Arealforkjemperen

Svein Erik Lund vifter ei bibeltjukk blekke i løse lufta. Han synes irritert, men utstråler likevel stoisk ro.
– Allerede i 1974 påpekte denne NOU-rapporten at menneskelig ferdsel truer villreinen på Hardangervidda. Siden har ferdselen eksplodert. Hvis tilstanden skal bedres, må fotturisme kanaliseres vekk fra de gode sommerhabitatene i vest, som rundt Hårteigen. Sommertid er aksen Haukeliseter - Hellevassbu- Litlos- Sandhaug - Tinndølen det mest trafikkerte området på hele Hardangervidda, understreker han og legger til:

– Flere av turisthyttene på Hardangervidda bør stenges, det samme med Tinnhølvegen.
– Såpass?
– Ja, og det er selvsagt de offentlige myndigheter som må fatte nødvendige tiltak.

Fra vondt til krise

Lund har 25 års fartstid som utmarkskonsulent i Nore og Uvdal kommune, inkluderte sekretærrolle i Hardangervidda vilreinutval.
De første årene preget bestandsforvaltningen arbeidet. Dette er nå under brukbar kontroll. Han har imidlertid sett tilstanden gå fra vondt til verre, til krise for norsk villrein:

Ifølge den nye kvalitetsnormen, der også Lund var engasjert i klassifiseringsarbeidet for Hardangervidda, er seks av ti villreinområder i kategorien dårlig tilstand. Ingen er i god tilstand. Og i fjor havnet villreinen på rødlista, definert som «nær truet».

Les også: – Det står enda dårligere til på vidda enn det rapporten viser

– Hovedproblemet for villreinen på Hardangervidda er likevel CWD, konstaterer han. Mer om det seinere.

Vi sitter benket på en sørvendt terrasse hjemme på gården hos Lund i Nore og nyter vårsola. Rett imot glitrer de snødekte toppene Eidsfjell og Hallandsfjell, like øst for Lufsjåtangen i Hardangervidda villreinområde.

Hovedfag på kråke

Lund har fortalt oss om gaupa som kan trekke like nedenfor gården, mot Norefjorden. Han har fortalt om tiurleiken, om hjorten som har tilhold på åsen like ved. Om reveåtet hvor det en gang kretset seks kongeørnen samtidig – og om bonanzafisket etter sjøørret langs den svenske vestkysten i påsken.

– Akkurat det trenger du kanskje ikke skrive, sier mannen som er utdannet naturforvalter fra universitet på Ås.

I studietiden var skogsfugl lidenskap, men av datatekniske årsaker endte han opp med hovedfag på kråke.

– Hva er det som appellerer slik med villreinen?
– Det er noe med villreinflokken i det mektige og karrige fjellandskapet. Villreinen har alltid vært her, lenge før elg og hjort. Et fascinerende dyr, som det er knyttet mye kultur til.

Kapret odelsjenta

Lund har alltid vært interessert i viltforvaltning. Da han for 25 år siden fikk tilslaget på jobben i Nore og Uvdal, var han over seg av begeistring. Etter hvert ble villreinarbeidet rosinen i pølsa. Han mener selv han er introvert, men han går mer enn gjerne på talerstolen i jobbsammenheng. En møteplager, mener noen.

Dette er et portrettintervju. Hvert nummer prøver vi å komme under huden på kvinner og menn med interessante perspektiver på jakt, fiske, naturforvaltning, friluftsliv, økologi og andre temaer som påvirker vår samtid.

Innadvendtheten kan imidlertid ikke stikke særlig dypt: Da han flyttet til Nore, leide han andre etasje på gården her. Snart kapret han odelsjenta og læreren Anne Kari, som bodde i etasjen under. Sammen har de en sønn på 14 år.

Læringskurven var bratt for representanten for rettighetshaverne på Hardangervidda. Han ble sendt på møter rundt vidda, fra Tinn til Eidfjord. Alle han møtte hadde vært på fjellet i 50 år – og mente gjerne det stikk motsatte av hans syn.

– Kulturen og tradisjonene spriker. I vest finnes det store allmenninger, sameier og støler. Mot Tinn og Vinje finnes det store private områder. Det gir grobunn for meningsbrytning.

