Da ørreten erobret verden

Vår hjemlige ørret, som går under det latinske navnet Salmo trutta, er den eneste laksefisken som har dannet bestander på alle kontinenter - unntatt Antarktis. Hvordan i all verden klarte den det?
Lørdag, 8. desember 2018 - 13:08

Se for deg en høysommerscene med rullende åser, blå himmel og bomullsskyer. Høye snødekte fjell og dype daler møter fjordene som danner sprekker i det smaragdgrønne landskapet.

Nede i dalen renner en krystallklar elv dovent avgårde. Ingenting ved landskapet forteller deg at det er på den andre siden av jorda, selv om det er noe ved vegetasjonen som er en tanke fremmed. Kun ved å se at sola står i nord kunne du gjettet deg fram til at vi var på New Zealand.

På den ene åskammen spaserer to velkledde britiske herremenn, standsmessig kledd i 1800-tallets friluftsmote av tweed.

– Er det ikke et fantastisk skue, kjære venn, sier den ene henrykt.

Den andre herremannen istemmer entusiastisk:

Absolutely fabulous!

– Men er det ikke noe som mangler? Tenk om vi kunne høre hjorten brøle i dalsidene, se ørreten vake i den vakre elven, mens laksen sprang opp stryk og fosser fra sjøen?

– Det ville bli perfekt!

Som sagt så gjort.

Gjennombruddet
Om samtalen forløp akkurat slik, er heller tvilsomt. Men da det britiske imperiums dominans var stigende, ble det dannet en rekke kommittéer i de nye koloniene. Deres formål var å akklimatisere dyr fra den gamle verden. For å gjøre det ”perfekt”.

Man hadde hatt enkelte uheldige tilfeller av flytting av arter allerede, som for eksempel kattenes morderiske ferd blant New Zealands unike fuglefauna, eller kaninene som inntok og formerte seg i et slikt antall at de gnagde ned store deler av Australia.

De burde kanskje gjettet seg til formeringsevnen. Det er tross alt kaniner vi snakker om. Men britene gjøv løs på nye prosjekter med friskt mot.

De første forsøkene på å introdusere laks og ørret fra den nordlige halvkule strandet. Rogna døde lenge før de nådde koloniene. Kanskje ikke så rart. Rogn av laksefisk klekker når det har gått lang nok tid, med høy nok temperatur. Under de første forsøkene, selv da man forsøkte å kjøle ned enkeltrogn med et sinnrikt system av lerretsposer og smeltevann fra is, samt bidrag fra fordampningens avkjølende effekt gikk det ikke bra.


Sir James Arndell Youl var ikke bare den mannen som oppfant metoden for å frakte levende rogn fra den nordlige til den sørlige halvkule. Han var også en brevvenn av Charles Darwin, og skrev flere naturhistoriske verk.

Først da en herre ved navn Sir James Arndell Youl (en brevvenn av selveste Charles Darwin) fant løsningen – bruk av mose, torv og is i et ishus – kunne man transportere de oransje verdifulle små kulene til den nye verden, uten at alle døde.

Den som intet våger
Flere av akklimatiseringskomitteene samlet inn penger for å flytte de av den gamle verdens arter man mente var fordelaktige. Det første forsøket skjedde i 1852, med 50 000 rogn av ørret og laks fraktet seilskute, barken Columbus. All rogn døde, men man lærte at den måtte beskyttes mot slag og rystelser, og at vannet måtte skiftes ut oftere.

Sir James Arndell Youls eksperimenter fikk ham til å tro at det viktigste for at rogna skulle klare den 18.000 km lange overfarten, var å bremse rognas utvikling, ved å holde det kjølig, uten at den ble utsatt for temperaturer under frysepunktet.

I 1860, under Sir Youls personlige ledelse, gjorde man et nytt forsøk. Denne gangen med et ishus med 15 tonn is. Rognen ble lagt i grus i brett som svingte fritt på skipet. Brettene ble overrislet med kaldt vann. Dessverre smeltet isen etter 59 dager.

Tredje forsøk var under ledelse av William Ramsbottom. Det gikk ikke særlig bedre. Forsinkelser og dårlig vær medførte at de 25 tonnene med is man hadde tatt med denne gangen, smeltet da overfarten hadde vart i 74 døgn. Men, en liten boks med rogn, som Sir Youl selv hadde pakket i mose og torv, overlevde åtte timer lenger enn resten.

