Leserinnlegg
Viltforvaltning og interessekamp
Ketil Skogen svarer på kritikken Ola Alme frembragte etter å ha lest skogens «Månedens ytring».
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I Jakt & Fiske nr. 8/22 har Ola Alme et innlegg som er sterkt kritisk til Månedens Ytring (nr. 6/22) om villsvin og smittespredning. Alme er opprørt fordi jeg etter hans mening ikke tar muligheten for smittespredning alvorlig, verken når det gjelder villsvin eller ulv.
Men det var ikke poenget. Jeg ville få fram at måten ville dyr forvaltes på ofte kan framstå som inkonsekvent, og at økonomiske interesser og politisk press ser ut til å ha stor betydning. Når det gjelder villsvin, er det klart at landbruksinteressene (både frykt for smitte og avlingsskader) har fått stort gjennomslag.
Jegerinteressene, som til å begynne med var ganske villsvinvennlige, har trukket til seg følehorna i den offentlige debatten.
Villsvinet er erklært som en uønsket fremmed art i Norge, men det kunne bare skje fordi det går an å argumentere for at svina stammer fra dyr i fangenskap. Hadde den svenske bestanden bestått av helville svin, ville både Bernkonvensjonen og norsk lov gjort en slik klassifisering vanskelig, kanskje umulig. Jeg skrev at vi derfor må stå klare til å ønske gullsjakalen velkommen om noen år, for ingen driver sjakaloppdrett, og den er på vei nordover.
Mårhunden, derimot, lider samme skjebne som villsvin, og av samme grunn: Den stammer fra oppdrett i Russland. Det gjør også kongekrabba, interessant nok. Men den har blitt økonomisk viktig, og selv om den faktisk forvolder betydelig skade, forvaltes den østlige norske bestanden av kongekrabbe som en ressurs. Bekjempelse skjer bare sør for området der det drives kommersielt krabbefiske – og kanskje litt halvhjertet?
Men jeg vil tro at det er fritt fiske langs det meste av norskekysten som gjør det mulig å hevde at man bekjemper en skadelig fremmed (men økonomisk lukrativ) art.
Hva med moskus? Den er innført fra Grønland etter mange tusen års fravær i Norge. Den behandles bedre, med egen forvaltningsplan og stjernestatus i lokalt reiseliv. Villsvinene har bare vært borte et skarve årtusen.
Jeg går ikke inn på Almes argumentasjon om sykdomsspredning. Det var ikke dette jeg ville inn på, men det reiser selvsagt også viktige spørsmål: Hvor langt skal vi gå for å kontrollere sykdom i ville arter? Det er ikke åpenbart at full kontroll over naturen verken er mulig eller ønskelig.
Håndteringen av CWD setter dette problemet i et grelt lys, og rører ved grensen mellom det «ville» og «ikke-ville» på ubehagelige måter: Forholdet til tamreindrift, sauebeite, bruk av saltsteiner, innblanding av tamrein i Nordfjella-bestanden, fraværet av store rovdyr – kort sagt spørsmål om det noen forskere kaller ”veterinærisering” av naturforvaltningen. Her er det ingen enkle svar.
Til slutt litt om ulovlig utsetting av villsvin og ulv. Jeg vet ikke om jegere har flyttet villsvin til nye lokaliteter, men det er en oppfatning som bl.a. svenske myndigheter har gitt uttrykk for. Poenget er at myndighetene da argumenter på akkurat samme måte når det gjelder villsvin, som noen jegere gjør når det gjelder ulv: De kan umulig ha gått dit på egne bein, da det er store, tomme områder mellom disse svinet/ulvene og hovedbestandene lenger sør/nord/øst.
Sannhetsgehalten i dette lar jeg ligge, men nevner det som et litt ironisk poeng: Å hevde at et (problematisk) dyr er flyttet på ulovlig vis, blir en del av kampen om hva som er sannheten om dette dyrets historie i et land.
I Sverige, og lenger sør i Europa, er det ingen tvil om at hovedkonflikten i villsvinforvaltningen, går mellom jegerinteresser og landbruket. Foring (både lovlig og ulovlig) er utbredt i flere land, ofte til bøndenes fortvilelse. I Kroatia har jeg selv sett små åkerlapper i skogen som er anlagt bare for å tiltrekke villsvin.
Historier om ulovlig foring verserer også i Sverige og Norge. Slike historier er aldri nøytrale gjengivelser av en virkelighet. Uansett om de er sanne eller ikke, inngår de i en framstilling av «motparten» som bidrar til å underbygge historiefortellerens verdensbilde.
