Annonse
Portrett av fagsjef Jo Inge Breisjøberget i Statskog.

Portrett || Jo Inge Breisjøberget

En stoiker på statsgrunn

Jo Inge Breisjøberget legger premissene for mange av landets jegere. Selv lengter han etter indianerfølelsen på prærien i hjemtraktene.

Publisert Sist oppdatert

De grønne grasslettene i Solør står høye så langt øyet kan se, enda vi kun er to dager inn i juni. I vest møter graslandet bølgende åser, avbrutt av enorme hogstflater som gjenspeiler dagens tømmerpriser. I øst stopper slettene først når de treffer spredte bjørkefelt og alle grøders mor, bleikblåe Glomma. 

Vi er framme ved Rønåsen, hos han som bestemmer hvor mye du og jeg kan jakte og fiske på store deler av statens eiendommer, og som hver uke lokkes ut av sitt påstått introverte skall for å dele kunnskap om kuler og krutt i Jakt- og fiskepodden.

Kanskje er det landskapet som har formet ham?

Speideren

Tre mil nordøst ligger Breisjøberget, klint inntil svenskegrensa og i hjertet av Finnskogen. Furumoene og småvannene var nok til å sette præriefølelsen i guttungen, der han løp rundt som speideren Falk i Sølvpilen og trente på å snike seg stille inn på naturens skapninger, etterfulgt av påfyll på farmor Astrids kjøkken. Men det var egentlig sør for Flisa han vokste opp, før han skaffet seg sin egen Månestråle, fire barn og egen gård.

– Jeg dyrker jo fortsatt indianerfølelsen, alene på jakt i sokkelesten, spesielt på bukkejakt. Jeg kom innpå en rev som sov en gang. Det var utrolig fint, forteller Jo Inge.

Gården ligger på en høyde, med god utsikt over prærien. Rundt det store tunet med egen rundkjøring, er det plass til enebolig, låve med hjemmekontor, stabbur, skjul og hundegård. Med ulv i jaktterrenget på østsiden av Glomma, har han konvertert fra løs gråhund til den tre år gamle svarte bandhunden Tikka.

– Det åpner jo en ny verden. Du kommer så tett innpå viltet som jeg nesten ikke trodde var mulig. Jeg har aldri hatt så bra sjanser på fjørhana før, som med svarthund. Selv om jeg egentlig er på elgjakt. Svarthunden snuser etter alt – og sniker. Det er skikkelig moro, gliser Statskogs fagsjef for jakt og fiske med perlehvit tannrekke og glattkjemmet hår.

Frysekongen fra Solør plukker ut elghjerte, multer og rådyrkjøttdeig fra en av de seks fulle frysere hjemme. To andre frysere er plassert i kjelleren hos foreldrene.

Prepperen

Når ansiktet først åpner seg, tindrer hele mannen av entusiasme og energi, etter noen innledende minutters sjenert distanse. Øyekontakten kom først etter at vi oppdaget en felles irritasjon over brukergrensesnittet på elbiler, og en felles glede over dieseldrevne firehjulstrekkere, med plass til preppekasser baki. På låven har han bensindrevne strømaggregater og ekstra diesel til bilen, seks hodelykter og bokser med batterier.

– De kaller meg en prepper, men i en urolig verden blir det aldri feil med kunnskap om selvberging. Trenger jeg vann har jeg to brønner, og i tilfelle radioaktivt nedfall har jeg også vann på dunker. Just in case. Jeg har også ekstra gass til gassgrillen, hvis vi må lage mat på den, foreller Jo Inge.

Og mat har han nok av. Åtte frysere fulle. Både stabburet og hjemmekontoret er dekorert med hvite skaller. Jo Inge blir lett indignert over elgjegere som ikke gidder – eller skaffer seg kunnskapen om – å skjære ned kjøttet sitt selv.

Jegeren

Han finner jaktmuligheter over alt. Som student var han immatrikulert ved Lincoln University på Sørøya av New Zealand, men prioriterte jakt og fiske.

 – Jeg lå godt an med studiene fra før, og passerte 200 dager på jakt det året, forteller Jo Inge.

Likevel er duejakt utenfor stuedøra fortsatt en vinner.

– Det er vanskelig å forklare, men jeg greier aldri å bli lei. Det er actionpreget jakt på kjøtt som smaker minst like godt som ryper, og det er deilig å jakte på bestander som er i balanse. Duer kunne vi faktisk jaktet enda mer, forklarer jegeren, som blant annet har hovedfag i skogbruk med spesialisering på fisk- og viltforvaltning.

