Packraft i Stabbursdalen i finnmark. Fluefiske etter ørret.

Med packraft og fluestang

Finnmark er tiltrekkende. Å padle gjennom Øvre Stabbursdalen med fluestang i bagasjen kan lett bli en livslang forelskelse.
Torsdag, 22. november 2018 - 16:02

Vi bikker oss tilbake i lyngen mot høyreiste tursekker og speider utover Stabbursdalsvannet. Anders Kvammen fra Kongsberg har, til tross for en rekke fisketurer på Finnmarksvidda, ingen store forventninger idet han fester blikket mot sivkanten nærmest land.

Stabbursdalen er nytt terreng for oss begge, men de enorme dønningene på grunna drar vi raskt kjensel på.

– Sikkert ei gjedde, kommenterer Kvammen, mens han rigger fiskestanga i stadig høyere tempo.

– Det kan jo også være en diger ørret, legger han til.


Fra Jotka brukte vi seks timer inn til Stabbursdalsvannet. Terrenget er rimelig lettgått, og stien ble døpt «E6».

Etter seks timers gange kan vi omsider hvile beina og sjøsette våre oppblåsbare framkomstmidler. Det er 14 grader i vannet og vi registrerer at moltene i lavlandet er modne før vi bikker juni. Våre bekjente i Alta forteller om en forbløffende sommervarme siden nasjonaldagen.

Derfor er vi rimelig spente på hvordan forholdene vil påvirke vår ukelange fisketur i nasjonalparken. Er det for varmt? Har vi gått glipp av de store klekkingene? Hvordan er vannføringen?

Vi lar krokodilla i sivet være og jobber oss over det tre kilometer lange Stabbursdalsvannet. Under den varme kveldssola ligger vannet blikk stille. Men røyestimen gir oss ikke annet valg enn å padle i ring …


Anders starter turen med en kilosrøye ved utoset.

Gult er kult
Å våkne opp til lyden av regn som hamrer forsiktig mot teltduken er befriende. Utenfor ligger utoset, og i svingen bortenfor står Anders og kjører fisk. Fangsten veier akkurat kiloet og er turmakkerens nye røyepers.

Etter et fall i temperaturen er det blitt mer aktivitet i vannet, men vi må fortsatt fiske flua like under overflata for at røya skal vise interesse. Etter hvert kommer vakene, spesielt når den blomstergule døgnfluen Heptagenia sulphurea begynner å klekke i en liten elvestrekning.

Det blir en håndfull røyer fra tre til åtte hekto, hvorav den største havner på bålet. Steikefisken er knallrød i kjøttet – en frokost vel verdt å vente på før vi begynner padlingen nedover vassdraget. Planen er å følge elva helt til den faller ned fra vidda og dreier mot øst.

Mangfoldig fugleliv
Ettersom forbudet mot motorisert ferdsel fortsatt gjelder, regner vi med å være ganske alene. 1. juli møter vi en gruppe fiskere som er kommet oss i forkjøpet, etter å ha fått skyss med firhjuling. Når vi hører flyduren stadig nærmere, blir ikke Anders særlig imponert.

– Helikopterflyving er unødvendig. Det er en uting som skaper større fiskepress. Men Stabburselva er vel ikke blant de best bevarte hemmelighetene …

Vi veksler fiskeskrøner med våre «kolleger», før vi flyter videre på jakt etter en yndet leirplass. Med packraften kan vi padle på steder hvor en kano ikke kommer til. Vi kjører slalåm mellom store steiner, ligger høyt på vannet og unngår bunnstøting ved de grunneste partiene.

Sekkene er spent fast forrest i båten, slik at vi raskt kan bære pikkpakket på ryggen forbi de hardeste stryka.

Naturen i Stabbursdalen er variert, med alt fra lange sletter til tett bjørkeskog. Heiloen holder oss med selskap hele veien. Vi tar oss god tid ved bålet. Høydepunktet er nystekt brød fra jerngryta.

Mot kvelden prøver vi noen røyevann til fjells. Det er grunt, varmt og dødt. Derimot finner vi mobildekning og et svært mangfoldig fugleliv – kongeørn, dvergfalk, fjelljo, myrsnipe, polarsnipe, bekkasin, rype, lappspove, steinskvett, sivsanger, svane, lappmeis, blåstrupe, og gulerle – for å nevne noen.


Treerstanga står i bøy …

Ørret i særklasse
Fra campen ser vi flere «nisevak» på en typisk storfiskplass. Stedet minner om et hotell med ørret i særklasse, med et par stryk på hver side av den dype hølen.

Det er få insekter på vannet, men imitasjoner av stankelbein, som det kryr av i sjøene, funker også her.


Ørreten viser seg for første gang.

Anders har beveget seg nedstrøms, krysset elva og sitter nå godt kamuflert i vierkrattet. Fisken han har sett seg ut, står og slurper i seg små vårfluer som drifter med strømmen. Kastet må være perfekt for å unngå at flua striper. Etter utallige flyt greier ikke hannfisken å dy seg.

– Dette var noe annet!

