Køfritt i Hemsila

Hemsedal åpner seg foran oss, og rett etter Eikredammen får vi Flaket på venstre hånd. Elva er utrolig vakker når den er tom.

Ved benken er det en bil, men ingen fisker å se. Hvor er køen? Litt lenger opp vaker en grov fisk i en sidekanal. Instinktene tar nesten over for Mattis Nilsen, som sliter med å motstå lysten til å vrenge bilen av veien og inn på en liten lomme. Det får holde med sneglefart.

Liermannen har ikke sett vak i rennende vann siden forrige sommer. Nytt vak på samme sted. Den står godt plassert mot den andre siden.

– Vadeforbud. Glem det.

Han stirrer olmt.

– Seriøst?

– Som alltid. Vadeforbud her.

Stier under vann

Ting er på stell i Hemsedal. Ingen andre innlandselver har et så komplisert regelverk eller så høye kortpriser. Ingen andre innlandselver har figurert i så mange filmer, blogginnlegg eller uendelige nettdebatter. Hemsila er det nærmeste en norsk innlandselv har vært kjendisstatus.

For noen ble det kanskje for mye av det gode da Hemsedal Fiskeforening stengte deler av elva for alt fiske, og innførte vadeforbud på andre strekk. Vadeforbudet kom som et resultat av at bunnvegetasjonen enkelte steder var i ferd med å bli regelrett trampet i stykker. Det sier sitt om fisketrykket.

Nå viser kalenderen onsdag 13. juni og vi er noen dager før skjema. Sikre kilder i dalen har bekreftet at klekkingene av Baetis rhodani begynte så smått for to – tre dager siden.

Vanntemperaturen bør være høy nok til at fisken har lengre beiteperioder enn tiden det tar å skifte fortomsspiss, og det bør ikke være for tett mellom fiskerne. Det siste er selvfølgelig individuelt, men når du vet at et todagerskort for fluesonen i Hemsila koster det samme som en flybillett til Alta, er det lett å tenke seg andre alternativer for fiskere av det asosiale slaget.

Les også: Den norske flueboksen (+)

Klonene kommer

Om en uke eller to setter den storvokste døgnflua Ephemerella aroni i gang med familieforøkelsen. Nymfene skal opp fra elvegrusen og klekke til flygende insekter med kun ett formål; å finne seg en make før de blir fisk- eller fuglemat.

Ingen tegn til valfart eller den sagnomsuste «simmsklekkinga», også beskrevet som det magiske øyeblikket da horder av bærumsfiskere med små håver spretter ut av dyre biler som om de på vårfluevis har gjennomgått en fullstendig metamorfose i løpet vinteren. Alle iført det siste og beste fra vaderprodusenten Simms.

– Skulle det ikke vært flere fiskere her? Vi sitter på en gressbakke og speider ut over en nydelig høl vår mann i dalen har tipset oss om. Fjellene er fortsatt kledd i hvitt. Lufta er fuktig og det kommer et og annet drypp fra de høygravide, grå skyene.

Når regnet øker på, vaker det plutselig kilofisk overalt. I bakevjene, riflene og i de rolige strømmene langs land. Under busker og trær og midt i elva. Flott hemsilørret, noen av dem ser ut til å kunne bikke tokilosgrensa! De vaker mer sporadisk, mens de rundt kiloen viser seg å være gjennomsnittsfisken på dette strekket.

Les også: Er Jølstra Europas beste ørretvassdrag? (+)

Alle gode ting …

Et lite grått fjon av en døgnflueetterligning driver nedover mot en hyppig vakende fisk. Fjærkreasjonen forsvinner i en hvirvel, tilslaget sitter som det skal, og dagens tredje kilosfisk på under ti kast går rett i været.

Ryktene om at fisken i Hemsila i praksis er tam, og har lært seg at utras er meningsløst – den blir jo sluppet ut igjen uansett hvis den er av en viss størrelse – blir gjort til skamme når snella hyler som en belieber som har fått et glimt av Justin.

Når klekkingen gir seg i femtida, har Mattis landet sin sjette kilosørret. Flua er sliten og oppflisa, mens fiskeren på 40 minner om en nyforelska fjortis.

Les også: Med packraft og fluestang (+)

– Hemsila ass! For en elv!

Allerede under morrakaffen dagen etter renner det inn hyppige meldinger fra petribrødre som tenker seg til fjells til helgen:

«Hører du er i dalen. Er det klekk. Mye folk?»

«Rhodani på gang? Mye folk?»

