Er japanske wobblere «det nye store» innen norsk sportsfiske? Vi sendte en tilnærmet fiskeløs redaktør til fjells for å bli klokere.

Guide || Lær å fiske med Duo:

Zen i enden av snøret

Må det en japansk wobbler til for å avhjelpe en nærmeste fiskeløs redaktør?

Publisert

Jeg har ikke helt klart for meg når fiskefeberen for alvor festet grepet. Egentlig var det lite som skulle tilsi at det skjedde. Det ble i hvert fall ikke trigget av nybegynnerflaks, snarere tvert imot. Like fullt hadde det truffet en streng, en higen etter å lykkes. Men etter et stigende antall mer eller mindre feilslåtte turer, med alt fra flue til sluk og mark i enden av snøret, hadde desperasjonen for lengst begynt å melde seg. Måtte jeg til med oter? Eller bli garnfisker?

Et veiskille?

Det var da jeg kom over den stadig voksende menigheten til wobblervariantene fra japanske Duo. Et lite håp ble tent. Redskapen ble omtalt som et veiskille, et «før og etter» i norsk sportsfiske. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant.

I hodet mitt var begrepet wobbler synonymt med Rapala, på samme måte som «en Bergans» var synonymt med en tursekk i gamle dager. 

Nysgjerrigheten slapp likevel ikke taket, og noen uker seinere befant jeg meg i bilen på vei til Valdres for å bli klokere: Jeg skulle møte en Duo-ekspert. Var det virkelig så enkelt som å bytte agn for å lande noen prikkete skatter? 

For å være på den sikre siden, stilte jeg med en romslig kjøleboks i bilen.

Japansk på norsk

Langs vannet Vinstre rett ved Valdresflye, står Asgeir Larsen klar. I min søken etter hvem som kan fortelle mer om de japanske wobblerne, er det hans navn som går igjen, som en slags læremester, det øyboerne kaller sensei. Den daglige lederen av Sporten Beitostølen er kanskje en av dem som har mest erfaring med hvordan du bør fiske med wobblere med navn som Onimasu Kagura, Bay Ruf, Yurameki og Spearhead Ryuki. På grunn av sin omfattende erfaring med «fishing i Valdres», har han til og med fått velge farge og navn på tre av modellene.

– Jeg lover ingen ting i dag. Klekkingen er akkurat over, og ørreten er sikkert mett. Det kan bli tøffe forhold. Det er ikke uten grunn vi pleier å si at tiden fram midten av august og fire uker fram betyr stillstand på vannet her.

– Men alle snakker jo om hvor fortreffelig Duo er? 

– He he. Jo da. Men selv disse wobblerne kan ikke lage fisk, gliser Larsen og skyver ifra en Lidner Sportsman. 

Asgeir Larsen bakker ut og er klar for ørretjakt i vannet Vinstre.

Spesialverktøy

På vei bort til den første vika vi skal avfiske, fråtser jeg i Larsens wobblerskrin. Selv om produsenten har et stort utvalg av modeller, forstår jeg at det først og fremst Spearhead Ryuki 70s (pugg navnet først som sist) vi skal konsentrere oss om i dag. Før jeg får knytt på, kommer det første rådet. 

– Altså, ryukien er faktisk ikke den første wobbleren jeg selger over disk til feriefiskeren. I alle fall ikke uten en god prat. Dette er en følsom finesse-wobbler som både skal behandles og fiskes med lett hånd. Derfor bør du også dropp svivelen, den ødelegger for bevegelsen til agnet. Bruk heller en wobblerhempe om du ikke vil bruke tid på å knyte om. 

Som sagt, så gjort. Med motoren i fri, går det første kastet hans inn i nærmeste vik. Kontakt! Det er bare å si konnichiwa til den første sølvblanke fjellfisken. Krevende forhold du liksom. Larsen gliser så stort at munnvikene nesten ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

Det tar ikke lang tid før den første fisken havner i håven.
…den andre følger like etter. Begge lot seg friste av en spearhead ryuki, dog i ulike farger.

Tre kast til, nå uten napp. Larsen skifter wobbler. Nye kast, nytt liv i enden av snøret med påfølgende håving.

– Du bytter wobbler veldig hyppig?

– Ja, det gjelder å finne ut av hva som trigger fisken. Jeg pleier å ta ti kast, skjer det ikke noe da, bytter jeg. Været spiller også inn. Blå himmel betyr blått agn, er det overskyet og grønnfargen i brevannet mer framtredende, bytter jeg til en mer grønn wobbler, gjerne med noe rødt i buken. 

Målet med turen er å lære hvordan de japanske wobblerne fra Duo skal fiskes.

At japanere og nordmenn finner tonen er for så vidt ikke noe nytt. Sjøl kjører sensei Larsen Land Cruiser. Tenk ellers på arkitektur, møbeldesign eller keramikk. (Den evigpopulære sushien hopper vi bukk over.) Kanskje er det noe i folkesjela, holdningen til naturen? 