Anders gliser mens treerstanga bøyer seg ned mot vannspeilet. Ørreten raser fra seg, gjør et byks og glir omsider inn i håven. 1,8 kg er ny bestenotering i elv og stor stas – selv for en mann som er godt vant med storfisk fra vidda.


1,8 kg hannfisk foreviges før den slippes fri.

Regnbuekulpen
Etter å ha delt en pjolter med en fiskeguide, forlatt av sitt danske turfølge, slår vi ny leir på en høyde. Her har vi god oversikt over en lengre elvestrekning. Utover kvelden faller den doble regnbuen nærmest rett ned i det øverste brekket. Har vi funnet gull?


Brødbakst og bålfyring er et av turens mange høydepunkter.

Vi ser vak ved ankomst og trekker om hvem som skal gjøre et forsøk. Fiskens oppførsel minner nok en gang om ei gjedde; den lager voldsomme bølger og jager rundt omkring på brekket.

Det første kastet treffer utenfor fiskens synsfelt, men andre gangen forsvinner den grønne superpuppa i en hvirvel. Det første utraset spiller oss et puss, for ørreten som er kongen av hølen, veier i underkant av kiloen.

Dagen etter blåser det, og med snabelen dekket av myggsnabler må vi utnytte muligheten for et bad. Det er kaldere i elva, men du verden – en morgendukkert i 16 grader kan man ikke klage på.

Spinnerfall – fiskernes fall
Vi spiser ørret og potetmos til frokost, og sklir ned mot sidevassdraget Bohkosjohka. Her er vannstanden nesten fraværende, men akkurat nok til å huse et knippe smårøyer.

Ved veis ende finner vi et flatt lyngdekt parti ved bredden av Stabburselva. Det er spinnerfall på gang, men herfra kan vi ikke tolke vakformene. Det svermer rundt oss.

Buksa – og ikke minst bordet – er dekket! Ved nærmere øyesyn får vi bekreftet at det dreier seg om arten Baetis muticus i str. 20. Den hvite hannen er usedvanlig vakker, men gjør fisket svært krevende.

Vi er frustrerte og diskuterer bedre fiskeplasser Finnmark har å by på. Men etter vårt første møte med Stabbursdalen, er vi likevel skjønt enige om at det finnes verre steder å «kaste bort» en ferieuke …


Spinnere av arten Baetis muticus (str. 20) er tallrike og vakre, men gjør fisket mye vanskeligere …

Stabbursdalen nasjonalpark

Nasjonalpark i Finnmark, opprettet i 1970 for å verne verdens nordligste furuskog, som ligger nederst i Stabbursdalen. Parken ble utvidet i 2002, og har nå et nærmest firkantet omriss og et areal på 747 kvadratkilometer.

Terrenget er variert, med rundt 1000 meters høydeforskjell, tett bjørkeskog og våtmyrer, mens gaissene (storsteinet fjellparti uten vegetasjon) utgjør omkring 70 prosent av nasjonalparken.

Innlandsklimaet er kaldt og tørt om vinteren, mens det er mest nedbør i vekstsesongen fra seinsommer og utover høsten. Årsnedbøren er rundt 350 mm.

Stabbursdalen er et mye brukt og lett tilgjengelig turområde, noe som beklageligvis kommer til syne når snøen forsvinner. Det er et rikt fugleliv i området. Stabbursnes naturreservat er for øvrig stedet i Norge hvor det er registrert flest antall fuglearter.


Mygg er det nok av på vidda …

Atkomst: De øvre partiene av Stabburselva er lettest tilgjengelig via Stillaveien og fra Jotka i Alta kommune. De sørligste og indre delene av nasjonalparken nås raskest fra E6 ved Sennalandet.

Stabburselva er 60 km lang blir til i Stabbursvannene. Herfra renner den over vidda før den når nasjonalparken. Så bærer det ut


… og denne ørreten lot seg naturligvis lure av en myggklekker.

Porsangerfjorden ved Stabbursnes naturreservat, 15 km nord for Lakselv i Porsanger kommune.

I Stabburselva kan man fiske etter lakssjøørret og brunørret. Det finnes også røye (sjørøye har vært fredet i perioder. Sjekk fiskereglene!), gjedde og lake. Elva er lakseførende i drøyt 20 km, til utløpet ved Njakkajohka og den 20 meter høye Njakkafossen, som ligger ca. tre mil fra sjøen. Elva har status som nasjonalt laksevassdrag.

Fiskekort: Personer fast bosatt utenfor Finnmark må løse fiskekort på Finnmarkseiendommen (ukekort til kr 630,-). For mer info, www.fefo.no

Ruta vår: Vi gikk fra Joatkajavrrit til Stabbursdalsvannet, padlet i ca. 2,5 mil, før vi gikk ut til Sennalandet, der Okselva krysser E6. Rundt regnet tilbakela vi 60 km på turen.


Der Stabburselva faller ned fra vidda mot øst, takket vi for følget og siktet oss inn mot Sennalandet.

 

Emneord: 

På forsiden nå