«Forhold i Hemsila? Skal oppover i morra. Mye folk?»

«Klekz? Kø? Klemz!»

Jeg svarer som sant er; vi vasser i kilosfisk og døgnfluer og ser knapt andre fiskere. Dessverre er det meldt strålende solskinn og varme på fredag. Ingen god kombinasjon. Rhodanien klekker best i fuktig vær og varmen og regnet kommer til å få fart på snøsmeltinga.

Elva kommer til å stige og bli kaldere. Rhodanien liker ingen av delene, og ørreten er heller ikke glad i synkende temperatur, kombinert med høyere vannstand. De slår over på nymfer under vann og det aller deiligste du kan gjøre oppreist, fiske på vakende fjellfisk, utgår med høye kneløft.

Les også: Fluefiskets uutholdelige letthet (+)

Baremåhaden …

Mens Mattis har mista tellinga over antall fisk fra 0,9 – 1,1 kilo, tar jeg meg en tur nedover elva. Det regner, og en jevn strøm av døgnfluer driver langs land. Flere fine fisker vaker helt inn mot buskaset.

Først i rekka bryter av og til et kjempenebb overflaten på innsiden av strømmen. Ned i dragsuget forsvinner flere døgnfluer i slengen. Den venter til de har samlet seg opp i bakevja …

Noen meter bak den står det nok en fisk og vaker regelmessig. Skal jeg kaste på den store og risikere å skremme den som står nedenfor? Eller skal jeg forsøke å fange den nederste, som også ser riktig fin ut, og håpe den store kommer i gang igjen?

Les også: Slik planlegger du for ørret i høyfjellet (+)

«Trøstefisken»

Siden eneste mulige kast er skrått oppstrøms inn mot land, blir det siste alternativ. Etter to kast er det treff. 17-kroken finner feste og fisken går rett til værs før den lander i et kjempeplask. Drøye halvannen kilo fordelt på en halvmeter hemsilørret glir snart over håvkanten. Jeg vipper ut den mothakeløse kroken uten å løfte fisken over vann.

Den glir ut av håvnettet og svømmer rolig ut over den lyse bunnen. Kanskje den bikker to kilo til neste år?

– Blitt noe?

– Nja. En fin trøstefisk, sier jeg skjelmsk før jeg legger kortene på bordet.

– Også så lite folk. Dette er jo like fredelig som i Hemligjohka, sier Mattis.

– Dårlig med Simmsklekkinger da. De klekker vel for det meste i helgene, før toppen nås i fellesferien.

Hjem fra trengselen

Dagen etter har elva som forventet steget. Det er noen døgnfluer på vannet, men intensiteten er ikke den samme.

Ved benken står det nå seks biler. Ti-tolv mann rigger seg til, mens tre allerede har kommet seg i elva. Ryktene om høyt fiskepress stemmer altså, mens graden av uniformering er sterkt overdrevet. Kanskje det drar seg til etter St. Hans.

Jan Erik Lund fra Gjøvik og Kjetil Hvarnes fra Oslo har nettopp kommet opp og skal bli hele helga.

– Kom vi litt seint? spør Kjetil.

– Nei da. Det blir sikkert bra, sier jeg.

Jeg er fullt klar over at det er en hvit løgn. Vanntemperaturen har nemlig sunket noen grader. Folk fisker best når de har trua og snevet av skyldfølelse over å ha sneket i køen gir seg raskt. Det begynner å bli folksomt. Vi gir oss mens leken er god.

På søndag kommer rapportene. Mye folk, lite klekking, kald elv. Nesten ikke fisk på land.

Skal du lykkes i Hemsedal, gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Å jobbe turnus eller ha avspasering til gode er et klart pluss. Fisk tidlig eller seint på sesongen. Helst midt i uka.

På høsten klekker det små døgnfluer igjen, og har du flaks svermer det Bibio. Da våkner de store til liv etter sommerdvalen og både elva, dalen og ørretene er om mulig enda vakrere i høstpryd, spesielt når du får ha dem for deg selv …

Les også: Ørretperle i Hallingdal (+)

Hemsila-fakta

Beliggenhet: I Hemsedal, en sidedal til Hallingdalen. Riksvei 52 går langs elva gjennom dalen.

Fangstbegrensninger, fiskekort og fiskeregler: Sjekk www.inatur.no for oppdaterte fiskeregler for 2019-sesongen. Der får du også kjøpt kort.

Les også: Da ørreten erobret verden (+)