du begynner å trene bandhund-egenskapene for tidlig, eller er for hard, sier hun.

Skedsmo understreker at de tipsene hun gir er hennes personlige meninger. Andre hundeeiere jobber på andre måter, og kan lykkes like bra. Det finnes ingen absolutt fasit.

Hunden forstår forskjellen

Det å få unghunden til å være taus i bandet, er i stor grad en treningssak, ifølge Anita.

– Du må se an hver enkelt hund, og hvor mye den tåler av korrigering. Jeg starter med å ta den pent. Hvis hunden f.eks. står og bjeffer på tull, så får den seg litt vann i hodet, samtidig som jeg kremter. Kompis var veldig enkel sånn, det holdt at jeg kremtet, forteller hun.

Etter slik lydighetstrening vil hunden etter hvert godt vite forskjell på å være med eller uten band.

Mikkie (far til Kompis) var den første hunden Anita trente i begge jaktformer. Erfaringene videreførte hun til Kompis.

Når det gjelder vekslingen mellom å gå i band og være løs, så gjør Anita det slik at hun slipper hundene mye i jakta. Dette rett og slett fordi terrenget er best egnet til det. Seinere i sesongen går det i mye bandhund-trening.

– Det er viktig å trene mye på begge deler, slik at de forstår forskjellen, sier hun.

Lærte av spesialhund-trener

Men hvordan bli dyktig i trening av hund? Det er mange veier til Rom. For Anita Skedsmos del, startet det  som barn. Det første hun drev med, var dressur av egne sanktbernhardshunder. Seinere ble det travhest.

På det meste trente hun fire – fem hester om dagen. Om kvelden trente hun hundene. Travkarrieren tok brått slutt da hun falt av en hest og ødela ryggen – noe hun fremdeles lever med ettervirkninger av. Hun mener uansett at mange av treningsprinsippene kan benyttes på både hest og hund.

Seinere lærte hun også mye av en kar som trente spesialhunder, bl.a. handikap-hunder. Det var av ham Anita lærte at en hund i prinsippet er trenbar til alt. Utfordringen er hvordan man går fram i praksis …

Ha tro på unghunden!

Vi baner oss vei gjennom lyngen, stadig nærmere losen. Det har gått en liten halvtime da Anita snur seg:

– Sookie har gitt seg, sier hun.

Det ble altså ikke lange losen på jämthunden. Anita forteller at det skyldes at hun har fått seg en smell tidligere. Sookie er blitt usikker på elgen, og derfor er det helt naturlige med korte loser. Oppgaven for Anita og medeier Erlend Herrebrøden er å gjøre henne trygg igjen, noe som er fullt mulig. (Les «Bygg unghundens selvtillit» lenger ned i saken.)

Ifølge Anita gjøres det ved å komme seg så raskt innpå losen som mulig, og gjøre hunden oppmerksom på at du er der. Enten ved å plystre eller å støkke elgen forsiktig. At elgen blir redd, vil gi hunden selvtillit.

Og her er vi ved et annet viktig poeng; Å ha tro på enhver hund, og å trene den riktig for å få ting til.

I Mangen-reviret

Det er formiddag på Mangskogen. Det er sett flere elger i drevet, men foreløpig ingen fall. Anita har ennå ikke sluppet gromgutten, gråhund Kompis. Det har én årsak: Vi befinner oss i ulvereviret Mangen. Anita har ulven i bakhodet hele tiden, og dette påvirker valgene hun tar for hundene.

– Når det jaktes på naboterrengene, utveksler vi det vi har av informasjon. Hvis det blir observert ulv, avsluttes jakta. Men når det nå kun jaktes på vårt terreng, har vi ikke den samme oversikten. Jeg går konstant med en klump i magen, forteller hun.

Bandhundjakt ikke ideelt

Hvorfor jakter ikke Anita kun med bandhund, slik noen velger å gjøre. Hun mener at da er det ikke snakk om bandhundjakt i ordets rette forstand, men snarere å bruke hunden til å presse elg mot postrekka.

