Annonse

Viten: Elgbeite

Sommerbeitet er avgjørende for elgvektene

Bjørk og blåbærlyng gir viktig «grovbeite» i elgens sommerdiett. Men for å oppnå god kondisjon, er det spesielt gunstig med tilgang på urter og rogn –klimaendringene teller også med.

Høye urter (høgstauder) som geitrams er høykvalitetsbeite for elgen sommerstid.
Publisert Sist oppdatert

Omkring 1990 ble elgens sommerbeiter kartlagt i utvalgte norske regioner. Masterstudenter fulgte 75 radiomerkede elger i sommerhalvåret. Elgene ble studert i to vestlige områder (Agder), hvor kalvvektene har gått kraftig ned, i tre områder i øst med gode vekter (Hedmark og Trøndelag), to i «midtregionen» (Akershus), samt i Østfold, hvor åkerbeiting har vært omfattende.

Elgene beitet på et stort antall plantearter, men selv der elgen hadde mye å velge i, var det sjelden mer enn åtte-ti arter som enkeltvis utgjorde mer enn fem prosent av inntaket. 

Et interessant skille viser at bjørk og blåbær var dominerende beiteplanter i sør og vest. Nord- og østover var urter og bregner viktigere. Akershus falt i en mellomstilling. 

I nord/øst utgjør storvokste urter og bregner som geitrams, mjødurt, skogstorkenebb, skogburkne, ormetelg og til dels vier det viktigste beitet.

Figur 1: Grafen til venstre viser andelen kalv per ku i perioden 1985–2024 . Grafen til høyre viser vekter for oksekalv i perioden 1993–2024 for fire (tidligere) fylker.

Forskjell på kalvevekter

I Agders kystområder er det knapt registrert urter som elgbeite overhodet. Vi kan ellers merke oss at eik er viktig sommerbeite for elgen i Agder kyst.

Det er stor forskjell på oksekalvenes slaktevekter. Holder vi foreløpig distriktet Indre Østfold utenfor, var kalvvektene på urtebeitene i øst cirka 70 kilo omkring 1990, dvs. omtrent 10 kilo høyere enn for elgen på bjørk/blåbær-beitene i vest. 

I dag er forskjellen blitt mye større. Størst er nedgangen i ytre Agder, med kalvvekter ned mot 45 kilo. Her må vi ta med forskjell i bestandstetthet og dermed beitekonkurransen. 

Figur 2: Elgens valg av beiteplanter 1987–1995. Tall over kolonner er antall observerte dyr.

Geitrams i toppen

Et grovt estimat ut fra «Sett elg»-data, gir en gjennomsnittsbestand for Agder kyst på 2,4 dyr/km² omkring 1990. Det var betydelig høyere enn for de øvrige områdene (1,9 – 0,3 dyr/km²). Det er sannsynlig at denne høye tettheten har spilt en rolle for vektnedgangen. Registreringene i Solør-bygdene (Innlandet) tyder på at spesielt geitrams, som vokser på næringsrik og åpen mark, gir viktig kvalitetsbeite blant urtene i feltsjiktet. Det stemmer overens med tidligere studier i Värmland på svensk side av grensen, hvor geitrams utgjorde det viktigste sommerbeitet, nest etter bjørk.

Klima spiller også inn

Kondisjonsforskjellene mellom studieområdene i øst og vest gjentar seg om vi ser Sør-Norge under ett, og sammenligner kalve- vekter og kalv pr. ku mellom Agder, Vestfold/Telemark i vest og tidl. Viken og Innlandet i øst (fig. 1). 

Etter relativt stabile kalvevekter i perioden 2005 til 2016, har vi de siste 8-9 årene hatt en samtidig nedgang i vektene over hele Sør-Norge (fig. 1). Dette kan ikke skyldes sammenfallende overbeite over et så stort område med svært forskjellig beitetilgang. Nedgangen i vekt skyldes mest sannsynlig økningen vi har hatt i junitemperaturen i denne perioden – med derav følgende reduksjon i beitekvalitet.

ROS også nedbeitet i vest

Går vi tilbake til midt på 1970-tallet, var kalvvektene vest for Oslofjorden også på 70 kilo og vel så det, mens de i dag ligger mellom 40 og 50 kilo. 

Oppslaget av rogn, osp og selje (ROS-artene) på hogstflatene, særlig rogn, er fem-seks ganger høyere på vestsiden av Oslofjorden enn på østsiden. Samtidig er rogna i dag kraftig nedbeitet. Hypotesen er derfor at dominerende, hardt nedbeitet ROS, særlig rogn, er en viktig årsak til nedgangen i elgens kondisjon og reproduksjon på vestsiden. Også de storvokste urtene er sårbare for overbeite, om enn i mindre grad enn rogna. 

