Strategi for bukkejakta

Skal du satse tiden i jordekanten, eller sikte inn på en sky skogsbukk på ei hogstflate? Vi ble med noen dedikerte bukkejegere for å se på likheter og ulikheter.
Fredag, 24. august 2018 - 13:38


Revirmarkeringene står tett der Kim Karlsen smyger i posisjon.

Himmelen er fremdeles like mørk som bakken der vi sitter i Hi-luxen og ser det vi helst ikke vil se: To lyskastere som nærmer seg jordet foran oss. Bilen parkerer og lysene slokkes.

– Han har nok tenkt seg opp i jakttårnet, han også. Selv om Kim Karlsen (26) har avklart alt med grunneier på forhånd, er vi åpenbart ikke alene her.

Landskapet i Larvik består av varierende innmark og mindre skogholt, med enkelte større skogsområder. Rådyrbestanden er tett og dyrene har tilpasset seg et relativt urbant liv. Jaktmulighetene er upåklagelig, men det har også noen utfordringer. Som i dette tilfellet; når to jegere, uavhengig av hverandre, har fått tillatelse til å jakte i samme skogsområde.

Plan B
Vi går over til plan B. Det er knapt grålysning når vi smyger i jordekanten, finner en naturlig overgang og avventer. Da det er i ferd med å lysne, skimter vi et rådyr 150 meter borte. Kan det være den bukken Kim har sett seg ut tidligere og opprinnelig hadde tenkt å vente på i hogstflata? Forsiktig løfter han opp kikkerten og nikker bekreftende:

– Det er den jeg har blinket meg ut, ja.

Etter forsiktig smyging på sokkelesten viser bukken seg i et kort glimt, 70 meter unna. Kim setter seg sakte ned og er klar. Bukken trer intetanende fram på en liten kolle og stiller seg skrått mot oss. Et kontrollert avtrekk, bukken bykser 20 meter av gårde og blir liggende.

– Dette gikk nesten litt for fort. Men jeg veit om flere!

Vi bevilger oss noen minutter for å nyte stunden mens Kim studerer skuddsåret.


Plan B resulterer i bukkefall. På tide å meddele at det var den bukken, og høre hvordan det ligger an med jaktkompisen …

Den spesiallagde messingkula (Vektor Impuls) har truffet i hjertet.  

Kim sender et bilde til Roger Pande Løvall (40), uten å få umiddelbar respons.  

– Nå er han opptatt med noe. Og ganske riktig; på vei tilbake til bilen får vi en SMS om at også kompisen har observert den bukken han på forhånd har sett seg ut.

En øde skogsbukk
Over til Asbjørn Linde (28) som jakter i de dype sørlandsskogene i Iveland – langt inne på en bommet skogsvei,

mange kilometer fra nærmeste bebyggelse. Når Asbjørn forsiktig lukker bildøra bak seg, møter han en helt annen virkelighet enn sine bukkejaktkollegaer i Vestfold. Her er sjansen for å møte andre folk nærmest null. I en glissen rådyrbestand farter til gjengjeld bukkene over et langt større område. Det er mindre forutsigbart når og hvor man kan forvente å treffe på dem.

– Bukkene er nok mer sky her enn der hvor de lever tett på folk hele året. Eller kanskje sky på en litt annen måte, reflekterer Asbjørn. Etter en drøy halvtimes smyging nærmer han seg kollen med utsikt over et myrområde. Her skal han lokke.

– Her tar man det som kommer. Revirene og avstandene er såpass store at i praksis blir det vanskelig å plukke ut enkeltindivider.

Asbjørn har likevel en viss oversikt over rådyraktiviteten i terrenget, selv om bukkenes store territorier gjør at alt blir mer diffust, sammenlignet med rådyrtette kulturlandskap.

– Markeringer og feiemerker gir et visst bilde. Men når bukken trer fram, vet man likevel ikke om det er selve sjefen, eller den mindre «naboen».  


På denne myra har Asbjørn Linde sett flere bukker tidligere på sommeren.

Unngå intens lokking  
Vi er på plass. Asbjørn setter seg godt til rette, fisker fram lokken, og sender kraftige lokketoner utover myra.  

– Det er viktig at lyden bærer langt dersom bukken er et godt stykke borte. Og så må den ikke gå «å skyve» på ei geit.