Bandhundjakt handler om å smyge seg inn på skuddhold. Men tett lavlandsskog som her er lite egnet til bandhundjakt – her er det løshund som gjelder!

– En god stålos er dessuten den jaktopplevelsen jeg setter aller høyest, sier Anita.

Løsningen i ulveskogen er å foreta korte slipp, og – hvis losdyret kommer ut av drevet – kalle inn hunden så fort som mulig. Hun slipper dessuten gammel- eller unghund først, deretter stjernen Kompis – men kun hvis det ikke er observert ulv i løpet av dagen.

– Jeg har nok reddet bikkjene mine på god kontakt og lydighet; de er enkle å kalle inn. Men det er ingen tvil om at ulvens nærvær har ødelagt mye av gleden ved jakta, forteller hun.

Hva er galt med Mikkie?

Det skjer mye denne dagen. Jämthunden Sookie er stadig i forholdsvis korte loser på det samme dyret. Anita er fornøyd med akkurat dette, fordi jämthundens får bygget opp selvtilliten igjen.

Flere av postene ser elg, men det blir ikke løsnet skudd pga. for stor fart eller avstand.

Gråhunden Mikkie, som ga seg på veien tidligere i dag, ligger fremdeles og peser i buret i bilen. Er hunden syk?

Topphunden Kompis blir sluppet på ettermiddagen, når Anita føler seg trygg nok på at det ikke er ulv i nærheten. Fart og søk er i toppklasse. Han finner raskt elg, men også disse dyra finner en åpning i postrekka …

Epilog: Jakt & Fiske tilbringer to døgn på vidstrakte Mangskogen. Vi har mye kontakt med elg (og storfugl!) men det er stadig «stang ut» mht. elgfall. Det er ikke før reporteren sitter i bilen, seint andre ettermiddag, at følgende melding plinger inn på mobilen: «Kalv skutt i stålos for Kompis!»

Kompis´ far Mikkie går det ikke like bra med. Dagen etter tar Anita ham med til veterinær, som finner ut at han har forstørret hjerte. Dét var altså grunnen til at han virket så sliten. Men med riktig medisinering håper Anita han skal bli bra igjen.

To uker etter vårt besøk (etter at Jakt & Fiskes papirversjon gikk i trykken) – kom det melding om at nabolagets elghund, Engholmens Saga til Kenneth Sletner, hadde blitt tatt av ulv. Hundedrapet skjedde i Nes kommune, kun fem-seks kilometer nord for Sinkerud – hovedbasen til jaktlaget på Nordre Mangen. Hendelsen ble først omtalt av Raumnes avis, og deretter av VG.

Slik skaper du god kontakt

Godt samarbeid og kontakt med elghunden er alfa og omega. Her er Anitas tips.

– Skal du ha en god løshund, så må du også ha et godt samarbeid. En god løshund skal gå ut i søk for å finne elgen for meg. Jeg liker å lære dem retningen hvor de skal jobbe. Hvis jeg skal gå i én retning, så skal hunden avsøke det samme terrenget, sier hun.

– Hvordan gjør du det?

– Grunnlaget legges det første året. Man må være mye sammen. Du kan trene små innkallinger og bekrefte med godbit. Hunden skal ville være hos meg. Hvis den gjør noe galt, kan jeg gi den et lite knips på nesa. Men den skal heller ikke være redd meg; jeg pleier ikke å ta den noe særlig før den vet at jeg er «kul», forteller Anita.

Les også intervjuet med Herbrand Skriudalen, vinner av Årets jakthund 2019: Slik lykkes du med løshund.

Skal komme tilbake

Å skape god kontakt handler altså om å være tett på valp og unghund, som mamma/ pappa og trener. Når du så har skapt denne kontakten, har du et godt utgangspunkt for å få hunden til både å jakte løs og i band. Du vil få godt betalt for jobbingen når hunden seinere skal ut i søk. Og søket er en løshunds viktigste egenskap, ifølge Anita.

