Elghunden – vår jaktkamerat i 10.000 år

En gang i tiden betydde jaktlykke mer enn status, og en god jakthund kunne bety forskjellen på liv og død for familien. Vi har nøstet i elghundens historie, fra steinalderen og fram til vår tid.
Onsdag, 7. november 2018 - 17:34

Forestill deg en lys vårkveld som drar seg mot slutten. Knoppene på bjørka har akkurat blitt til irrgrønne museører.

“Han kjenner adrenalinet i kroppen. Nå handler det om å lykkes eller dø.”

En jeger kaster lange skygger der han saumfarer et myrområde i de siste solstripene. Han er kledd i en enkel, men varm, skinndrakt.

Med seg har han bue og piler. Et par meter lenger framme står hunden hans i full giv akt. Kanskje litt annerledes enn dagens elghundraser, men også ganske lik. Halen bærer den stolt over ryggen, ørene er oppreist og pelsen er tykk og varm.

Dette er urhunden.

Domestiseringen begynner
Kanskje begynte det med at jegerens forfedre fant noen forlatte ulvevalper som de tok til seg. Noen viste jegerne større tillit og samarbeidsvilje enn andre. Ulvene ble til hunder.

Veidemannsfolket skjønte raskt hvilken fordel hunden kunne gi i den livsviktige jakten. Den kunne lukte og følge spor som vi ikke kunne se, den kunne vise jegeren med sitt kroppsspråk at han nærmet oss byttet, og den kunne sågar slippes løs og stille byttet i los.

Etter tusener av år med selektiv avl på de beste jakthundene, forandret utseende seg gradvis i retning av det vi kjenner i dag.

Å lykkes eller dø
Tankene farer igjennom hodet til steinaldermannen der han sitter på huk og speider. Hjemme i leiren venter familien. Jaktlykken har uteblitt i det siste. Det kjennes stadig sterkere i den hardt prøvede kroppen.

Han har jaktet i tre dager, nesten uten mat. Han ser på hunden. Noe er i gjære. Jegeren kjenner en sitrende følelse i kroppen.

Med ett rykker hunden til i båndet. Jegeren kjenner tegnet godt. Det er fortsatt et stykke igjen før de er innpå elgen. Et par hundre meter over ei stor myr passeres raskt. Jegeren liker ikke å gå i åpent lende. Nå hadde han ikke noe valg.

Etter hvert drar hunden mer forsiktig. Den går litt fram og tilbake og småskjelver av spenning. Mannen forstår at dyret er like i nærheten og tenker seg om et øyeblikk.

Terrenget er fortsatt glissent. Han slipper hunden løs. Den forsvinner som en strek innover i skogen. Dersom elgen ikke lar seg stille i los, kan sjansen glippe. Men her var lendet så åpent at det ville vært nytteløst å stille innpå med hunden i band.

Så hører han losen, og han kjenner adrenalinet i kroppen. Nå handler det om å lykkes eller dø.

Han stiller innpå, og får snart se en elgokse som raser etter bikkja i et veldig utfall. Han utnytter uroen i losen, smyger enda noen meter nærmere.

Buen spennes, elgbogen er fri, så slipper han buestrengen. Oksen stopper opp, viser ingen skuddreaksjon, men jegeren ser at pila sitter der den skal.

Etter noen sekunder begynner oksen å vakle, så går den over ende. En sliten og glad jeger går fram til sitt bytte mens han roser hunden. Nok en gang har den bidratt til å redde familien i en vanskelig tid.


Geviret som ble funnet i Søndre Land, datert ca. 10 300 år tilbake i tid. Foto: Finn Audun Grøndahl

Varangerhunden
Med dagens kunnskap om våre hunder, sammen med funnene som er gjort, er det sannsynlig at steinalderens elgjakt enkelte steder kunne foregå omtrent som beskrevet over.

Varangerhunden man fant i Sør-Varanger er datert til mellom 5000–7000 år tilbake i tid. Det er rimelig sikkert at dette, i likhet med dagens elghundraser, var en spisshund (dvs. fellesbetegnelse på en gruppe hunder med en rekke morfologiske og anatomiske fellestrekk).