Nær 360 grader skytesektor og feiemerker på flere av småfuruene i myrkanten, forteller ham at dette bør være en god post når vindretningen stemmer.

– Det er ikke så godt å si hvem som egentlig regjerer her. Jeg har sett flere ulike bukker her tidligere i sommer.

Bukken kommer
Asbjørn er nøye med å ikke overdrive lokkingen, som kanskje er den største fella ferske jegere går i.

Denne morgenen blir tålmodigheten belønnet. Sola står allerede høyt på himmelen når en fin bukk nærmer seg myrkanten. En bestemt blås i fløyta. Bukken stopper. Kula slippes. Bukken går rett i bakken.

Etter en nøyere kikk på dyret konstaterer Asbjørn at han har sett den tidligere. Ut fra størrelsen på både kropp og gevir er det trolig er en revirbukk. Er det selve sjefen? Det blir i beste fall gjetning. Jegeren smiler.

– Jeg tror det er en ny sjef her neste år.


Bukken i løkåkeren bak huset i Brunlanes går rett ned i skuddet. 10 minutter seinere er den klar til flåing i låven.

Husvarme dyr
Tilbake i kulturlandskapet i Larvik. Kim har hengt opp bukken på låven til Roger Løvall. Det er langt på dag og dagliglivet på gården går sin gang. Jeg sitter sammen med de to i jordekanten i nærheten av gården. En intetanende bukk beiter i løkåkeren 100 meter foran oss. Så lenge bukken later til å ha all verden av tid, er det ingen grunn til å forhaste seg.

– Her i Brunlanes har rådyra konstant folkelukt i nesa. Det de reagerer på er alt som bryter med det daglige mønsteret på gården, påpeker Roger.

Selv om bukken uten tvil må ha fått ferten av oss, har vi likevel klart å smyge oss under radaren, i ly av gårdens daglige aktiviteter.


Slit? Ingen ting er lettere enn å slepe en flott sekstakker fram til bilvei!

Selektiv jakt

Her kan jegeren i stor grad felle de bukkene han ønsker å skyte. Roger er nøye på å ta ut de riktige individene, dvs. bukker som har nådd «toppen», eller er på retur. Godt forarbeid i forkant av jakta gjør at han har det meste klart innen bukkejakta starter, 10. august. Men uansett gode forberedelser er det

likevel et visst usikkerhetsmoment.

– Så langt har jeg ikke fått se geviret skikkelig. Men jeg har god tid, påpeker han med rifla hvilende i fanget.  

Så, på tide å skride til verket. Kim lokker med et kraftig geitebrøl. Bukken rykker opp hodet, snur seg, åpenbart interessert. Noen eviglange sekunder følger. Jegeren har sett nok og presser inn avtrekkeren. Bukken faller på stedet.


Kim Karlsen og Roger Pande Løwall i Brunlanes driver en svært selektiv jakt. Å konsentrere seg om akkurat den bukken, og få den, gir en spesiell tilfredsstillelse. Det forutsetter at man kjenner sine bukker.

Arveprins?

– Denne bukken tok over her i sommer. Den som var her tidligere var en yngre bukk. Ut fra gevirets utforming var den muligens i slekt med en sølvbukk jeg skjøt rett bortenfor her for to år siden. Jeg tror ikke denne er i slekt med storbukken, spekulerer Roger.

Han forteller at skyter man en bra «sekser» her, dukker det gjerne opp en arveprins i samme teig året etter. Selv om revirene er små, er områdene ofte lappetepper som gjerne overlapper hverandre. Hvilke bukker som ramler i naboterrenget er det vanskelig å ha kontroll med.

­

Postering eller snikjakt? Valget er ditt, men det går selvsagt utmerket godt an å kombinere jaktformene. For mange er det å snike seg ubemerket inn på et dyr, studere om det er «rett» bukk og deretter vente på det rette øyeblikket, den ultimate jaktopplevelsen.

Eller for å si det som Roger Pande Løvall: – Er det ikke muligheter for et sikkert og godt skudd, smyger jeg meg heller ubemerket tilbake igjen. Sjansen byr seg som regel igjen noen dager seinere. Og jeg sitter igjen med en god opplevelse istedenfor en dårlig en.

 

På forsiden nå