Om enn lite, så var det et lyspunkt. Ekesperimentet hadde kostet store summer, blant annet 3000 pund som regjeringen i Tasmania hadde stilt til disposisjon. Youl fikk hard medfart i pressen, men ga ikke opp.

I 1863 fortsatte Youl og Ramsbottom eksperimentene. De oppdaget at en kontinuerlig strøm av vann ikke var nødvendig. Det var heller ikke nødvendig med lys. Delvis fravær av oksygen var heller ikke noe problem. Youl var overbevist om at han ville få det til med ett forsøk til – så lenge isen ikke smeltet fullstendig.


Det er dette som trekker så mange fiskere fra den nordlige til den sørlige halvkule, hver vinter. Når det kommer til stor fisk i klart vann er New Zealandske elver uslåelige. Foto: LiTN/iStockphoto

Is i magen
Handelsselskapet Messrs Money, Wigram & Sons donerte 50 tonn lastekapasitet på klipperen Norfolk. Denne gangen var det ingen kompliserte overrislingsapparater, ingen rør og pumper og svingende brett. Rognen ble pakket i mose og lagt i bokser i et ishus. I utgangspunktet hadde han ikke planlagt å med ørretrogn i lasten, men mottok en gave med ørretrogn fra Francis Francis & Frank Buckland.

21. januar 1864 satt Norfolk kursen mot den nye verden. 11 bokser med levende lakserogn ble satt i land i Melbourne, Australia, da skuta ankom 84 dager etter avreise.

Mr. Ramsbottom, som styrte prosjektet på skuta, nektet dog å legge igjen ørretrognen, selv om han var blitt instruert til å gjøre akkurat det. 21. april ankom skuta New Norfolk i Tasmania.


Tasmania er mest kjent for fiske i vann og innsjøer. Men det er stor fisk i elvene også. Foto: TassieKarin/iStockphoto

En ny begynnelse
Det var med frykt og beven de første boksene ble åpnet. I den første boksen var de fleste rognkornene døde, men ettersom flere bokser ble åpnet ble det klart at mye av rogna hadde klart seg, blant dem 300 ørretrogn.

4 mai klekket de, og de første ørretene i den nye verden var født. Dagen etter klekket laksen. 8 juni var det klart at overlevelsen var god. 300 ørretyngel, og flere tusen lakseyngel fant sitt nye hjem i en dam beskrivende kalt Salmon Pond. I april 1865 satt Ramsbottom ut 40 små ørreter i elva Plenty. Resten beholdt han som stamfisk.

Laksen ble en fiasko i den nye verden. De kunne overleve i dam i yngelfasen, men med en gang de ble sluppet ut i det fri var det ingen som så noe mer til dem. Ørreten derimot slo til, og er i dag en relativt vanlig fisk i kalde elver i Australia, Tasmania og New Zealand, hvor den første lasten kom fra London på skuta Celestial Queen i 1868.

Siden sto Kashmir på det indiske subkontinent, fjellområder i Afrika og både Nord- og Sør-Amerika for tur.


Salmo trutta har slått til i flere stater i USA. Denne ørreten er fra Yellowstone National Park. Foto: SSI-DUKE/iStockphoto.com

Ørreten i våre hjerter
Mennesket har et nært samliv, med varierende grad av gjensidig avhengighet, med en rekke arter. I det riktig store perspektivet har dette hevet den enkle høna til en av klodens mest tallrike arter. Storfe ble ikke utryddet som bøffelen, kanskje nettopp fordi vi klarte å temme den. Men disse artene er i første rekke mat for oss.

Ørreten ble ikke fraktet til den nye verden med det hovedformål å havne på tallerkenen. Den ble fraktet dit, med enorm innsats av både tid og penger, fordi den rett og slett er så morsom å fiske på.

Dette setter ørreten i en særstilling. Den har erobret samtlige kontinenter, unntatt Antarktis, kun ved å være et tiltalende sportsfiskebytte. Den fins på en merkelig øygruppe i Sørishavet, ved navn Kerguelen. Og den har dannet selvreproduserende bestander på samtlige kontinenter hvor den har blitt innført. Det bedrives svært lite næringsfiske etter ørret i den nye verden.

