Annonse
Portrett av tidligere sjefsredaktør i Jakt-& Fiske, Ole Kirkemo.
Portrett av tidligere sjefsredaktør i Jakt-& Fiske, Ole Kirkemo.

Portrett || Ole Kirkemo

Den gamle mannen og bladet

Gjennom mer enn 40 år har Ole Kirkemo vært en markant stemme i norsk friluftspresse. Nå setter den tidligere sjefredaktøren i Jakt & Fiske punktum. Nesten.

Publisert Sist oppdatert

– Sånn, da er vi i Kanada. Hva vil du her? Ole Kirkemo retter på sin grønne sixpence i tweed og ser spørrende på meg. Jeg kikker ut av bilvinduet. Granittblokker og paller med ved til høyre. En rad med søppeldunker til venstre. Ikke helt det jeg hadde forventet.

Det er om lag 15 minutter siden gammelredaktøren, betøflet og gråstenket, åpnet døra til sin residens på Syllinghaugen øverst i Lierdalen i Buskerud. Undertegnedes forslag om en aldri så liten sightseeing i nærområdet har altså brakt oss hit. Til Kanada.

Tett på: Ole Kirkemo (69)

Bosted: Lier.

Sivilstatus: Gift med Anne-Mette, tre voksne barn fra tidligere ekteskap.

Aktuell med: Går av med pensjon etter 39 år i Jakt & Fiske

Boka jeg aldri glemmer: Den gamle mannen og havet, av Ernest Hemingway.

Lytter til: Leonard Cohen, Mark Knopfler, Johnny Cash, Rolling Stones.

Favorittrett: Entrecôte av hjortevilt.

Best i glasset: Rødvin fra Bordeaux og Rhone. Øl.

Drømmer om: New Zealand hadde vært spennende. Men 40 timers flyreise frister ikke. Hole in one på Holtsmark hadde også vært heftig!

Forbilde: Ingen spesielle.

– Jeg tenkte det kunne være en fin ramme for et intervju, men innser at jeg kan ha tatt feil.

– Du kunne jo bare ha spurt. Vet du forresten hvorfor det heter Kanada?

– Tja, det kan vel kanskje ha vært … 

Kirkemo venter ikke på svar.

Emigranten som ble

– Rundt forrige århundreskifte var det som kjent mange som utvandret til Amerika. Blant dem som la i vei, var en ung kar fra Øverskogen, eller Øverskævven, som det kalles lokalt, ei lita bygd litt lenger nord i kommunen. Han fortalte alle at han skulle til Kanada, men da han kom hit, traff han på et dugelig kvinnfolk. Plutselig hastet det ikke så veldig å emigrere ...  Området ble siden døpt Kanada, med K, som man skrev det den gangen. Det står fortsatt Kanada på rutebussen. 

– Har denne anekdoten rot i virkeligheten?

– Om rutebussen? 

– Nei, om Kanada.

– Det verserer flere historier, men jeg liker denne best. Skal vi kjøre tilbake?

To Lier with love

Når Ole Kirkemo først er blitt varm i snakketøyet, er det som en ustoppelig foss. Han peker, gestikulerer og legger ut om Lierdalens fortreffelighet, om jordbær, rådyrposter, duejorder, skogsfuglterreng og selvsagt den lakseførende Lierelva, som ikke er hva den en gang var, noe den kanskje aldri har vært, men som er ei svært god sjøørretelv – enn så lenge. 

Storlaksen på 9,6 kilo fra Gaula i 1986, tente for alvor Ole Kirkemos gnist for laks og laksefiske.
Storlaksen på 9,6 kilo fra Gaula i 1983, tente for alvor Ole Kirkemos gnist for laks og laksefiske.

Ingen tar seg ubemerket inn i Kirkemos hvite villa på Syllinghaugen. Først må et kobbel med halsende dachser forseres, deretter avkrever en bayersk viltsporhund enhver gjests fulle oppmerksomhet.

 Det er over 20 år siden Ole forlot hovedstaden og fødebyen for å starte et nytt liv på landet sammen med kona Anne-Mette. 

Foruten katt, kaniner, hester og vaktler, gikk de snart til anskaffelse av sin første dachshund. Det skulle sette sitt tydelige preg på tilværelsen.