Det er også funnet helleristninger av spisshund fra bronsealderen, ca. 3500 år tilbake i tid. Dette gir oss en relativt god dokumentasjon på at vi har hatt og brukt spisshunder her i Norden i tusenvis av år.

Sporet etter Norges eldste elg finner vi i Søndre Land. Da en bonde skulle grave en grøft i 1895, fant han et godt bevart gevir med 13 takker – bare på den ene siden.

Nyere dateringer viser at elgen som bar geviret levde for rundt 10 300 år siden. Elgen er en pionerart. Da forrige istid tok slutt, og innlandsisen trakk seg tilbake, var den raskt frampå.

Den utnyttet godt de områdene hvor det før hadde vært is, og som nå grodde igjen. Etter viltet kom jegerne, og slik startet vår kultur for elgjakt her i nord.


Helleristning av spisshund fra bronsealderen, ca. 1500 f.Kr i Båhuslen, Sverige.

Variert bruk
Sannsynligvis har bruken av elghunder variert noe. Trolig ble de også brukt som vakthunder, trekkhunder og etter hvert også gjeterhunder.

Det er i dag delte oppfatninger om hvorvidt datidens jakthunder, altså urhunden, kan sies å være forfedrene til vår tids elghunder (se egen sak).

Selv om våre elghunder i dag er skilt i forskjellige raser, skal vi ikke mer enn drøyt 100 år tilbake i tid før de ble oppfattet som en rase, med noen variasjoner. Selv om utseendet og jaktegenskapene er foredlet, er forskjellen på dagens elghundraser og steinalderens elghunder relativt små.

Det er lett å forestille seg hvor mye en god jakthund var verdt for et folk som levde fra hånd til munn og var helt avhengige av jaktlykken.

Mest sannsynlig ble hundene også benyttet til jakt på annet klauvilt og fugl, en praksis som har vært vanlig helt fram til vårt tid. 

Dette ser vi da også tydelig i utviklingen av navnet på elghunden vår; la oss dermed gjøre et langt sprang fram til slutten av 1800-tallet.

Det var kun en rase, og den het bjørne – og elgehunde, noe som forteller at bjørnejakten sto sentralt i Norge. Etter hvert ble rasen omdøpt til elge- og bjørnehund. Antakelig var nå elgjakten mer dominerende enn bjørnejakten.


En av storjegerne i Søndre Land, Tåle Larsen, fotografert rundt 1890 med sine elghunder.

Krysset inn harehund
Under den store ulveperioden i Skandinavia rundt 1800-1850, holdt spisshundene på å dø ut. Elgen ble borte, og dermed også mye av bruksområdet til hundene.

Mot midten av 1800-tallet reduserte man ulvebestanden kraftig gjennom hard jakt, og elgen kom tilbake. Det samme gjorde elghundene våre. Noen få hadde overlevd, og for å redde hundetypen fra innavl og utdøelse, importerte man noen lignende hunder fra Sverige og Finland som ble satt i avl.

Man krysset også inn harehunder, fordi man trodde at det ville fungere godt rent jaktlig, og kanskje fordi det var lettvint og billig. Men blandingen av de forskjellige egenskapene var ikke vellykket. Også eksteriørmessig satte det spor.

Man antar at elghunder med hengeører kan spores tilbake til dette forsøket. Dette anses som en eksteriørmessig skavank som i dag vil diskvalifisere hunden på utstilling.


Elghund fra verdens første elghund-utstilling i Christiania i 1877. Bildet er hentet fra Norsk Jagthund­stambog 1. Hefte 1895.

Samarbeid avgjørende
Gemyttet har også forandret seg på elghundrasene våre de siste 100 årene. Før i tiden var det en vanlig oppfatning at en god jakthund også var en aggressiv jakthund, ikke bare mot elg, men også mot folk.


Enda en tegning av elghund. Kilden er den samme som for forrige illustrasjon.

Om atferden ikke ble direkte framprovosert, gjorde de færreste noe for å stoppe den. I dag er det enighet om at slik atferd og jaktdugelighet ikke henger sammen, og aggressive individer forekommer langt sjeldnere.

