Annonse

Tema

Vender ryggen til innlandsfiske

Mangel på kunnskap, penger og utdaterte regler gir dårlige fiskevann og spenner bein på rekrutteringen.

Publisert

Det er nå 23 år siden myndighetene fjernet fiskeravgiften for innlandsfiske. Meningen var å ta bort et hinder, og stimulere til rekruttering av nye sportsfiskere. Men noe skjedde underveis. 

Det ble så stille

Fram til 2002 fikk kommuner og lokale fiskerforeninger nyte godt av midlene som ble samlet inn til Statens fiskefond, ved at pengene kunne brukes til lokal fiskeforvaltning. Da særavgiften ble avviklet, ble den heller ikke erstattet av nye ordninger – eller penger. 

Norsk institutt for naturforskning (Nina) undersøkte følgene i 2009, og ga rapporten navnet «Det ble så stille». For selv om bortfallet av fiskerav- giften hadde vært en forenkling, hadde det ikke ført til større deltakelse i innlandsfisket, slik det var tenkt. I stedet hadde mangelen på midler hatt en klar negativ effekt på selve forvaltningen av innlandsfiske. Det har ikke blitt bedre siden.

Dreper fiskevannene

Uten penger til aktiv forvaltning, planer og tiltak, får vi ikke ny kunnskap og kjører videre på foreldede regler, mener Tore Litleré Rydgren. Han underviser til daglig i jakt-, fiske- og naturveiledning ved Universitetet i Innlandet (INN).

Tore Litleré Rydgren er seksjonssjef og lærer i jakt-, fiske- og naturveiledning ved Universitetet i Innlandet.

– Mange steder kan du finne forskrifter som er godt over 30 år gamle, tilpasset en helt annen sammensetning av fiskene i vannet. Det er gjerne kun tillatt å fiske med stang, håndsnøre og pilk, og minstemålet er på 25 cm. På toppen av dette, har du en fredning av samtlige arter fra 15. september til 30. oktober. Når vannet da er overbefolket av småørret som helst skulle vært fisket opp, klarer du ikke å få slike tusenbrødrevann opp på et attraktivt nivå, sier Rydgren.

Han påpeker at feilsatt minstemål fører til at det nettopp er de større fiskene som kunne holdt bestanden i sjakk, som gjerne blir tatt ut. 

– På grunn av fredningstidene er det heller ikke mulig å regulere bestanden ved å fange fisk i gytebekkene om høsten. Skulle du ta deg til rette, blir du lovbryter, med en mulig bot på flere tusen kroner, mener Rydgren.

En regel – flere arter

Rydgren er oppgitt over at reglene ofte dekker store geografiske områder, med flere hundre vann, med helt ulike bestander og helt ulike forvaltningsbehov. 

– Ett minstemål for alle arter blir jo som om å si til jegeren at alt vilt over tre kilo kan skytes, enten det er rev eller elg, med en jakttid fra 10. august til 23. desember, sier han.

Samtidig kan minstemålet også blir for smått:

– Minstemålet kan bli for lite, der førstegangs gyting gjerne skjer når fisken er godt over 30 centimeter. Når minstemålet da settes på 25 centimeter i rein refleks, rekker ikke fisken å gyte før den havner i stekepanna, og dette er jo klart uheldig i vann med lav rekruttering, sier Rydgren.

Krever tiltak

NJFF Hedmark fremmet på forbundets landsmøte i 2024 et forslag om å gjeninnføre fiskefondet for innlandsfiskeforvaltning. Utfordringen var å finne ut hvordan dette fondet skal finansieres. 

– Fiskeravgiften ble jo tatt bort for å styrke rekrutteringen. Men uten penger blir det dårlig fiskeforvaltning, dårlige fiskevann og dårlig rekruttering. Så her blir det en «høna og egget» – runddans, poengterer jakt- og fiskekonsulent Marius Hassve i NJFF Hedmark.

Han ønsker seg midler til lokalforeninger som jobber med grasrotforvaltning, men kanskje mest av alt penger til å skaffe ny kunnskap.

– Skal man for eksempel drive med tynningsfiske, må det gjøres forvaltningsmessig korrekt. Det må være en målstyrt forvaltning basert på kunnskap, ikke synsing, sier Hassve. 

Han trekker fram et prosjekt han mener går i riktig retning, ved Veksen i Rendalen kommune. På denne drøyt to kvadratkilometer store innsjøen har forskning, regional forvaltning, frivilligheten og grunneierne jobbet sammen for å øke størrelsen på røye.

