Musa som tidlig erobret jakthundverdenen
Første gang Marianne Sevaldson Nilsen møtte dachsen til sin blivende ektemann, syntes hun den liknet ei rotte. Resten er en eneste lang og høyst dachsaktuell kjærlighetshistorie. I fjor kapret det siste tilskuddet på stammen 2. plassen i kåringen av Årets jakthund.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Jeg blir jo litt redd når losen forsvinner inn på et annet terreng. Det er mye som kan skje på jakt, vet du!
Det er som det går et stille startskudd i skogholtet når matmor Marianne Sevaldson Nilsen klipser Musa fri fra halsbåndet. Dachsen bykser nedover den bløte mosen. Foruten litt gammel snø, er skogbunnen bar. Sola skimtes så vidt gjennom disen over åkerlandskapet på Jevnaker i gamle Oppland fylke.
– Se på den halen, nå er a’ i sitt ess!
Vi er blitt med på den første jaktturen etter at strihårsdachsen Musa ble paret et par uker tidligere. Marianne Sevaldson Nilsen og ektemannen, Rolf Erik Nilsen, har tatt med seg datteren, svigersønnen og jaktkamerat Tor Ola Dehli en av de siste desemberdagene i 2020. Jaktterrenget har de rett utenfor stuedøra.
Ut av terrenget
Halen til Musa går som en propell, mens snuta sveiper over røtter og råtnende blader, hurtig og effektiv. De første 10 minuttene er hunden ut og inn av synsvidde, med fine utslag opp mot 200-300 meter.
Så har hun åpenbart fått fersk godlukt i nesa, og beveger seg målrettet mot et tett granholt litt lengre unna. Nå blir det liv i skogen. Kilden til de vidunderlige duftene er lokalisert, og dyra har satt seg i bevegelse. Musa følger på i full los. På radiosambandet melder svigersønn Even snart at to dyr er observert i drevet. Rågeit og kje.
Marianne blir stående og lytte etter Musa, som nesten er ute av hørehold. GPS-en viser at losen beveger seg mot posten til Tor Ola. Ut fra tidligere erfaringer spår imidlertid Marianne at dyra kommer til å dreie mot Rolf Erik sin post. Men nei, ikke denne gangen.
– Å himmel! Dette bærer i helt feil retning, nå er hun utenfor jaktterrenget, sukker Marianne for seg selv.
Hvem skjøt på hva?
Hun ser helst at hundene kommer tilbake for egen maskin, men denne gangen tar hun ikke sjansen på å vente. Det blir en liten kjøretur, før bilen parkeres i enden av en humpete grusvei. Losen har vart en time. Marianne har funnet fram et jakthorn, trekker pusten dypt og blåser. Lyden gjaller over terrenget. Ifølge GPS-en ser det imidlertid ikke ut til å ha noen effekt.
– Hun er for langt unna. Det ser ikke ut som hun hører meg.
Plutselig lyder et skudd. Hvem kan det være? Ingen på jaktlaget. På radiosambandet er det mange spørsmål, men ingen svar.
– Det er mye som kan skje på jakt, vet du! sier Marianne. Hun klarer ikke helt å skjule en bekymret mine. Så ringer telefonen.
Det er Asbjørn Glemmestad fra nabojaktlaget, han kan melde at det er de som har skutt. Beaglen deres slo seg på losen til Musa, og en av deres jegere felte kjeet.
– Vær grei med Musa, da. Hun er veldig snill på fallet. Gi ’a masse ros, sier Marianne til mannen i den andre enden.
– Jeg blir jo litt redd når losen forsvinner inn på et annet terreng. Det er jo ikke alle som er like begeistra for andres bikkjer. Særlig ikke hvis hunden prøver å gjøre krav på byttet. Men Musa er så snill at jeg vet ikke hva noen skulle gjort for å få henne til å flekke tenner.
Litt seinere er den bortkomne «datter» forent med matmor, og det er tid for å reorganisere laget. Den korte desemberdagen er ennå ung.
Musa er slett ikke Rolf Erik og Mariannes første premiesankende dachs. Hunden er sjette generasjonen i direktelinje fra Tyra, Rolf Erik og Mariannes første dachs, og for øvrig Norges første internasjonale jaktchampion blant dachshundrasene.
Rolf Erik og Marianne traff hverandre i 1988. Da hadde han akkurat kjøpt en strihåret dachs til søsteren sin for selv å jakte rådyr og hare. Hun ville gjerne ha hund, mens han var ungkar og hadde ikke tid til å ha ansvar for en hund alene.
– Mariannes første kommentar var den likna ei rotte. Kameratene mine mente den så mer ut som en villmink, det var tross alt bedre enn rotte, humrer Rolf Erik.
Marianne, som var vant til store blandingshunder, syns ikke dachsen var noe fin. Men hun ble etter hvert så glad i Tyra at hun ville ha henne boende hos seg. Da ble det til at søsteren til Rolf Erik fikk den første valpen. Tyra ble stammor til hundene på Kennel Prestbråtan, som paret driver. Musa er familien Sevaldson Nilsens niende drevchampion.
Leverer alltid
Hun viste seg tidlig som en lovende jakthund, ifølge Marianne.
– Det som imponerer meg mest, er at hun gjør alt hun kan hver eneste gang. Uansett terreng, vær og hvilket land vi er i: Hun leverer alltid, og ennå er hun ikke fylt tre år!
At Musa kapret 2. plassen i Årets jakthund 2020, kom likevel som en overraskelse på ekteparet.
