Foto: Lill-Torunn Kilde

Portrett || Anine Kierulf

Rettighetsjegeren

Når jurist og menneskerettighetsforkjemper Anine Kierulf ikke går den norske stat etter i sømmene, svinger hun fluestanga eller jakter hjort og elg til hun besvimer.

Lill-Torunn Kilde Lill-Torunn Kilde Lill-Torunn Kilde Journalist

Publisert 15.09.2025 - 08:06

– Du fortsetter jo ikke spillet når dommeren har blåst i fløyta, sier Anine Kierulf, spesialrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter, og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

En menneskerett

Etter at Høyesterett i 2021 fastslo at vindturbinene på Fosen utgjør et menneskerettighetsbrudd mot reindriftssamene, unnlot politikerne å ta tak i saken i hele 500 dager. Dette førte til demonstrasjoner, og Anine sa tydelig fra om hva hun mente om regjeringens ansvarsfraskrivelse.

– Jeg ble indignert på vegne av rettsstaten. Politikerne hadde – ifølge en klar høyesterettsdom – en plikt til å reparere et menneskerettighetsbrudd. Men regjeringen fortsatte bare å gjøre ingen ting, sier Kierulf.

Først i mars 2024 ble ballen lagt død. Vindmøllene ble stående.

– Ville du gått i krigen for andre naturvernere?

– Jeg blir jo engasjert i naturspørsmål, men det var ikke natur som beveget meg her, det var at regjeringen ga blaffen i rettsstatens system. Jeg prøver å holde mine personlige preferanser utenfor det faglige, det er et krav man bør stille til alle fagpersoner,

sier hun.

Som spesialrådgiver for Norges institusjon for menneskerettigheter, passer Kierulf på at statlige organer forstår disse rettighetene – og følger dem.

– Apropos menneskerettigheter. Hva tenker du om Trumps framferd?

– Jeg blir jo bekymret når verdens mektigste mann viser manglende respekt for rettsstaten og demokratiet. Jeg ser ikke hvilken alternativ samfunnsordning som hadde vært bedre for oss.

Derfor må man ikke bli handlingslammet, men stå opp og si fra om det som blir feil. Men nå jobber jo ikke jeg med utenrikspolitikk.

Skulle vi ikke snakke om jobb og jakt?

Hun har aldri tenkt på at jobben og jakta tilhører to ulike verdener.

– Dette er livet mitt, hele tiden, påpeker hun.

Hjortejakt i krevende terreng i Sunndalsfjella byr også på samhold og lave skuldre.

Noen ganger må man ty til søtsaker også.

Kunsten å holde kjeft

På et møtebord står et lite tablå stilt opp som bevis i saken. Diplomer i glass og ramme fra arbeid vel utført, og et elggevir. I 2021 fikk Anine et NOU-utvalg oppkalt etter seg da hun ledet ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet. Kierulf-utvalget la fram sin utredning i 2022, og ble «Årets navn i akademia» samme år. Sammen med Undervisningsprisen fra Juridisk studentutvalg og Formidlingsprisen fra Norges forskningsråd, ligger skallen til hennes første fall ni år etter at hun fikk mast seg til elgjakt med mor for første gang.

– Mor, som var barnevernspedagog, var jo sjelden streng, men hun sa jeg skulle få være med på én betingelse. At jeg kunne holde helt kjeft. «Hvis du ikke klarer det, får du aldri være med igjen», sa hun. Den beskjeden sitter klistret fast. Men jeg skjønner det jo, jeg var ikke akkurat et stille barn, og skulle kverulere på alt, forteller Kierulf.

Hun husker godt posten og myra.

– Det var jeg som oppdaget elgen først, men jeg kunne jo ikke si noe. Så oppdaget mor den, og sa: «Anine, en elg». Så sa jeg «hysj!», og så skjøt hun den, og jeg fikk oppleve fall første gang på post. Det var jo helt fantastisk.

Evnen til å ikke holde kjeft fulgte jenta hele livet. For tjue år siden rykket hun ut og forsvarte ytringsfriheten til Jyllands-Posten under karikaturstriden, ti år senere gjorde hun det samme etter terrorangrepet på satirebladet Charlie Hebdo. I dag er hun styremedlem i organisasjonen Fritt Ord.

– Nesten ingen vil være mot ytringsfrihet når man snakker om det på en abstrakt måte. Ikke før en ugrei ytring treffer nettopp deg.

Vår menneskelige default er at vi gjerne går i flokk – og vil holde oss inne med den. Da er det viktig at noen tør å si ifra om at keiseren er naken. At den stemmen har beskyttelse i det rettslige rammeverket. At det ikke er lov til å utøve vold mot deg fordi du bruker ytringsfriheten din, forklarer Kierulf.