– Nå har vi bare tre, pluss bayeren. Du vet, jeg er jo egentlig ingen utprega hundemann. Det er kona som er prosjektleder på dette feltet, men jeg kan vanskelig se for meg et liv uten dachs i dag. Jeg trives med å ha dem rundt meg, også bor vi tross alt midt i rådyrvaldet!

Blikkenslageren

Han viser vei inn i stua, roter litt i en bunke papirer på spisestuebordet, lyser opp og stikker til meg et ark.

– Her har du svar på spørsmålene.

 – Hvilke spørsmål?

– Resten av spørsmålene jeg synes du burde stille.

– Så du har intervjuet deg selv?

– He he, bare forberedt meg. Ingen har sagt det skal være lett å intervjue en gammel redaktør!

– La oss heller begynne i en annen ende: Meg bekjent, er du egentlig utdannet blikkenslager. Hvordan endte du opp i pressen?

– Det stemmer at jeg gikk i læra og tok svennebrev som blikkenslager. Det var i midten av 1970-årene, men jeg fant meg aldri helt til rette i byggebransjen. Jeg er jo ingen utprega praktiker, derimot hadde jeg en ide om at jeg kanskje ikke var så verst til å skrive.

Fra gåsejakt på Helgelandskysten på slutten av 1990-tallet.
Fra gåsejakt på Helgelandskysten på slutten av 1990-tallet.

   Veiviserne

Slik gikk det altså til at Kirkemo sa opp jobben som blikkenslager for å friste tilværelsen som frilansskribent – i bladet Villmarksliv.

– Det var jo med en viss ærefrykt jeg troppet opp på kontoret til selveste Torbjørn Tufte, grunnleggeren av bladet. Jeg hadde pløyd alle bøkene hans i oppveksten. For en jakt- og fiskefrelst ung mann var han en stjerne, men vi fant raskt tonen. Han ble på mange måter en mentor og døråpner.

I Villmarksliv stiftet Kirkemo også bekjentskap med Kjell Hallbing, mannen bak westernbøkene om Morgan Kane.

– Hallbing holdt tak i bladets våpenspalte. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i om jeg hevder at han lærte en hel generasjon unge gutter å lese. Som spaltist i Villmarksliv, var han selvsagt også en stor inspirasjonskilde for en fersk skribent. Det hendte han kikket på noe av det jeg skrev. I starten var det ganske brutalt, det var ikke mange setninger som overlevde rødpennen. «Bud 1. Du må ikke kjede leseren. Smak på hver setning, og spytt ut det du ikke liker», pleide han å si. Han lærte meg betydningen av ordknapphet. Bedre skriveskole kunne jeg ikke fått.

Jeg tror ikke noen vil betegne meg som en digital foregangsmann, men det viktigste er at du har noe å melde.

Livslang lidenskap

Gaula: Frøsethølen, 19. juni 1983. Det norske skilandslaget har hatt teambuilding med innlagt laksefiske. Tre døgns slukdenging i hølen har resultert i tre laks. 

Nå er moroa over. Ole Kirkemo er 28 år og befinner seg tilfeldigvis i samme område. Han kommer i prat med grunneieren og får lov til prøve seg i hølen neste morgen.

– Jeg fiska med reke, som fortsatt var lov på den tida. Stanga var passende nok en 10 fots Hørgård Gaula, påmontert en Ambassadeur 7000. Vi snakker heisekranfiske. Grunneieren hadde sagt at det ofte gikk opp ny laks i fem-sekstida på morgenkvisten. 

Av frykt for å forsove meg, satt jeg i gapahuken hele natta. Tre kast over klokka fem smalt det på en storlaks. Jeg var dønn aleine, men fikk omsider berga fisken på land. Den veide 9,6 kilo.

– Hva følte du da?

– Jeg var skjelven og kry som bare pokker. Det var en helt vanvittig opplevelse. Du kan vel si det var starten på en livslang lidenskap for laksefiske.

– Men stemmer det at du aldri har smakt laks …?

– Ja, ironisk nok er jeg allergisk mot fisk, særlig rød, feit fisk. Men det har aldri plaget meg. Røykelaks er den perfekte gave!

– Hvordan ser du på villaksens og laksefiskets framtid?

– Med stor bekymring, dessverre. De fleste pilene peker i feil retning. Men vi må ikke gi opp. Hvis engasjementet blir borte, er slaget tapt.