– Her har det tidligere vært fisket mye stor fisk, og bestanden har mistet sin selvregulerende mekanisme. I tillegg har en nylig nedgang i ørretbestanden gitt en fordel til ørekyta, som er en stor konkurrent for yngre ørret og røye. Når det bare blir småfisk igjen, daler også interessen fra fiskerne, sier Hassve. 

Marius Hassve i NJFF Hedmark ønsker seg penger til ny kunnskap om fiskevannene våre.
I Veksen i Rendalen har man lykkes med å få fram røye av god matkvalitet.

I den omtalte innsjøen, har grunneierne drevet tynningsfiske mens INN og NJFF Hedmark har bidratt med forskning, tiltak og evaluering. 

– I begynnelsen av et slikt prosjekt vil bestanden gå fra forgubbing til dominans av yngre fisk, og disse er naturlig nok mindre i størrelse. Det er den individuelle tilveksten som er interessant i startfasen. Det er viktig å ikke miste motet. Fra å fiske «sardiner», melder nå grunneiere og sportsfiskere oftere om forekomst av røye i god matfiskkvalitet, sier han. 

Jakt- og fiskekonsulenten ønsker seg flere liknende prosjekter, og penger til å sikre gjennomføring.

– Nye vann står for tur, men vi har ingen øremerkede midler, sier han.

– Men handler det bare om penger?

– Det handler om kunnskap, og kunnskap koster penger. Et godt eksempel er Rena-elva, der man stadig har endret regel- verket på bakgrunn av ny kunnskap, som er en medvirkende årsak til at elva nå er en av Norges beste ørretelever. Har man et godt produkt, selger man godt med fiskekort, og får nye penger til tiltak. En runddans i positiv forstand, sier Hassve. 

Vasser i regler

Forskerne ved Nina etterlyste i 2009 en grundig gjennomgang av forvaltningen og ansvarsforholdene mellom de ulike sektorene og nivåene, mellom private og offentlige aktører og finansieringssituasjonen. 

I dag er ansvaret for innlandsfiske fordelt mellom Miljødirektoratet, statsforvalteren, fylkeskommunen, og grunneierne. Det er fylkeskommunen som forvalter de fleste innlandsfiskeartene, men hver grunneier (eller rettighetshaver) kan regulere fiske på egen grunn, innenfor rammen av de offentlige forskriftene. 

Bare i Innlandet fylke finnes det 19 offentlige forskrifter som regulerer fiske. Mange er over 30 år gamle. 

– Dette gjør meg fortvilet, fordi både forskriftene og reglene fra grunneierne har så lite med virkeligheten å gjøre, sier Tore Litleré Rydgren ved INN.

Han mener det hadde vært bedre å droppe reglene der det ikke er midler til oppfølging. 

– Da gjør man i alle fall ikke fiskerne til lovbrytere. En god forvaltning krever en plan, sier han. 

Gamle forskrifter

Hva mener så fylkeskommunen? Kunne vi bare droppet forskrifter og lokale regler?

– Når engasjementet mangler i toppen, skjer det ikke mye nedover i forvaltningen heller, sier Magnus Hekne i Innlandet fylkeskommune.

– I de fleste tilfellene så er jo loven nok. Men der vi har storørret, som statsforvalteren er opptatt av, må vi ha reguleringer. For resten av vannene er det ofte lokale rettighetshavere som setter et standard minstemål på 25 centimeter, forklarer Arne Magnus Hekne, seksjonssjef for klima, miljø og naturmangfold i Innlandet fylkeskommune. 

Med en masteroppgave i fiskeforvaltning i ermet, er han godt kjent med mange av problemstillingene på fagfeltet. Han forstår behovet til sportsfiskerne, men mener det ikke alltid sammenfaller med grunneiers interesser.

– Flere steder vil grunneier helst ha 300 grams matfisk, og regulerer sportsfisket deretter, sier han.

– Er forskriftene foreldet?

– Vi har revidert mange forskrifter de siste ti årene, men ja, mye mangler. Glommavassdraget har vi for eksempel ikke gjort noe med, og det bør vi. Der det er felles fredningstid for alle arter, bør vi også revurdere forskriftene. Men vi har ikke ressurser til den typen arbeid, og er fortsatt opptatt med å rydde opp etter uværet Hans fra 2023. Så først og fremst går dagene med til å redde fiskens fysiske leveområder.

Ingen midler å søke

– Bør fiskeravgiften for innlandsfisk gjenninføres?

– Når barn og unge fisker gratis, så hadde vel vi andre klart å betale en slik avgift. Vi ønsker oss stimuleringsmidler til regional fordeling. Det har vi jo på vilt. Her mottar vi 1,4 millioner kroner hvert år som lokale krefter kan søke om til viltforvaltningstiltak, sier Hekne.

