Annonse

Portrett || Dag Høyland Karlsen

Bohemen lever

I to tiår var Dag H. Karlsen en av landets ledende jakt- og fiskefotografer. Så ble det stille. Vi fant ham igjen i en grøftekant i Trøndelag.

Publisert Sist oppdatert

– Velkommen til Meråker! Jeg og en kompis har nettopp overtatt en tidligere hasjfabrikk. – Du verden!

– Ja, de gutta drev stort i fire-fem år – til de ble tatt. Vi har planer om å bygge om lokalet til en lodge for allsidig friluftsliv. Vi fikk det billig. En vinterblek Dag H. Karlsen vipper en snus under overleppa og myser mot vårsola. 

Tett på: Dag Høyland Karlsen (59)

Bosted: Meråker

Sivilstatus: Gift med Yoko, pappa til Kai (11 år) og Ylva (8 år)

Aktuell med: Kartlegger lupiner for statsforvalteren og Veivesenet

Boka jeg aldri glemmer: «The blind watchmaker» av Richard Dawkins

Lytter til: Massive Attack, Waterboys, Talking Heads, Wardruna og Beethoven

Favorittrett: Bacalao, rype og ramen

Best i glasset: Øl i alle farger

Drømmer om: Å ta tilbake tida og bærekraftig naturbruk

Forbilde: Helge Ingstad

Den tre måneder gamle engelsksettervalpen Yume hilser begeistret på tunet. Floraen har eksplodert i grønne sjatteringer de siste ukene. Stjørdalselva er konjakkfarget, det over 1000 meter høye Fonnfjellet er tilnærmet snøfritt. Sjeldent tidlig. 

Kanskje er det et varsel? Noe er nemlig alvorlig galt her. Paradiset er et bedrag. Det foregår en arealkrig på elvebredden. Fienden er vakre lupiner, på eksplosiv frammarsj i hele dalføret.

En versting

– Lupiner sprer seg helt jævlig fort. Introduserte arter er en økologisk katastrofe, nesten på høyde med klimaendringene, sier Karlsen. Siden 2013 har han kartlagt lupiner, en versting blant fremmede arter, elvelangs og på veiskulderen langs riksveiene i Trøndelag, på oppdrag for statsforvalteren og Veivesenet. 

Lupiner elsker de tallrike rullesteinsørene i de store lakseelvene. Planten binder opp jordsmonnet og hindrer grusmassene i elva å forflytte seg, som er naturlig. Nå gror elvene langsomt igjen.

– Det vil få negative konsekvenser på laksens gyteplasser. Men det går så seint at du og jeg ikke vil få oppleve det, smiler han og justerer litt på snusen. Den store spredningssynderen var Statens veivesen på 1980-tallet. 

De sådde enorme mengder lupinfrø langs riksveiene for å binde jordsmonnet – og samtidig pynte langs veikantene.

– Generaltabbe, fastslår Dag. Verten tilbereder pulverkaffe, men avbryter søket etter kjekspakka.

Introduserte arter har en lei tendens til å bli en økologisk katastrofe, lupinen er intet unntak. De siste 13 årene har Dag jobbet med kartlegging og bekjempelse av planten.
Introduserte arter har en lei tendens til å bli en økologisk katastrofe, lupinen er intet unntak. De siste 13 årene har Dag jobbet med kartlegging og bekjempelse av planten.

Helvete under null

Nok blomster! Vi er her for å høre om det gode liv på bygda, som frilans jakt- og fiskefotograf, skribent og vilt- og lakseforsker. Det er 20 år siden han forlot studenthybelen i Trondheim med hovedfag i atferdsøkologi. 

Kort tid etter kjøpte han seg hus i Meråker-bygda. Idyllen varte til oppunder til jul. I løpet av et par døgn sank temperaturen til minus 25. 

Den nybakte huseieren fyrte på spreng, uten at det hjalp nevneverdig. Ovnen var i elendig forfatning. Gradestokken på kjøkkenet viste pluss fire. Lokal byggmester ble tilkalt og konstaterte raskt at huset var sparsomt isolert. Og at Dag muligens hadde kjøpt katta i sekken.

– Jeg er biolog. Akademiker. Ikke håndverker! Men jeg har lært meg å håndtere hammer og sag.

– Som fotograf handler det om å fange energien og øyeblikket. Av og til klaffer alt.
– Som fotograf handler det om å fange energien og øyeblikket. Av og til klaffer alt.
Dag møtte Yoko fra Japan under en jobbreise til Ungarn. Det tok ikke lang tid før hun bestemte seg for å flytte til Meråker.
Dag møtte Yoko fra Japan under en jobbreise til Ungarn. Det tok ikke lang tid før hun bestemte seg for å flytte til Meråker.

Deadlinedjevelen

Kulda sendte akademikeren ned i soveposen, med PC-en på magen og vanter på hendene. Bankkontoen sto i minus. Kjøleskapet var tomt. At sult øker kreativiteten, er selvsagt bare tull.

– Jeg har aldri likt å skrive. Deadlinedjevelen har storkost seg på skulderen min i 30 år. Til mang en redaktørs frustrasjon. Som reporter arbeider jeg altfor tregt til at det blir en akseptabel årsinntekt av det. 