Så hvem har tjent mest på dette samarbeidet? I et biologisk perspektiv er det uten tvil at arten Salmo trutta har fått mest igjen for samlivet med Homo sapiens. Prisen den må betale er at en eller annen sportsfisker av og til kroker den, for så å stort sett slippe den ut igjen. I mellomtiden kan ørreten fortsatt spre sine gener i fremmed farvann, langt fra dens opphav i Europa. Vi fiskere har selvfølgelig også fått noe igjen for det.

Erobreren
Gleden av å fange stor ørret i New Zealands kildeelver kan ikke undervurderes, hvis man først liker å drive med den slags. De lokale fiskene på New Zealand som ble spist opp av sulten ørret, og regnbueørretene i USA som ble smittet av diverse sykdommer er ikke like mye omtalt. Og en fluefisker som sitter på New Zealand, som forbanner norsk innlandsfiskeforvaltning generelt og kanskje oppdrettsbransjen spesielt, tenker sjelden over at det er den gryende akvakulturen, oppdrettsbransjens spede begynnelse, som la grunnlaget for drømmefisket.

Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at ørreten har erobret verden.


Ørreten ble flyttet til Sør-Amerika av fiskeinteresserte fra USA. Den har etablert seg, både som stasjonære elvelevende bestander, i tillegg til verdens største sjøørreter i Patagonia. Foto: JMichl/iStockphoto

Ørretens erobringer:

New Zealand

Dette er selveste Mekka for mange ørretfiskere, spesielt oss i det høye nord, som kan unnslippe snømåking og isfiske etter mikroabbor. I stedet kan vi fiske på store fisker, i klart vann, mens vi koser oss med billig biff og øl.

Nord-Amerika

Brunørreten er kjent som en mer slu og krevende motstander enn den lokale regnbueørreten. Ørretfiske i statene Montana, Idaho og Wyoming generelt, og i Yellowstone National Park spesielt, er i verdensklasse. Brunørreten har dog gjort mye skade, og fortrengt lokale bestander, samt spredd sykdommen whirling disease. Brunørreten er også innført enkelte steder i Canada. Les også Fluefiske i Ville Vesten.

Sør-Amerika

Fjellområdet Patagonia som strekker seg langs grensa mellom Chile og Argentina er godt kjent for godt ørretfiske. Helt i sør dominerer sjøørreten, og verdens største sjøørreter fanges her – ikke i våre hjemlige farvann. Les også Kjempene ved verdens ende.

Tasmania

Det er tatt ørret på 10 kg i elva Dewert, og flere av innsjøene på øya som ligger rett sørøst for Australia har ypperlig fiske. Fisket har havnet litt i skyggen av det man finner på New Zealand, uten at det nødvendigvis er dårligere.

Australia

I fjellelvene i sørøst kan ørreten vokse seg stor og feit. Det samme gjelder enkelte innsjøer. Allikevel har aldri Australsk ørret klart å hevde seg i verdenstoppen. Det er utgangspunktet for varmt i store områder, men det fins selvfølgelig unntak.


Det afrikanske kontinent ble selvfølgelig forsøkt befolket av ørret, etter at britene inntok deler av kontinentet. Her ser vi en flyteringfisker i Drakensberg-fjellene i Sør-Afrika. Foto: underberg/iStockphoto

Afrika

Britene måtte selvfølgelig sette ut ørret her også, og i dag eksisterer det en liten industri i Sør-Afrika. De største fiskene får du i innsjøer eller magasiner i fjellområdene. Lokale bønder har også ørret i diverse jorddammer, hvor veksten kan bli svært god, så lenge fisken ikke får varmesjokk. Elvene i East Rhodes i Sør-Afrika, samt i kongedømmet Lesotho, er trolig de beste på det afrikanske kontinent.

India og Pakistan

Enkelte elver og innsjøer i Kashmir og andre deler av Himalaya, har fin fisk, men vi ville ikke anbefalt en reise hit først og fremst for ørretfiskets skyld. Men hvis man først er der, kan det selvfølgelig være verdt å prøve.


Om ikke fisken er av den største i Himalaya, er kanskje omgivelsene noe av det mest spektakulære som fins på planeten. Foto: Teradat Santivivut/iStockphoto

 

På forsiden nå