– Søkene starter i det små og blir større etter hvert som den får belønning i form av å finne elg. Hvis hunden ikke finner elg på én km, så jeg vil at den skal komme tilbake til meg. Noen ønsker at den skal dra lenger ut, men for meg er denne avstanden passe. Å komme tilbake er noe den gjør av seg selv. Den drar ut, runder, og kommer tilbake – hvis den ikke finner elg. Bikkja skal ha lyst til å komme tilbake til meg, uansett hvor den er, sier Anita Skedsmo.

Hvis du gjør du ting riktig, kan du altså bli belønnet med en hund du slipper å leite etter eller vente på utover i seine nattetimer …

Få bandhunden til å gå pent

Å få bandhunden til å gå pent i elgsporet uten å trekke, er selvsagt en viktig egenskap. Slik lydighet er også fint for alle som skal prøve seg på utstilling. Framgangsmåten er den samme: Unghunden skal ikke få lov til å komme seg framover så lenge bandet er stramt – kun når den ikke trekker i det.

Et lite tips fra Anita Skedsmo er at hun aldri ber en unghund gå pent, før den har fått løpe litt for å få ut energien.

– Det er tross alt løpsmaskiner vi har å gjøre med, sier hun.

Bygg unghundens selvtillit

Lang lostid i ung alder er for mange elghundfolk et viktig kvalitetstegn. Anita Skedsmo har et annet utgangspunkt: Lang lostid er ikke noe en unghund nødvendigvis har – men noe du fint kan bygge opp!

«Vår kvinne» i skogen har en klar mening om at man ikke skal avskrive unghundene for tidlig:

– En del hundefolk hevder at unghunden ikke er noe å ha hvis den ikke står i seks timer. Der tror jeg mange gjør feil. Dette fordi unghunden ofte gir seg etter 20 minutter. Men lostida kan bygges opp. Hvis man har tro på hunden, og legger systematisk jobb i å bygge unghundens selvtillit, kan mange hunder bli gode likevel, sier hun.

Så hvordan bygge opp ung- hundens lostid i praksis?

– Jeg lar ikke unghunden stå aleine de første losene. Elg er skummelt for hunden; selv om det heter elghund, så vet den jo ikke hva elg er i starten, understreker hun.

Ikke aleine i starten

En unghunds aller første los behøver ikke vare mer enn tre minutter. Da kan du plystre den inn.

– Gjør det gjerne når losen er på det mest intense. Du kan også gå innpå og støkke elgen forsiktig. Det du gjør i det siste tilfellet, er å gi hunden tro på at den er tøff og har skremt elgen. Det bygger selvtillit, forklarer Anita.

Som kjent hender det at elgen gjør utfall mot hunden. Hvis dette skjer i ung alder, vil hunden vegre seg for stå i los seinere. Anitas tips er derfor å gå innpå losen så fort som mulig. Du skal komme innpå og plystre, og slik sett trygge hunden i det å stå i los.

– Unghunden skal få en klar oppfatning av at «bare jeg står og loser mye og lenge, så kommer mutter’n», forklarer Anita.

Venter på føreren

– Noen vil tro at du får en uselv­stendig hund når den står så kort tid aleine?

– Nei, det er motsatt. Det som ødelegger mange bikkjer, er folk som lar dem står i timevis. Når de gir seg, så er det ikke fordi de ikke skjønner at de skal stå og lose. De vil jo stå for at føreren skal komme innpå! sier Anita og tilføyer:

– Så har du selvfølgelig de helt kontaktløse hundene som kan stå der i timevis. Men det kan du aldri vite første gangen, sier hun.

– Ikke slipp unghunden for tidlig

Når bør du slippe den unge elghunden første gang? Det er det høyst ulike meninger om. Vinner av Årets jaktund 2020, Anita Skedsmo, mener du har mye å vinne på å vente.

Mange løshundeiere vil gjerne slippe unghunden allerede første høsten. For noen er argumentet at man får en «ekstra» jaktsesong. Andre er fristet av tanken på tidlig førstepremie på jakthundprøve. Anita Skedsmo er tilhenger av å vente med å slippe.