Da fiskefondet ble borte, ble det stille – også i innboksen for søknader. 

Også han bekrefter at det bokstavelig talt ble stille fra ildsjelene etter at fiskefondet ble borte – det finnes enkelt sagt ingen midler å søke på.

– Vi har ingen midler til tiltak for innlandsfisk, og ingen ordninger foreninger kan søke på. I tillegg er de statlige kalkingsmidlene i Innlandet fjernet. Noen vann lider også under dette. Det er også mye vanskeligere å få satt ut kultiveringsfisk nå enn tidligere, ettersom settefiskanleggene forsvant da utsettingspåleggene til kraftbransjen ble fjernet, forklarer han.

Gjemt og glemt?

Frustrasjonen til fiskerne og foreningene forskyver seg oppover i systemet. 

– Miljødirektoratet og departementet er helt fraværende på innlandsfisk. Alle ressursene går til anadrome arter. Jeg etterlyser mer pro- aktive handlinger fra direktoratet. Når engasjementet mangler i toppen, skjer det ikke mye nedover i forvaltningen heller, sier Hekne. 

En slik marsjordre fra departementet må han se langt etter. Regjeringen har ingen planer om å gjeninnføre fiskeravgiften for innlandsfisk, og beholder fokuset på storørreten, samt restaurering, kalking og bekjempelse av fremmede arter, får Jakt & Fiske opplyst fra Klima- og miljødepartementet – som sender ballen tilbake til fylket. 

– Det er fylkeskommunen som har hovedansvaret for innlands- fiske, sier statssekretær Kristoffer Hansen i KLD. 

Norges Jeger- og Fiskerforbund setter nå ned et eget utvalg for å se på saken.

– Vi vil i disse dager sette sammen utvalget, som skal jobbe for en bedre forvaltning og mer forskning på vilt – og fiskeressurser i landet vårt. Det innebærer også å jobbe for en bedre finansiering av denne forvaltningen, sier rådgiver Øyvind Fjeldseth i NJFF. 

Ødelegger hele økosystemer

Forsker Børre Dervo ved Norsk institutt for natur- forskning (NINA) skrev om problemene med innlandsfiske i 2009. 16 år seinere er det fortsatt like stille.

– Manglende oversikt over forholdene i innsjøene våre er svært uheldig for naturmangfold og biodiversitet. En rekke karpefiskarter har allerede blitt spredt i store ferskvann, som Tyrifjorden, sier forsker Børre Dervo i Nina.

Det var Dervo som skrev rapporten «Det ble så stille» i 2009. 16 år senere forsker han fortsatt på ferskvannsøkologi ved Norsk institutt for naturforskning (Nina). Dervo er bekymret for det han mener er en stemoderlig behandling av forvaltningen av innlandsfiske.

– I tillegg til manglende forvaltning av fiske- ressursene, har vi et problem med fremmede arter som settes ut og truer fiskene som naturlig hører hjemme i Norge. Uten kartlegging og oversikt, får vi ikke tatt grep før det er for seint, sier han.

Dervo forteller om fiskere som setter ut arter de selv ønsker å fiske på, som karpefisk.

– Noen setter også ut sørv og gjørs for å mate opp rovfisk, som gjedde. Andre bruker levende agn og tømmer overskuddet ut i sjøen før de går hjem. Dette skjer gjerne gjennom uorganisert fiske, der man kanskje ikke vet hvilken skade man gjør på naturen, sier Dervo.

Fiskefondet

Ble opprettet i 1964, og ble bygget opp av en fiskeravgift som var obligatorisk for alle fritids- og sportsfiskere som ville fiske laks, sjøørret og innlandsfisk.

Ulike aktører kunne søke om midler fra fondet til lokale fisketiltak. I 2002 ble innlandsfiske tatt ut av fiskefondsordningen, og det ble heller ikke stilt like strenge krav til rettighetshaverne om driftsplaner (som man har for anadrome fiskearter). 

Kilde: Norsk institutt for naturforskning

Hvem bestemmer?

Miljødirektoratet er ansvarlig myndighet for anadrom laksefisk (laks, sjøørret og sjørøye).

Fylkeskommunen forvalter arter av innlandsfisk som ikke er truet, som ørret, røye og sik. 

Statsforvalteren regulerer fiske etter kreps og fiskearter uten høstbart overskudd, samt «stor- ørret».

Grunneierne kan regulere fiske på egen grunn, innenfor rammen av de offentlige forskriftene.

Powered by Labrador CMS