Annonse
Andejakt i blåtimen.

Andejakt med apportør

Fuglefest i blåtimen

Jaktformen der apportøren er ditt sikreste kort.

Publisert

Si hva du vil om Jæren, men vakkert er det. Med havet og heiene som rammer inn det vide åkerlandskapet. Innimellom lukten av gjødsel og lyden av brekende sau finner du mange små tjern, bekker og vannveier som er smått uimotståelige for blant annet stokkanda. Det er derfor vi er her, ventende på den nært forestående blåtimen, når trekket starter.

– Vi sniker oss stille fram til tjernet for sikkerhets skyld, det hender rett som det er at noen er litt tidlig ute, sier dagens jaktleder Vegard Rosland. «Byasen» har jaktet ender på Jæren siden han var 14 år. Flittig medlem i ungdomsgruppa i Stavanger og Rogaland Jeger- og Fiskerforening (SRJF) har han også vært. Kanskje er det fordi han er oppvokst i byen at han ikke har vondt for å være kontant i uttalelsene:

– Uten gode hunder, får vi ikke inn alle fuglene det skytes på. Det handler rett og slett om respekt for viltet, sier han. 

Vegard Rossland (til venstre) og James Mear er en del av gjengen som jakter ender på Dysjaland.

Til bedømming

Rosland og jaktkameratene har jaktet ender sammen mellom jordene på Dysjaland i en tiårsperiode. Rundt 100 ender havner på tallerken i løpet av en sesong, fordelt på stokkand, kvinand og brunnakke. Til sammenligning ble det forrige jaktår rapportert inn henholdsvis 7080, 1040 og 910 felte artsfrender.

I dag er også James Mear, Kristian Hylle og Øyvind Ediassen med som skyttere. I tillegg stiller Cathrin Ovedal Landsvik og hennes 4 år gamle hannhund Linus som hovedapportører. For hennes del fungerer dagens jakt som en praktisk prøve hunden må bestå for å få jaktchampionatet, og eventuelt konkurrere på A-prøver, field trials på engelsk. 

– Jeg er veldig spent. En ting er jo treningen vi legger ned, noe helt annet er å få en bekreftelse på hvorvidt Linus faktisk fungerer i jaktsammeheng, sier hun. 

Både Cathrin Ovedal Landsvik, hennes hund Linus og jaktprøve- dommer Frank Hermansen følger nøye med på innkommende fugler.
Kommer Linus til å bestå sin første jaktprøve?

Vinger i solnedgang

Landskapet er åpent og andevingene raske. Det skal godt gjøres å skimte en and på full fart inn, ofte er det lyden av vingeslagene eller den myke landingen i vannet som avslører at det er fuglevilt på ferde. 

– Men vi unngår helst å skyte mot vannet. Både av hensyn til viltet og hundene som skal apportere, forklarer Rosland. 

Skytterne er plassert i sivkanten på østsiden av det lille tjernet. Alle speider intenst. Det første skuddet drukner nesten i lyden av nok et fly som går inn for landing på Sola flyplass. Linus går ut, først litt usikkert, så stadig mer bestemt. Kort tid etterpå er den første anda trygt inne og matmor Cathrin kan puste lettet ut. So far, så gudd! 

I løpet av den neste timen går himmelen fra brennende oransje til rosa og lilla. Skuddene runger mer eller mindre kontinuerlig. 

Hunden ser litt forvirret ut i det dagens åttende tilskudd til andegryta blir avlevert. Men jobben er langt fra over. Cathrin reiser seg, tar fram et hvitt tørkle og strekker hånden fram: Ut!

Linus går ei rett linje ut i vannet. Føreren blåser i fløyta, hunden dirigeres til høyre. Minutter seinere står han igjen dryppende på land med ei stokkand i kjeften.

Skuddet går, og kort tid etterpå er Linus i vannet for å hente anda hjem.

Jaktas anseelse

– Vi må ha gode hunder for å kunne jakte på denne måten. Hadde det vært opp til meg, burde vi hatt obligatorisk ettersøk på småvilt også i Norge. Danskene har det jo, sier Frank Hermansen. 

Ved siden av å ha stått på pallen under kåringen av «Årets jakthund» for andre år på rad, er han både nasjonal og internasjonal jaktprøvedommer og konkurrerer mot eliten på jaktprøver i hele Europa med egne hunder.

– Mange vil mene at det er vanskelig å sammenligne norske og danske forhold når det kommer til jakt. Er du litt preget av erfaringene dine fra kontinentet? 

– Det kan du si. Men er det så kontroversielt å mene at vi også har et ansvar for småviltet vi løsner skudd mot?

Også Rosland er overbevist om behovet for apportør på småviltjakt. I tillegg til dyrevelferden, er han opptatt av jaktas anseelse. 

Når sola først har sunket i havet, blir det fort en jakt på silhuetter på himmelen.

– Det er viktig at vi viser samfunnet at vi tar ansvar for viltet vi jakter på. Dessuten tror jeg ingen jegere liker følelsen av å ha skadeskutt et vilt. På denne måten får vi raskt inn fuglene, og kan avlive fugler som eventuelt er skadeskutt på en human måte.

Til slutt er det så mørkt at bare de sorte silhuettene skimtes mot himmelen. Hodelyktene skrus på, det er på tide å pakke sammen. Hundene sendes ut i et søk rundt hele tjernet mens øktas totalt tolv ender fordeles mellom de frammøte.

– Denne jaktformen er intens for hundene, med mye stillesitting og høy konsentrasjon over lang tid. Da er det viktig at de får løpt av seg litt til slutt, sier Hermansen.

Gliset hans skimtes så vidt bak strålen fra pannelampa mens det «sige natt over Jæren». 

– Det gjør godt i hjertet å vite at det ikke ligger igjen ei and i sivet. 

Og Linus? Han besto med glans!

Både to- og firbeinte er fornøyd etter en vellykket andejakt. – Det er godt å vite at det ikke ligger igjen skadet fugl i terrenget, sier Frank Hermansen.
Powered by Labrador CMS