– Det finnes mange gode agn på markedet der ute, og jeg selger gladelig skjesluker eller wobblere fra Rapala til fiskere som vil lykkes med å kroke fisk i Øystre Slidre. Countdown Elite er jo en rå sak! Men jeg mener bestemt at ryukien har en kropp som passer spesielt godt til norske forhold, i alle fall her på fjellet.

– Hvorfor det?

– For det første er den japanske wobbleren slankere, kroppen imiterer byttefisken bedre. Også oppfører den seg svært fristende ved spinnstopp, før den synker. I minst 80 prosent av tilfellene er det her fisken biter. Også er jo fargeutvalget helt fan- tastisk for norske forhold.

Ingen 47 ronin

Apropos fargepalett og egenskaper. I skrivende stund er det rundt 100 varianter å velge mellom, flere er på vei inn, gjerne utviklet etter innspill fra norske fiskere. Larsen bytter igjen, denne gangen til Iver, hans «egen» modell, oppkalt etter sønnen.

– Denne er nesten å regne som en klassiker allerede. Den leverer i skogsvann, og er kongen når sola går ned i fjellet. 

Jaggu leverer den ikke midt på dagen også. 3–0 til Larsen, til tross for at vi fisker med de samme agnene.

– Få prøve Iver da. Nå må jo jeg få et napp snart, sier jeg lettere furten.

Jeg denger utpå, og merker raskt at noe er galt. Vel inne med agnet, viser det seg at den fremre treblekroken har hektet seg i snøret. 

– Du bruker litt for store bevegelser når du rykker. Prøv mindre vink eller rykk, jerk på engelsk. Se her, sier Larsen og instruerer velvillig. Jaggu drar han like så greit inn sin fjerde fisk i samme slengen.

Etter at fisken er i båten, bytter vi også stang. Larsen prøver seg med min lette spinnstang, mens jeg får en Tailwalk Egist med rask toppaksjon i neven. Det er bare å innse at stanga utgjør en forskjell. Tuppen responderer raskere og mer resolutt enn på min egen. Det fører til at selv små bevegelser gir utslag på agnet, noe du kjenner momentant i hånda. 

– Slapp av i håndleddet, små bevegelser nå. Også varierer du hele tiden. Prøv en innsveiving med lange spinnstopp, så en med korte. Jeg opplever at rett stang til et agn fra Duo gir et aktivt fiske, det er jo artig å kjenne at agnet går. 

– Det blir fort dyrt om du må ha egen stang eller sågar snelle fra Japan for å lykkes med en disse agnene? 

– Ja, det kan du si. Samtidig har stengene et stort bruksområde, gjerne opp til 35 gram. Jeg har inntrykk av at mange etter overgang kun bruker den ene stanga til alt. 

Etter flere timer i båt, er likevel ståa at selv ei japansk klinge ikke gir fisk på kroken for undertegnedes del. 4–0 til Larsen. Vi setter kurs mot land. 

– Se der! Så du den fisken hoppe? roper båtføreren. 

Furten som jeg er, gjorde jeg selvsagt ikke det. Men er det fisk, må det jo kastes. Den eneste stanga som fortsatt er ferdig rigget med wobbler, er min egen. Det får stå sin prøve. Jeg kaster, sveiver og legger inn et spinnstopp. Mer rekker jeg ikke før det hugget brutalt i den andre enden. Fisken drar av gårde i voldsom fart. Aldri har jeg hatt noe så stort på kroken og blir nesten perpleks der jeg prøver å stramme bremsen et par knepp. Så går det til helvete. Fisken slipper. Faen! Det er like før tårene spretter. Tenker at jeg like gjerne kan legge stengene på hylla etter denne turen.

Klarer denne fargevarianten, kalt Waka Mullet, å lure ørreten?
Asgeir Larsen er like fornøyd for hver eneste fisk som krokes.

Tilhørighet og holdninger

Egentlig er ikke japanske wobblere på det norske markedet noe nytt, men det er først de siste årene at det har «tatt av». Den nåværende importøren Pikewallis Friluftsliv solgte under 2000 ryukier i 2018, neste år regner de med å selge 16000. I skrivende stund har FB-gruppa «For oss som fisker med Duo» vel 8300 medlemmer. Nettopp det tror Larsen er noe av forklaringen på hvorfor agnene er blitt så populære.

– Det handler om fellesskap. I den gruppa er terskelen lav og alle kan spørre om alt de lurer på. Jeg synes mye av kommentarfeltene i sosiale medier fort sporer av. Ja, det er viktig at alle forholder seg til regler og størrelsesmål. Men vi må også tenke rekruttering. Å gå hardt ut mot ferske fiskere eller unge folk som kanskje tok en litt for liten eller litt for stor fisk, er helt bak mål, sier Larsen. 