I dag har vi to bruksområder for våre elghunder på jakt; bandhund og løshund. Trolig har begge metoder vært brukt lenge, da de har forskjellige styrker og svakheter. Enkelte steder gikk man også tidligere med løshund i band til man var nesten innpå elgen, før man så slapp hunden.



Briten L. Lloyd jakter bjørn i Norge og Sverige i 1828. Kilde:Lloyd, l., FIeld Sports of the north of Europe, Comprised in a Personal Narrative of a Residence In Sweden and Norway in the years 1827 - 28, Henry Colburn and Richard Bentley. London 1830.

Langvarig debatt om gener

Det har lenge pågått en diskusjon om den genetiske utviklingen til spisshundrasene vi har i dag. Hvor nært er egentlig slektskapet til den såkalte urhunden, og hvor i dette bildet står vår egen gråhund?

Björn Von Rosen (1905–1989) beskjeftiget seg mye med problemstillinger knyttet til raseopprinnelser og hunders arvemateriale.

Hans teori rundt spisshundrasene, var at de representerte «ett stelnad steg i hundens utväckling från varg til tamhund».

Andre har konkludert med at flere av spisshundrasene er av nyere dato, deriblant vår gråhund (norsk elghund, grå), som man mener ble forsøkt skapt – eller gjenskapt – på 1800-tallet.

Heidi G. Parker publiserte i 2004 en artikkel om temaet basert på en større studie av renrasete tamhunder; «Genetic Structure of the Purebred Domestic Dog». Her viser hun blant annet at norsk elghund grå har flere gener til felles med moderne europeiske raser enn andre arktiske spisshundraser.


Et av de eldste bildene av elghund i Skandinavia. Den legendariske Gamle Bamse Gram, eier Jens Gram, Drammen, innkjøpt fra Ångermanland 1865. En storjager som preget avlen i mange år på denne tiden. Bildet er hentet fra Norsk Jagt­hundstambog 3. Hefte 1903.

Ikke overrasket
Ralf Campbell, eksteriør- og jaktprøvedommer og en av nestorene i det norske elghundmiljøet, mener likevel det ikke er grunnlag for å avfeie Björn Von Rosens teori.

– Det Parker ikke nevner i sin artikkel, er at det har vært tradisjon blant eskimoene på Grønland og i arktisk Canada å la løpske tisper stå bundet ute i håp om at den skal bli paret av en hannulv. Derfor er jeg ikke overrasket over at genomet til polarhunder og vår gråhund ikke matcher helt. Det kan forklare hvorfor gråhunden har mer til felles med europeiske hunderaser enn grønlandshunden og alaskan malamute, skriver Campbell i en e-post til Jakt & Fiske.

Historiske kilder
– Når vi ser på fenotypen er det påfallende at vi finner spisshunder på alle kontinenter, som oftest i sivilisasjonens utkantstrøk, men finner vi lokale varianter av settertype, støvertype eller doggetype? Nei. Derfor – inntil videre – tror jeg Björn von Rosen er nærmere sannheten med teorien om at spisshunden er et stivnet trinn i domestiseringsprosessen fra ulv til hund, og at norsk elghund, grå er en «eldre» hundetype enn f.eks. engelsk setter.

– Dette underbygges også av andre historiske kilder: Mens Egypt hadde mynder på Faraos tid, den kinesiske keiseren for to tusen år siden omga seg med tempelhunder som skulle skremme bort onde ånder, viser funn i Osebergskipet at vikingene holdt seg med en hundetype karakterisert som spisshund. Den samme typen hund beskrives av trysilpresten A.C. Smith i 1797, en type hund som ble brukt til jakt på både elg og storfugl, skriver Campbell.

Kilder:

Campbell, Ralf, Elghunden fra steinalder til utstillingsalder, Hundesport 8–2008
Lloyd, L., Field Sports of the North of Europe, comprised in a personal narrative of a residence in Sweden and Norway in the years 1827–28, Henry Colburn and Richard Bentley, London 1830.
Norsk Jagthundstambog 3. Hefte 1903, Stamtavle nr. 22, s. 183
Norsk Jagthundstambog 1. Hefte 1895, s. 6
Forskning.no
Wikipedia

Emneord: 

På forsiden nå