– Det var Rolf Erik som foreslo at vi kanskje skulle melde henne på konkurransen. At det skulle gå så bra, var mer enn vi turte å håpe på. En konkurranse der juryen i så stor grad vektlegger de jaktlige egenskapene, er noe jakthundmiljøet trenger!
Dårlig humor
Hendelsesforløpet rundt dagens første drev for Musa må nøstes opp. De andre på laget hadde hørt to skudd. Etter det første skuddet antok de riktig nok at ett dyr var felt. Men det andre skuddet var ikke oppklart, selv om de regnet med at det var et fangskudd.
«Der skjøt de Musa også», hadde Astrid spøkt over radioen, og gjenforteller nå med like god respons som sist.
Marianne fikk verken med seg skudd nummer to eller kommentaren fra Astrid. Men det var like greit.
– Det der er jeg er glad jeg ikke hørte! sukker hun.
Ifølge jaktkamerat Tor Ola Dehli er det mye humor på sambandet når han er med familien Sevaldson Nilsen på jakt.
– Jeg holder meg litt unna når familiediskusjonene står på som verst, humrer at han.
Nytt slipp
Marianne vil la Musa få et nytt slipp, og vi setter kurs for en skogteig hvor det ofte står dyr. Den firbeinte er ikke vond å be, og det tar ikke lange stunden før det velkjente målet skaper ny spenning. Men det bærer slett ikke inn i skogen, her går det strake veien ut på et jorde.
– Men det er jo en hest! Rolf Erik roper litt oppgitt.
Marianne kaller inn Musa med myndig stemme, men sliter med å holde latteren tilbake.
– Ja, det er første gang vi har opplevd!
Det blir et nytt forsøk, og når losen atter runger, er det definitivt ikke hest hun er på sporet av.
– Der sto det rådyr, ja! Hvis det ikke er … hare, da?
Marianne blir stående å lytte en stund. Det later til å være mye spor i området. Musa nøster og jobber på kryss og tvers og målet tilkjennegir en viss grad av usikkerhet.
– Dette er hare, konkluderer Marianne.
Flere av dachshundene til ekteparet har oppnådd 1. premie på hare, noe de ofte opplever at folk blir overrasket over.
– Hunden blir god på det viltet du preger den på. Vi har jaget inn mange av våre dachser på hare, og da er de også blitt gode på det. En hare gjør ofte flere krumspring, dermed tvinges hunden til å bli spornøye. Musa jager alt fra rådyr til hjort, rev og hare. Men vi har ikke preget henne spesifikt på hare, siden vi har to andre hunder som er gode på det, forklarer Marianne.
Bare starten på musevisa
Kanskje ble det redningen for pus i dag? Føret er heller ikke det enkleste, med gammel snø og barmark om hverandre. Musa jobber på, men den taktfaste losen uteblir. Etter halvannen time synes Marianne det får være nok. Musa skal bli mor om snaue to måneder og bør ikke kjøres for hardt.
Rolf Erik har gjort opp varme og gjør klar for grillpølser, når resten av jaktlaget kommer tuslende fra sine poster. Praten rundt bålet fortsetter til det mørkner. Jaktsesongen 2020 har vært fin. Kanskje den beste sesongen noensinne.
– Det er dette jeg syns er moro! Samspillet med hundene og fine loser er mye viktigere enn antall felt vilt. Jo mer tid man bruker på hundene, desto tettere blir båndene. Det er ikke noe annet som gir så mye kjærlighet, trøst og glede i hverdagen som en hund, sier Marianne, som knapt kan forestille seg et liv uten dachs.
1. Bruk tid i skogen
Skal du få gode bikkjer, må du trene mye og jevnlig. Jo mer tid dere bruker i skauen, desto bedre skogv ant blir bikkja. Vi begynner å gjøre valpen skogvante straks den kan gå. Når den etter hvert begynner å jage, har vi ikke folk på post i skogen. Det er ikke jakt, kun trening. Alt skal være lek og moro.
2. Vær «lat»
I starten er det hengekøye og kaffe som gjelder. Eller en god bok. Selv om bikkja ikke er komfortabel med å gå fra deg til å begynne med, så blir den det når den har kjedet seg lenge nok. Og da har du gjort noe riktig! Så bruk tid. Det er de «lateste» jegerne som får de beste hundene. Det er derfor fuglehundfolk må «lenkes fast» hvis de begynner med dachs.
3. Ikke gå i hjel bikkja
Alle hunder er forskjellige. Ha tillit til bikkja og la den finne ut av ting på egen hånd og i sitt eget tempo. Som jaktprøvedommer ser jeg mange hunder som er for avhengige av eieren.
4. Tross vær og vind
Vær ute i all slags vær. Er du kun ute når solen skinner, risikerer du å få ei godværsbikkje som ikke trives særlig godt med å jage i ruskevær. Men jeg jeg har en nedre temperaturgrense på 10 minusgrader. Og blir det over 20 grader, blir det fort i varmeste laget.
5. Gå i forskjellige terrengtyper
Da blir hunden trygg uansett hvor den slippes.
6. Gi mye ros
Gjør treningen lystbetont og vær raus med rosen. Gir du kjærlighet, får du kjærlighet. Denne gjensidigheten er det beste utgangspunktet for et godt samspill.
7. Sørg for miljøtrening
Positive opplevelser i møte med ulike miljøer og forskjellige folk, bidrar til å gjøre hunden trygg. Tre måneder i året bruker man hundene til jakt, resten av tiden er de familiehunder, som bør få være med på det meste.