Men foran matauken kommer selve følelsen med jakta.

– Se for deg at duene kommer inn i passe høyde, slår på bremsen, bretter ut vingene, skyter brystet fram og sikksakker ned mot lokkeduene dine. Det er det nærmeste du kommer nirvana, gliser Jo Inge.

Ryktet om introvert type må du lenger ut på landet med.

Det er farmor Astrid og farfar Brede han kan takke for at han ble som han ble.

– Vi er en ubrutt rekke av kjøttetere bakover i slekta. Ungene er fôret opp på elgkjøtt, og er så og si aldri syke. Jeg og kona har ikke vært hjemme fra jobb en eneste dag på grunn av syke unger, forteller han.

Etter debuten med skadefelling av flaggspett for å redde farfars husmøne som åtteåring, har det bare gått en vei. Inn i skogen, opp på fjellet og ut i verden. Alltid på jakt. Til konfirmasjonen fikk han sitt første våpen, en kombi i kaliber 12/ 6,5x55. Nå er garderoben full.

En farfar i livet skulle alle ha. Som kan føre veidemannstradisjonene videre.
Breisjøberget på Finnskogen ble ryddet av en skogfinne i Raatikainen-slekta i 1635. Siden har selvberging og kunnskap om utnyttelse av naturressursene gått i arv.

Den gavmilde

Veidemannen fra Solør sanker også inn eiendommer. Med kjøpet av Meraker Brug i 2022, eier Statskog nå en femtedel av Norges landareal, og er den største grunneieren i Norge med 59 millioner dekar til disposisjon. Det passer Jo Inge bra. Han synes selv han tar fra de rike og gir til de fattige.

Prislappen på 2,6 milliarder kroner gir allmenheten tilgang til jakt og fiske over stadig større deler av eiendommen, etter hvert som de private jakt- og fiskeavtalene som fulgte med utløper.

Ryktene om statlig overhøsting på Meraker Brug ble det brått stille om, da jakteiendommen ble stengt allerede den første høsten av forvaltningsmessige hensyn.

– Det var første gang jakta ble stengt, og vi ble truet med advokater og rettsaker fra noen av dem som fortsatt satt på sine private jaktavtaler. Men da jeg spurte om de ville gjenta sine beskyldninger i VG, ble det stille, sier han.

Men det finnes flere som vil gi ham en lekse. Gjerne natt til fredag og lørdag.

– Først ble jo folk forbanna fordi vi stengte rypeterrengene i Sør-Norge. Nå blir folk forbanna om vi ikke stenger rypeterrengene. Det har skjedd en holdningsendring. Jegere vil jakte på bærekraftige bestander. De vil ikke skyte den siste rypa på fjellet, sier han.

Også enkelte elgjegere har sagt sitt om Statskogs prising av jakta på skogens konge.

Søker du nirvana, har du kommet til den rette jakta.
Med skogsfugl og moderne skogbruk som hovedfagsoppgave, må du selvsagt fange noen tiurer du kan radiomerke og følge gjennom sommeren.

Bærekraftig jakt

Hver høst takserer Statskog, med hjelp fra lokale jeger- og fiskerforeninger, i overkant av 4000 kilometer langs definerte linjer i terrenget.

– Jeg er spesielt stolt av Hønsefuglportalen, som ble til i samarbeid mellom oss, Norsk institutt for naturforskning (Nina) og Finnmarkseiendommen. Her blir ryper og skogsfugl taksert og registrert i august hvert år, slik at vi vet hvor stort jakttrykk vi kan beregne. Data herfra brukes også i utallige forskningsoppgaver og i undervisning, forklarer Jo Inge.

I den ukentlige Jakt- og fiskepodden, som er et samarbeid mellom Statskog og NJFF, går han under aliaset «Rypedoktoren». Navnet fikk han da han i 2018 leverte sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Innlandet på Evenstad. Den handlet om bærekraftig høsting av liryper. Avhandlingen fikk følger for hvordan Statskog nå forvalter rypene på sine eiendommer.

– Rypene gikk inn på rødlista i 2015, og ut igjen i 2021. Utfordringen er å finne nivået på bærekraftig høsting. Nå sier vi at vi må ha 2,5 kylling per rypepar for å kunne høste. For skogsfugl har vi satt tallet til 1,5. Da ser det ut til at vi balanserer bestandene, og kan tillate oss å ta ut et overskudd, sier han.

Jo Inge Breisjøberget (49)

Bosted: Rønåsen, i Grue i Solør

Sivilstatus: Gift med Mona Banken Breisjøberget. Fire barn.