– Selv om det er et problem at det fiskes for lite mange steder, finnes det vel også eksempler på at vann kan bli tomme eller bestander ødelagt av uvettig fiske?

– Jo, det er klart. Men det er lettere å nå fram med gode holdninger og dele kunnskap i et inkluderende miljø.

– Det skal sies at du også tjener penger på å framsnakke utstyret?

– Jeg fisker fort 100 døgn i året, og bruker det utstyret jeg til enhver tid synes fungerer best. Duo er bra, men det er mye annet som også fungerer svært godt. Så noterer jeg meg jo at nye produkter på markedet ofte skaper litt ny giv og får flere folk opp av sofaen, det synes jeg er artig. Bra for folkehelsa er det også.

Det som glimrer

Når dag glir mot kveld, flytter vi oss fra høyfjellet ned i dalen. Målet er det regulerte vannet Øyangen.

– Vi skal ut på sandbankene der borte, ved utløpet av elva Raudøla. Fisken siger gjerne inn der for å beite på kveldstid, forklarer Larsen.

Vannet er relativt grunt. Det rykker til på hvert kast, men det er visst bare steinbunnen som spiller meg et puss. Den femte gangen jeg vader ut for å løsne wobbleren, skimter jeg et vak i sidesynet. 

Jeg kaver meg videre ut, klatrer over ei steinur under vann. Fortsatt godt fotfeste. Kaster mot der jeg så skatten hoppe. Følger alle instruksjoner til punkt og prikke. Lett i lanken, små rykk i stanga. Varierte spinnstopp. Øyangen bader i oransjegult kveldslys. Det rykker til. Er det steinura nå igjen? Ikke faen. Mens solen sakte synker ned over horisonten, belønnes en skarve redaktør endelig med en gyllen praktørret av ypperste sort! Domo arigato gozaimasu. Mon tro om det ikke blir flere fisketurer likevel … 

Så havnet omsider en gyllen skatt på land.
En skarve redaktør med en ny PB – etter vel seks timer med aktivt fiske.
Fem ulike varianter av spearhead ryuki 70 som gjør seg godt for norske fiskeforhold.

Fem varianter for norske forhold

Uansett om du er nybegynner eller erfaren, er det lurt å bli kjent med utstyret og hvordan det fiskes før du utvider sortimentet.

Her er Asgeir Larsens fem fargetips for spearhead ryuki 70s du bør ha i skrinet:

1 – Fri-Gaard

Denne norskutviklede fargen ligner mye av agnfisken ørreten jakter på. Framstår for meg som en virkelig all- rounder. Når fisken er litt vanskelig, velger den ofte denne framfor mer fargesterke varianter. Selv om det ikke er krøkle i et vann, ligner farge og fasong på ørretyngel.

2 – Tuva

Her var ønsket å lage en mørk og matt wobbler med tydelige triggerpunkter. Det er ikke tilfeldig at mange klassiske ørretsluker har rød prikk med hvit ring. I kombinasjon med et gult hode og en gjennomsiktig rød buk, trigger det ofte fisk under mørke forhold. Tuva leverer på mørkt vann under mørk himmel.

3 – Tennessee Secret Parr Mark

Denne har en UV-effekt. Det «hemmelige» mønsteret blir antakelig oppfattet av fisken. For meg har dette vært en skikkelig problemløser under vanskelige lysforhold, særlig i humus-farget vann. Den er også giftig i skumringstimen.

4 – Iver

Dette er en røyeimitasjon med litt ekstra. Det grønne er ideelt under litt kalde forhold, for eksempel i brefarget vann. Den oransje buken trigger ofte ørreten litt ekstra. Røde prikker med gul ring virker også godt. Iver leverer i skogsvann og er kongen ved solnedgang i fjellet. Den er vel snart å regne som et must for ørret- og røyefiskeren. Den fisker også godt i klart vann.

5 – Mazume Sardine

Blå rygg, sider av sølv og rød buk er klassisk bra til ørret. For meg en skikkelig godbit for klare og solrike dager. Fungerer godt i klart vann høyt til fjells og under forhold med god sikt og blå himmel.

Slik fisker du en ryuki:

Bevegelser og variasjon: Dette er agn som må fiskes aktivt. Gjør små rykk og utfall. Noen ganger ett, andre ganger to-tre på rappen. Husk å variere hastigheten på innsveivingen, og legg inn rikelig med spinnstopp med ulik varighet.

Rett stang: Du bør ha en stang med rask aksjon, slik at dine «jerk» overføres direkte til agnet, selv ved små bevegelser.

Dropp svivel: En ryuki går best i vannet om du fester den med en rappalaknute, eventuelt en wobblerhempe.

Bytt hyppig: Følg med på vær og vind, og bruk utvalget i slukskrinet aktivt.

Powered by Labrador CMS