Fotostory || Hare
Skitt au!
For enkelte har det sine fordeler å satse på et skittent måltid.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Den hvite haren lyser høyt der oppe i steinura. Her sitter den trygt, med god oversikt over landskapet. Jeg ser den på lang avstand med det blotte øyet, og prøver å smyge meg innpå mot vinden. De siste titalls meterne blir haren borte. Jeg blir usikker. Pus sitter vel bak steinen der?
Lange ører hører det meste, og i god avstand fra der jeg tror den befinner seg, stikker det plutselig et harehode opp! Noen usikre sekunder og haren stikker inn i hula si mens jeg snur og legger meg i skjul i påvente av nye fotomuligheter.
Minuttene går. Så dukker et forsiktig harehode fram. Ikke lenge etter er den tilbake på steinhella si. Etter en stund blir den rastløs. En iherdig kroppsvask avsluttes med en langt harestrekk.
Det er da jeg ser det; ut av endetarmen kommer den noe slimaktige greier; haren snur seg rundt, spiser det opp og blir samtid veldig ivrig med reingjøringen «baki der».
Plantekost stiller store krav til dyrenes fordøyelsesapparat. Men der drøvtyggerne gulper opp maten og tygger den om igjen, spiser haredyr egen avføring.
Årsaken er at væske og små partikler havner i blindtarmen, som lager en grønnsvart masse med proteiner og vitaminer haren kan nyttiggjøre seg av i runde to. Velkjent, men sjelden observert.