Hver høst jakter Anine sammen med familie og venner i det samme terrenget. Det har resultert i om lag 30 felte hjortedyr til nå.

Niåringen maste seg til elgjakt med mor. Det ble Anines første kontakt med skogens
konge. — Niåringen maste seg til elgjakt med mor. Det ble Anines første kontakt med skogens konge.

Rutinemessig besvimelse

Mens jobben befinner seg på barrikadene, tar jakta henne med til skogene vest for Konnerud i Buskerud. Hver eneste høst, gjennom førti år.

– Nære familievenner eier skogen, vi jakter sammen. For et pratsomt bybarn fra et pratsomt hjem, der ord var en viktig del av samværet, var det vidunderlig å være med fine folk en hel lunsj der det ikke ble sagt noe mer enn det som trengtes for å få fyr på bålet og kaffen kokt.

For i hodet er det fullt.

– Jeg ble helt overveldet første gang jeg satt på post alene, elgen kom og jeg skjøt den. En stor, firetaggers elgokse for meg, «sykkelstyre med brems» for dem. Det eneste jeg klarte å si på jaktradioen var «jeg har skutt her, jeg». «Ja, hva var det, da?» spurte Jens i andre enden. «En elg», svarte jeg.

Anine på 19 år fikk hjelp til å vomme.

– Jeg følte meg klønete, men var fortsatt veldig konsentrert. Da alt var ferdig, og vi ventet på jernhesten, besvimte jeg. Gikk rett i bakken, forteller hun.

Det samme skjedde ved neste fall, og neste, og neste.

– Lydene ble borte, kjeven strammet seg og jeg ble kvalm. Det er en veldig konsentrasjon og noe eksistensielt ved å ta et liv. Opplevelsen blir vel ekstra sterk med store, varme dyr, som du nettopp har sett ånden til i den kalde høstlufta. Det fortsatte i nesten ti år, forklarer hun.

Mor og barn

Nå kan Anine telle rundt 30 felte dyr i hjortefamilien. Flest elg har falt på Konnerud, mens flest hjort har falt ved hytta i Sunndalsfjella på Nordmøre. Hit drar hun med jentejaktlaget.

– Her får heldige byfis-Anine lov til å bli med de grepa damene på jakt. Det blir alltid mye fjas og moro, med skikkelig bra jakt og seriøs viltforvaltning i krevende terreng. En herlig kombo av humor og lave skuldre, sier hun.

Selv om hun har sluttet å besvime, føles jakta fortsatt veldig intens.

– Jeg er nok mer konsentrert på jakt enn på jobb. En lang dag på en kald post der alt kan skje. Smyge innpå en los, være oppmerksom på vinden, unngå silhuett og ikke tråkke på kvister. Være tett på og avgjøre om det er riktig eller feil dyr.

Hun synes ku med kalv er ekstra utfordrende.

– Da jeg stilte tett innpå ku og kalv året etter mitt første fall, følte jeg plutselig at jeg ikke kunne skyte kalven fra kua. Men så tenkte jeg at hvis jeg ikke orker det, må jeg slutte å gå på jakt. Så jeg felte kalven. Jeg kommer likevel aldri helt over hvordan mordyr kommer tilbake for å lete etter avkommet.

Det er en veldig konsentrasjon og noe eksistensielt ved å ta et liv. Opplevelsen blir vel ekstra sterk med store, varme dyr, som du nettopp har sett ånden til i den kalde høstlufta

Anine Kierulf

Egentlig introvert

Mannen hennes, professor emeritus Rune Slagstad, slipper å ta slike valg.

– Han elsker naturen, men er militærnekter, pasifist og gammel sosialist. Han ble med på jakt én gang, men fikk da klart inntrykk av at også jakta er et utslag av kapitalismen, smiler hun.

– Men sønnen vår på 17 år tok jegerprøven i fjor, helt av seg selv, forteller hun.

Fire ukers sommerferie på hytta i Sunndalen hvert år, med roing, garnfiske, fjellørret og røykovn, har sørget for at Kierulffamilien – i alle generasjoner – har vært nært knyttet til natur og matauk.

– Jeg liker å stå alene med fluestanga i elva. Knote med fluer og lina, som blir tullball hele tiden. Naturtilstanden min er nok å ikke skravle så mye, selv om det neppe virker sånn. Jeg er blitt testet, og er visst klart introvert, forteller hun.

For ytringsfrihetens og menneskerettighetenes kår her i landet, får vi kanskje sende en liten takk til det pratsomme hjemmet for at Anine Kierulf likevel ble som hun ble.