Mannen rister lett oppgitt på hodet av egenmeldingen. Tross skrivesperre, har han likevel fått «trøkket ut» et hundretalls reportasjer og et par bøker. I tillegg var han hovedleverandør av bilder til et stort antall jakt- og fiskebøker i 1990-årene. Bokklubbene og magasinenes gullalder. 

Det var bare å hive seg over tastaturet. Moroa varte til internett-lokomotivet traff all verdens trykte medier med voldsom kraft, noen år etter millenniumsskiftet. 

Med «alt» tilgjengelig på nett og trykte opplag i fritt fall, ble det nedbemannig over en lav sko. Kampen om frilansoppdrag hardnet til.

Det kreves både dyktighet, god planlegging og samarbeidsvillige aktører for å fange øyeblikk som dette.
Det kreves både dyktighet, god planlegging og samarbeidsvillige aktører for å fange øyeblikk som dette.

Jakta på blinkskudd

– Noen gode råd til den som drømmer om å bli naturfotograf i dag?

– Finn på noen annet! Om du ikke trives med å være konstant blakk. Honorarsatsene er elendige. Men jeg har aldri vært særlig til kremmer.

Med teleobjektiv og tålmodighet på grensen til mani, gikk Dag likevel all in i jakta på de magiske øyeblikkene – hunden i stand og hvite vinger over vieren. Ryper og rypejakt ble et favorittfelt. 

Evnen til å lese situasjonen som erfaren rypejeger, kom godt med. Begrepet «skuddklar» fikk ny betydning. Suksess forutsatte at du pakket vekk egne våpen (og fiskestenger). Du får ikke i pose og sekk. 

Sammen med 3 fotografer som Kjell Erik Moseid og Roar Hansen, la Dag lista for jaktbilder verdig å komme på trykk. Sitt første coverfoto hadde han i herværende magasin i 1988. Den unge rogalendingen fikk blod på tann.

Lavbudsjett

Blinkskudd ble imidlertid aldri hverdagskost. De gangene han lyktes, oppveide mye forsakelse. Men bohemtilværelsen kostet. Dag levde på lavbudsjett. 

En god venn påpeker at mannen kunne gå på vann, et brød og fem bokser snus i et par døgn. Om det skulle knipe. Noe det gjorde titt og ofte. Dag humrer og innrømmer at han var blakk mange ganger i løpet av et år. Ny linse var mer moro enn det meste annet.

– Heldigvis nektet banken meg lån. Det kunne fort gått ille. Kombinert med feltoppdrag for Norsk institutt for naturforskning, holdt jeg meg flytende. Så vidt.

I et biologisk perspektiv, havner jeg i kategorien seint kjønnsmoden.

Nettverk i elva

Strategi og suksess som ledende laksefiskefotograf, var et nettverk av fiskere, med avtale om øyeblikkelig tilkalling ved fast fisk.

– I elva har du som regel litt bedre tid på deg, Å lande en stor laks tar fort vekk 20 minutter, tilstrekkelig til at du rekker å «ompostere». Men jeg brøyt nok fartsgrensa langs Namsen ved noen anledninger, smiler han. 

I en årrekke var en Fiat Ducato bolig og kontor for ham og to settere. Doningen var et velkjent syn langs lakseelvene i Midt-Norge. Som en sulten oter lurte han i buskene med motorkamera og en gedigen telelinse, i klassisk paparazzistil. 

Men i motsetning til ulveflokken som forfølger adelige og fôrer skandalepressen med pikante bilder, hadde han et avklart og ryddig forhold til sine «fotomodeller».

– Gåsa er smart! Kullet holder seg med vaktpost og greier når de beiter, forteller han entusiastisk idet vi penser over på årene på Helgelandskysten. 

Å fange det helt spesielle lyset ut mot storhavet, idet natt blir til dag, ble også besettelse. Med bilder til begeistring langt utover landets jegerstand.

Arv og miljø

Oppvokst i Stavanger er det et stykke til nærmeste vierkjerr. Pappa Dagfinn (som nylig gikk bort) førte an i yngre år, siden hang faren med Dag på et utall turer på Nordkalotten. Som student og forsker har han vært med på det meste. 

Få har fanget og merket flere villaks enn ham, fra Tana i nord til Mandalselva i sør. Ved rypeforskningen på Tranøy i Troms, ble han tatt under vingene til autoriteter som Svein Myrberget, før veien gikk til lyngbrenningsprosjektet på Dovre, og veileder Hans Christan Pedersen. Under studier av kanadiske liryper, konstaterte Dag at lirypesteggen tar sin del av kyllingstellet.

– Tiuren derimot, stikker av ved første og beste anledning! Mannen smiler, retter litt på capsen og tilføyer at i et biologisk perspektiv havner han i kategorien seint kjønnsmoden. Men plutselig sto hun der, under en jaktreportasje i Ungarn.

Yoko fra Japan

– Vi innså at det var nå eller aldri for oss begge to, og at det var verdt å gi det en sjanse. Han var i midt i 40-årene, hun åtte år yngre. Året etter sa de ja til hverandre i et Shinto-tempel i Osaka. 

Yoko pakket bagen og flyttet til Meråker og jobb i helsevesenet. I dag har to blitt fire, sønnen er elleve, dattera sju. Bohemen lever – men har funnet roen.

Powered by Labrador CMS