Jakter det meste

Kirkemo forsvinner ut på kjøkkenet. Etter litt romstering, kommer han tilbake med to kopper kaffe. Han kaster et blikk utover stua og unnskylder stabler av bøker og papirer som legger beslag på det meste av bordplass. 

Interiøret må kunne betegnes som en dirrende langfinger til minimalismen. Selv om villaksen ligger hans hjerte nært, vitner den rikholdige veggpryden om at den nyslåtte pensjonisten også er altetende innen jakt – stort som smått.

– Vi er en kompisgjeng som har jaktet hjort på det samme valdet på Nordmøre i 31 år, så den oktoberuka er litt hellig. Men jeg koser meg både i rådyrskauen og på duejordet. Når jeg ikke kan spise fisk, må jeg jo sørge for å ha nok viltkjøtt i fryseren, sier han med et skjevt smil.

Han har jaktet det meste i inn- og utland, men hjortejakta på Nordmøre har vært en fast foreteelse i mer enn tre tiår.
Han har jaktet det meste i inn- og utland, men hjortejakta på Nordmøre har vært en fast foreteelse i mer enn tre tiår.

Transformasjonen

Snart fyller han 70 år. Nær 40 av dem har han tilbrakt i Jakt & Fiske. En epoke preget av rivende utvikling.

– Jeg starta med en Brother skrivemaskin i 1986. Det var fortsatt sats og settemaskiner som gjaldt. Ti år seinere veltet den digitale transformasjonen inn over oss med full tyngde.

– Har det vært vanskelig å henge med?

– Jeg tror ikke noen vil betegne meg som en digital foregangsmann, akkurat. Men jeg har heller ikke vært bakstreversk på redaksjonens vegne. Jeg har lært meg det mest nødvendige og ellers vært flink til å delegere. Det er fint med en stor digital verktøykasse, men du kommer uansett til kort hvis du ikke klarer å engasjere leseren. Du må ha å noe melde!

Fattet

– Du har vært åpen om at du fikk diagnosen Parkinsons for seks år siden. Hvordan var det å få en slik beskjed?

– Jeg gikk ikke i kjelleren. Etter hvert har jeg skjønt at jeg har vært heldig. Medisinene jeg tar fungerer bra, og jeg har vel det som kan betegnes som et mildt forløp. Det preger ikke tilværelsen i nevneverdig grad. De fleste dør med det, ikke av det. Men det er ekstra viktig å holde både hodet og kroppen i gang.

– Hvilke planer har du for pensjonisttilværelsen i så måte?

– Jeg har fått gjort det meste av det jeg har hatt lyst til å gjøre hele livet. Jeg har hatt hobbyen som jobb, og føler meg veldig privilegert. Men jeg ser fram til å kunne tilbringe mer tid med mine tre voksne barn og tre barnebarn i tenårene. Der har jeg litt å ta igjen. Ellers er det ikke sånn at det er nå jeg skal begynne å leve, jeg ser det mer som en god fortsettelse, med familie, reising, fiske og jakt. Også golf, da.

– Unnskyld, sa du golf …?

– Ja, og du trenger ikke få det til å høres ut som et skjellsord. Jeg hadde den samme holdninga da fruen meldte meg på et nybegynnerkurs for noen år siden. Men jeg møtte opp – under tvil. Det har jeg aldri angret på. Det er både sosialt og gir suveren hverdagstrim. Det er helse i hvert hull, hvis det er lov å si.

En eventyrlig reise

– Ved siden av redaktørgjerningen har du også et betydelig forfatterskap bak deg, tretten bøker i alt, hvorav tre om laks og laksefiske. Kan vi vente oss mer?

– Det er jo greit å holde topplokket virksomt også, og jeg holder faktisk på med ei bok til – om laks, så får vi se om noen vil gi den ut. Jeg ser vel heller ikke helt bort fra at jeg kommer til å friste tilværelsen som frilansskribent igjen, så det er ikke sikkert dere blir helt kvitt meg.

– Går du av med vemod eller glede?

– En god blanding. Jeg kommer til å savne «flokken min» i redaksjonen og møtene med mange bra folk rundt om i landet. Men jeg er ikke typen som setter meg ned og sturer. Yrkeslivet har vært en eventyrlig reise. Nå begynner et nytt kapittel, og det er helt greit.

Powered by Labrador CMS