Åkerelg ga rekordkalver

Først på 2000-tallet hadde Østfold norgesrekord i tunge kalver. Det er overraskende, siden beitet overveiende er av bjørk/blåbær-typen (fig. 2). Faktisk er det her knapt påvist beiting på eller forekomst av urter overhodet – og det er sparsomt med rogn.

Det er riktignok et innslag av ørevier på litt over 15 prosent i juli, men sammenlignet med andre områder hvor det også beites vier, er det lite sannsynlig at dette skulle gi rekordvektene på over 80 kilo (som et gjennomsnitt for 59 oksekalver veid i årene 2006-2010). En sannsynlig forklaring er utstrakt åkerbeiting. 

Jevnt fordelte åkre i Østfold

Ut fra registreringer i 2006, ble det ble anslått at åkerelg utgjorde 10–20 prosent av den totale stammen, men det kan være noe underestimert. En analyse av ekskrementer viste korn i et varierende antall av prøvene fra Østfold, mens det ikke ble funnet korn overhodet i prøvene fra lavvektsområdene i Vestfold. Viktig er antagelig at skog og dyrka mark er mer «flekkvis» fordelt i Østfold sammenlignet med Vestfold.

Generelt venter vi at de lavereliggende deler av skogen nær bygdene har jevnt over frodigere beiter enn indre og magrere skogsbeiter. Men kalvvektene i Indre Østfold skiller seg så markant ut at «kraftfôr» i form av havre må spille en viktig rolle.

Bratt nedover i Indre Østfold

Nå skiller elgen i Indre Østfold seg ut, ikke bare med tidligere høye kalvvekter, men også med den kraftigste vektnedgangen, over 20 kilo fra 2006–2010 til i dag (fig. 3). 

Arealet av havre er uendret de siste 15–20 årene. En sannsynlig forklaring er derfor at den åkernære, og dermed den høyproduktive delen av bestanden, er skutt ned. Disse dyrene er lettest tilgjengelig, stammen har vært tettest her, og spesielt der dyrene oppholder seg i mindre skogteiger, kan jakten gjennomføres effektivt. 

Beiteuttaket av bjørk og rogn er synkende i hele fylket – en antatt konsekvens av hard beskatning og dermed lavere bestand. 

Figur 3: Slaktevekt for elgkalv sammenlignet med prosent andel dyrka mark i Elgregion Øst (Aurskog-Høland, Sør-Odal, Eidskog, Nes og Kongsvinger – i alt 28 enkeltvald). Andel dyrket mark er regnet som den prosentvise lengden av de enkelte valdgrensene mot dyrket mark.

Lite åkerelg i dag

Etter at denne delen av stammen er tynnet ut, jaktes det mer på den lavproduktive skogselgen, noe som igjen gir de gjennomsnittlige, synkende kalvvektene. Mens elg tidligere var vanlig å se på åkrene i Østfold, ser en svært lite til dyrene i dag. I det hele tyder mye på at elgen ikke trives spesielt godt i åpne åkre, og bruker åkrene først ved høyt bestandsnivå. 

Vi må også ta med en undersøkelse fra naboskogene mot nord (elgregion øst). Her er kalvvektene høyest i valdene med lengst grense mot dyrka mark, mens skogtraktene lenger inn er lavvektsområder (fig. 3).

For høy avskytning i Østfold?

Ved sviktende kondisjon i en stamme av hjortedyr, er det vanlige forvaltningsgrepet å redusere tettheten for å bedre beitetilgangen pr. dyr. Men dersom hypotesen om åkerelgen stemmer, vil ikke dette være det riktige tiltaket for Østfolds del. Heller bør stammen økes for å få tilbake åkerelgene (kanskje vil utsatte gårdbrukere ha et ord med i laget!). 

Vektnedgangen i norske elgstammer er av mange satt i et genetisk/arvelig perspektiv, dvs. at stammene er utarmet fordi de beste dyrene er skutt ut. Kanskje har vi heller et problem med for sterk avskyting i de beste deler av valdene? 

Overbeite og glyfosat

Siden bestanden i øst synes å være i god balanse med kvalitetsbeite, er det liten grunn til vesentlig endring av jaktpolitikken her. 

I vest hadde elgen i Agder, Nedre Telemark og Vestfold sin storhetstid på 1970- og tidlig 1980-tallet. Målt i bestandsstørrelse og avkastning var dette landets beste elgmarker. I dag er avkastningen kraftig redusert og er på nivå med (eller lavere enn) da bestandsveksten i regionen startet for alvor på 1960 tallet.