Aktuell med: Nytt landsdekkende forskningsprosjekt på ryper og skogsfugl. «Høstingsprosjektet på lirype og skogsfugl 2025-2028».

Boka jeg aldri glemmer: «Trollelgen» av Mikkjel Fønhus

Lytter til: Altetende, men mest hardrock, som for eksempel AC/DC, Motörhead og Guns’n’Roses, (ikke trønderrock).

Favorittrett: Grillet, marinert ytrefilet av rådyr, eller kokt og saltet elgtunge.

Best i glasset: Rødvin

Drømmer om: Nye opplevelser.

Forbilde: Farmor Astrid, som med seks barn, samt fjøs, gårdsfolk og fløtere å stelle for, likevel klarte å plukke så mye bær en sommer at hun kunne kjøpe seg ny bil.

Med skogsfugl og moderne skogbruk som hovedfagsoppgave, må du selvsagt fange noen tiurer du kan radiomerke og følge gjennom sommeren.

Nytt høstingsprosjekt

Kunnskapen om rypene er i ferd med å bli god, mener han.

– Men ingen i hele verden har forsket på høsting av skogsfugl. Det lille vi fant var om amerikanske kalkuner, som morsomt nok er i samme familie, men det hjelper jo ikke oss, sier han.

Nå skal det bli slutt på synsing og antakelser. Gjennom høstens jakt, skal forskere fra Statskog og Nina undersøke hva som er et bærekraftig høstingsnivå for lirype og skogsfugl gjennom eksperimentelle studier. I alt 64 av Statskogs jaktfelt skal brukes som forskningslaboratorier, fra sør til nord i landet. Her vil man tillate ulike jakttrykk, fra 0-30 prosent for lirype, og fra 0- 20 prosent for skogsfugl.

– Tenk hvor mye vi forsker på hjerte- og karsykdommer, der du kan snakke med pasienten. Ute i skog og mark kan du ikke snakke med dyrene, enda så viktig det er at vi vet hva vi driver med. Det må jo være bærekraftig, det skulle jo bare mangle, egentlig, sier Jo Inge.

Skyer i horisonten

Andre, som Miljøpartiet De Grønne og enkelte villmarkskjendiser, tar til orde for å teste ut helt jaktfrie områder i nasjonalparkene.

– For meg som forsker og forvalter, har jeg ikke noe problem med jaktfrie områder, men så lenge vi jakter på en måte som ikke skader bestandene, vil ikke jaktfrie arealer bety noe til eller fra. Vi testet dette i det forrige rypeprosjektet, og det har antagelig liten eller ingen effekt, sier han.

Jo Inge har tro på at et bedre kunnskapsgrunnlag vil kunne bli en forsikring for fortsatt jakt.

– Jakt, fiske og høsting av naturen står sterkt i Skandinavia, men det er betinget av at de som ikke jakter og høster synes det vi driver med er legalt og bærekraftig, og at vi har dyrevelferd i fokus. Vi må oppføre oss ordentlig. Tillit kan rives ned, sier han.

– Vil barna dine kunne jakte som deg?

– Det er jo mitt kall her i livet, men jeg er redd jeg er siste generasjon som kan jakte som vi har gjort. Vi har både en naturkrise og en klimakrise over oss. Villreinjakta og rypejakta er utsatt, skogen trekker oppover, vi har bygd ned vierhabitatet og fjellbjørkeskogen, og beitet til reinsdyr og ryper blir vann som fryser til is. Villaksen sliter med lakselus. Det meste som endres er negativt. Men på kort sikt vil rådyret og gåsa profitere på et varmere klima. De klarer seg godt i kulturlandskapet, sammen med kråka og reven. Elgen emigrerer nok nordover, og hjorten tar over på Østlandet. Men skogsfuglen ser foreløpig ut til å klare seg. Den har jo vært her siden dinosaurene, så den tåler en del, sier Jo Inge.

For solungen selv er dette kanskje siste sommeren han sitter uanfektet og sorgløs i graslandet utenfor stabburet.

– Flåtten er kommet til Odals verk. Det er bare noen mil herfra i luftlinje, sier Jo Inge, og skuer mot vest.

Falk løfter hånda og skjermer øynene for sollyset som brer seg over prærien. Over oss pakker skyene seg sammen. Kanskje kommer Tordensky?

Det er jo mitt kall her i livet, men jeg er redd jeg er siste generasjon som kan jakte som vi har gjort. Vi har både en naturkrise og en klimakrise over oss

Powered by Labrador CMS