– Det er selvfølgelig kult hvis man lykkes på denne måten. Men for mange unghunder er det skummelt å stå i los, fordi elgen kan gjøre utfall. Hvis ungbikkja blir skremt, kan det ødelegge mulighetene for gode loser seinere. For meg er det viktigste å ha en jakthund hele livet, ikke bare det første året, sier Skedsmo.

Anita pleier å slippe hunden i ettårsalder, pluss/minus et par måneder. Hun ser uansett alltid an hunden. Metoden er forsiktig intro på elgen, slik at hunden gradvis blir trygg i los. Når den har stått 15-20 minutter, går Anita innpå og støkker elgen forsiktig.

– De første gangene lar jeg aldri hunden stå til den gir seg. Man vet aldri om den kan stå i mange timer eller ikke. Når jeg har hørt en los eller to hos ei ungbikkje, lar jeg dem gjerne ta fri et par måneder, slik at de kan modnes enda mer, forteller hun.

Vent med nærskogen

– Det er selvfølgelig stor forskjell på hvor du slipper. Her innpå Mangskauen er det ikke så farlig, fordi elgen ikke står så lett. Men nedi «hagaskauen» hjemme i bygda, er elgen vant til folk, ofte hissigere, og går inn for å ta bikkjene. Første gang kan man gjerne slippe et sted elgen ikke er så hissig. Men det er klart lettere for bikkja å få elgen til å stå i mer bygdenært terreng, forklarer hun.  

Anita Skedsmo har også tanker om når kullet bør komme til verden. Det ideelle for henne er at valpen er født juni-juli-august – da får unghunden en «riktig alder» neste sesong.

Greit med kort los

Vi får en følelse av at Anita greier å få gode hunder av en større andel valper enn den gjennomsnittlige hundeeier. Hun har i utgangspunktet en tro på unghunden.

– Ja, du må selvfølgelig å ha tro på unghunden, sier hun. Men legger til: Jeg sier ikke at du må bygge opp enhver hund slik jeg gjør. Noen hunder har det slik at de kan stå ni timer i los i tidlig alder. Men det vet du aldri på forhånd. Som oftest står de ikke så lenge – de går bare litt frampå, loser litt, og kommer tilbake til eieren. Og dette er helt greit i starten! For de første gangene har den jo aldri sett elg før, så det er ikke noe rart om den blir litt redd. De er tross alt store dyr, understreker hun.

Les også: Spill på lag med hundens utviklingsfaser (+)

Innkalling

Det er først etter et par elgkontakter at Anita begynner å trene søk.

– De må jo først vite hva elg er. Men når den først har funnet dyr, så går jeg aldri i elg med bikkja i beina. Da må den finne den sjøl, smiler hun.

– Er det noe annet du gjør med valpen første høsten?

– For det første har jeg den med meg overalt. Jeg trener innkalling, lærer den at når jeg plystrer, så får den pølse. Og etter hvert, når jeg vet at den kan komme, så blir det slik at den må komme. Hvis den ikke kommer når jeg plystrer, så kan jeg godt snakke til den litt, så den skjønner at jeg mener alvor, sier hun.

Les også: Innkalling i los (+)

Helt tyst

Utenom Mikkie (9), Kompis (2,5) og Sookie, (1,5), har Anita valpen Boo (2 mnd) og unghunden Tipp (6 mnd).

– Jeg sporer litt med Tipp allerede, men hun er så heit i spora at jeg ikke går så langt. Hun får kun lov til å komme framover når hun er helt tyst, og oppfører seg slik jeg vil. Dette er jeg veldig nøye på: Når hunden akkurat har kommet på ferske spor, så får den kun komme framover når den oppfører seg, forklarer hun.  

Tipp må også innordne seg Anitas filosofi om at det ikke er slipp første høst. Men neste år skulle det ikke forundre oss om vi får se enda en elghund fra Anita Skedsmos med førstepremie løshund