Det er rimelig å se 1960–70 tallets kraftige bestandsvekst i vest i sammenheng med økende areal av beiteproduserende hogst- flater. Men kondisjonsnedgangen målt som nedgang i kalvvektene startet allerede omkring 1980, og skyldtes antagelig en kombinasjon av overbeite og omfattende bruk av ugressmiddelet glyfosat på hogstflatene. 

Bjørk er en viktig del av elgens «grovfôr».

Tette granplantinger lite gunstig

For å oppnå en bedre balanse mellom elg og beiter, satte man i gang en kraftig reduksjonsavskyting. Dette har mislykkes. Dagens fasit er en rekordlav bestand av små dyr.

Nå er andelen ungskog i regionen redusert med cirka 50 prosent fra 1970–80 årene, men elgbestanden er samtidig redusert med cirka 70 prosent, så andel ungskog per elg bør ikke være dårligere enn den gangen. Det er knapt realistisk å senke elgbestanden i vest ytterligere i håp om å oppnå kalver på 70 kilo. Kan hende bør en heller se i retning av skogskjøtselen. En økende andel av tette granplantinger har neppe vært gunstig for elgens tilgang på frodig kvalitetsbeite.

En lengre utgave av Hjeljords artikkel har også vært publisert i fagbladet Hjorteviltet tidligere.

Kilder:

  • Bjerga, M. 1996. Elgens sommerbeite langs en høydegradient i Aust-Agder. M.Sc. oppgave, Universitetet i Oslo.
  • Danielsen, I. og Olsen, M. 1994. Elgens sommerbeite i Aust-Agder.
  • Damli, K. G. S. og Roer, O. A. 1995. Elgens sommerbeite og habitatvalg i Aust-Agder. M.Sc. oppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
  • Samdal, B. O. og Wammer, E. 1996. Elgens valg av sommerbeite og -habitat i Nannestad og Hurdal. M.Sc. oppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 
  • Høvik, N og Pedersen, H. B. 1988. Beiteatferd og habitatvalg hos elg i Østfold. M.Sc. oppgave, Universitetet i Oslo. 
  • Svartaas, O. A. 1990. Variasjoner i sommerdietten hos elg i et østnorsk skogsområde. M.Sc. oppgave, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. 
  • Solli, T. 1995. Elgens sommerbeite- og habitatvalg i Nord-Østerdal/Rørosområdet. M.Sc. oppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
  • Sæther, T. og Ness, M. 1992. Elgens beite- og habitatvalg om sommeren i Nord-Trøndelag. M.Sc. oppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
  • Cederlund, G. m. fl.1980. Foods of moose and roe deer at Grimsø in central Sweden – results of rumen content analyses. Viltrevy, Svenska jägareförbundet.
  • Sæther, B. E. m.fl. 1987. Elgens sommerdiett i Hedmark og Troms. Norsk Skogbruk 33.
  • Bergerud, J. 2009. Sørlandselgens dårlige kondisjon, hvilken rolle spiller beitet? M.Sc. oppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
  • Hjorteviltregistret, Landbruksdirektoratet.
  • Wam, H. K. og Hjeljord, O. 2010. Moose summer diet from feces and field surveys: a comparative study. Rangeland Ecology and Management, 63, 3.
  • Hjeljord, O. og Histøl, T. 1999. Range-body mass interactions of a northern ungulate – a test of hypothesis. Oecologia,119.
  • Bårnes, O. B. 2007. Elgens habitatvalg og beitepreferanse. M. SC. Oppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 
  • Kolstad, A. m. fl. 2018. Pervasive moose browsing in boreal forests alter successional trajectories by severely suppressing keystone species. Ecosphere 9, 10
  • Sæther, B.-E. og Heim, M. 1993. Ecological correlates of individual variation in age at maturity in female moose: the effects of environmental variability. J. Anim. Ecol. 63.
  • Hjeljord, O. 2024. Elgkondisjon, kraftig svikt også i Østfold – hva skjer. Hjorteviltet, 33.
  • Hjeljord, O. m.fl. 2006. Registrering av åkerelg i Rakkestad, Marker og Aurskog Høland. Internrapport, Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning, NMBU. 
  • Væringstad, A. 2006. Sommerbeite for elg i Østfold og Vestfold. M.Sc. oppgave, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
  • Landbruksstatistikk, kart, fakta og statisitkk, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus.
  • Hemsing, L. Ø. m. fl. 2009. Elg og elgbeiter i Elgregion Øst. Internrapport, Fakultetet for miljø- og biovitenskap, NMBU.
Powered by Labrador CMS