Presses fra skanse til skanse

– Hva er hovedutfordringen i dagens villreinforvaltning?
– Arealforvaltning og menneskelig ferdsel. Hyttebygging og motorferdsel har vært det store spøkelset i norsk naturforvaltning siden 1990-tallet. Først nå begynner folk å innse at den vanlige ikke- motoriserte ferdselen er et vel så stort problem.

Lund minner om at vi har fått mer fritid, turutstyret har blitt bedre, hundekjøring og kiting har blitt populært, stadig flere kommer seg lenger inn på vidda.

– Summen av forstyrrelsene medfører at villreinen presses fra skanse til skanse. På Hardangervidda er det vår- og sommertrafikken som er hemskoen, ikke hyttebygging, påpeker han.

Portrett: Finn E. Krogh mener ett og annet om fang- og slipp!

– Hyttebyggingen genererer i første rekke ferdsel inn i vinterbeiteområdene i randsonene og utgjør et problem i vinterperioden.

Det er knapt en art det finnes mer kunnskap om enn villrein. Med stabelhøye forskningsrapporter, skulle man kanskje tro kunnskapen munnet ut i konkrete tiltak. Den gang ei:

«Avbøtende tiltak»

– De siste 50 årene finnes det ikke et eneste eksempel på et aktivt forvaltningsgrep som har bedret situasjonen for villreinen. Vi må klare å komme oss fra rapportstadiet til praktiske tiltak.

– Så hva må gjøres?
– Vi må legge om hele forvaltningssystemet i villreinområdene, som er fragmentert og uten overordnet myndighet. Én instans må få ansvar og forvaltningsmyndighet både for areal og villrein.

Han rister på hodet over hyttelandsbyen og alpinanlegget Eidfjord Resort i Sysendalen, som vil generere økt ferdsel inn i viktige vinterbeiteområder.

Tap av leveområder: Varsku for Vidda-reinen

– Anlegget bør skrotes. Det er nok et eksempel på en etablering i villreinområdet som fører til at villreinen taper terreng.
At et «avbøtende tiltak» skal være å stenge skiheisen i kalvingstida, karakteriserer han som meningsløst.

Alle mann til fjells

– Det er minst 25 år siden villreinen brukte de grøderike områdene rundt Hårteigen som kalvingsområde. Reinen er presset bort av forstyrrelser. Nå kalver reinen på skrinne områder i Vinje, på motsatt side av vidda, sier han.

Og forstyrrelsene på vidda står i kø: DNT har etablert ny turisthytte på Solheimstulen, helt i kanten av noen av våre viktigste vinterbeiteområder. Med helårsdrift, vil konsekvensen bli verre for villreinen enn for prosjektet Eidfjord Resort.

En gondolbane til Rossnos i Odda, som er under planlegging, vil føre til vårskiturer innover fjellet. Og planene til Mogen turisthytte om å bygge nytt signalbygg, vil trekke horder til fjells.
– Da er man allerede to mil inne i kjernen av villreinområdet.

Det er heller ingen overraskelse at villreinen på Hardangervidda sliter med lave slaktevekter.

– Villreinen har stått i de dårligste beiteområdene vidda har å tilby i 25 år. Reinen må få komme fram til matfatet, uten å bli hindret av ferdselsforstyrrelser.

Fremdeles håp

Når vi kommer inn på CWD – som ble påvist på en villreinbukk på Hardangervidda for to år siden – blir Lund nærmest lamslått.

– Nei, det er vanskelige å fordøye. Hvis bare halvparten av det de lærde kan om sykdommen stemmer, er det fortsatt en katastrofe, sier Lund, som spør seg om det allerede finnes CWD i andre villreinområder.

Les også: Frykt for at villreinen på Hardangervidda skal bli utryddet

– Det verste scenarioet vil være hvis skrantesyken sprer seg til andre villreinbestander og annet hjortevilt. Da får vi en katastrofe av enorme dimensjoner.

Framtidsutsiktene kan synes beksvart for villreinen på Hardangervidda. Svein Erik Lund er likevel betinget optimist.
– Bevisstheten rundt forstyrrelsesproblematikken har økt siste tiåret. Hvis vi klarer å få bukt med skrantesyken, har jeg definitivt ikke mistet håpet!