– Ulv og villsvin er smittespredere for alvorlige parasitter og sjukdom

Ola Alme

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg vil i dette innlegget belyse noen vesentlige elementer som Skogen unnlater å si noe om i sin ytring i Jakt & Fiske nr. 6-22.

Ketil Skogens ytring: Hvem har svin på skogen?

Aller først noen ord om villsvinet, som er en svært tilpasningsdyktig og opportunistisk art med meget høy reproduksjonsevne. Arten har ingen barrierer som hindrer vandring inn i Norge, slik ulven har. Med disse faktorene som bakteppe er det svært spesielt at en person som titulerer seg som sosiolog og forsker ansatt ved NINA, legger fram offentlige og totalt ubegrunnede anklager om at jegere har satt ut villsvin i norsk natur.

Skogen bør etter min mening be den norske jegerstand om uforbeholden unnskyldning!

Revens lille dvergbendelmark (Echinococcus multilocularis) og hundens lille dvergbendelmark (Echinococcus granulosos s.l) er parasitter som kort fortalt kan spres fra ulv til menneske via f.eks. bær eller sopp. Hundens lille dvergbendelorm kan i tillegg være til stede i hjortedyr.

Helsemessige konsekvenser av å bli infisert med en slik parasitt, er for mennesker meget alvorlige. For det første kan det ta 10–15 år før man får symptomer som gjør at diagnose kan stilles. Da har parasitten som regel etablert cyster i indre organer. Cystene lar seg bare fjerne ved kirurgiske inngrep.

Det er antatt en viss dødelighet for mennesker som blir smittet av disse dvergbendelmarkene. Revens lille dvergbendelmark kan utvikles til alle stadier gjennom flere arter av hovedvert (hund, katt, og ulike rovdyr).

Hundens lille dvergbendelmark har i store trekk samme utvikling og alvorlighetsgrad, men har hjortedyr som mellomvert. Det er viktig å merke seg at parasitten bare utvikles fullstendig med hundedyr som hovedvert (ulv eller hund i Norge). Hund som passerer grensa fra Sverige til Norge er underlagt et svært strengt vaksinasjons- og dokumentasjonsregime for å unngå spredning. Ulven har som kjent ingen slike restriksjoner.

Etter en henvendelse til Veterinærinstituttet tidligere i år, opplyste vilthelseansvarlig Jørn Madslien følgende i en e-post datert 17. januar:

«Revens lille dvergbendelmark er påvist i Sverige i flere omganger og er i 2021 påvist i Gnestad og i Kungsbacka. Kungsbacka ligger bare ca. 20 mil fra Halden. En tur som er gjort på ei lita dritarstund for en ulv. Parasitten er ikke påvist i Finland. Årlig kontrollregime på parasittens tilstedeværelse i Norge.»

Og videre:

«Hundens lille dvergbendelmark er påvist hos 2 ulver i Sverige i 2012. Den forekommer i Finland som genotype 10 (Echinococcus canadensis). Parasitten forekommer også i Øst-Finland i vert- sveksling mellom ulv og elg/rein. Det finnes ikke noe kontrollregime som registrerer tilstedeværelse av parasitten i Norge.»

De to dvergbendelmarkene befinner seg altså i vandringsveiene som de bolde ulveforskere oppgir at ulven bruker for å komme inn i Norge, og som de oppgir at stadig blir brukt av «genetisk viktige individer». Men forskerne sier ikke noe om risikoen ved parasitter og sykdom.

CWD spres gjennom prioner som smittestoff. Smittestoffet er uvanlig motstandsdyktig mot mange påkjenninger. Et dyr trenger ikke selv å være smittet av CWD for å kunne spre smitte. Følgende står skrevet i Miljørapport M791 – 201, Miljødirektoratet, side 7:

«Arter som ikke blir syke av skrantesyke, kan likevel spre sykdommen gjennom urin og avføring. Det er dokumentert at prioner kan passere gjennom tarmen til åtseletere som coyoter og kråkefugl. Dette er et usikkerhetsmoment i forbindelse med spredning av skrantesyke til nye områder, men sjansen for denne typen smittespredning anses forholdsvis liten, uten at dette er godt dokumentert.»

Jørn Madslien svarer i samme e-post som nevnt over, følgende på mitt spørsmål om det er 100 prosent sikkert at ulv ikke kan spre CWD-smitte:

«Siden det ikke er utført smitteforsøk med ulv vet man ikke om den kan spre CWD-smitte»

Viltfaglige myndigheter i Norge vet altså at coyote, som er et hundedyr nært beslektet med ulv, kan spre CWD. Man foretar seg ingenting for å finne ut om ulv kan ha samme funksjon. Men man slakter ned 2.200 reinsdyr i Nordfjella for å forsøke å hindre smittespredning derfra. Dette utgjør 10 prosent av den siste villreinen i Europa.

Tenk deg en ulv som går fra Sverige til Vestlandet og sprer smitte av bare en av sykdommene på veien. Det vil ta mange år før det blir avdekket at en slik smittespredning har funnet sted. I disse årene vil smitten ha et enormt potensial for videre ukontrollert spredning. Tenk hvilke konsekvenser dette kan få for høsting av naturen, folkehelse og matproduksjon- og beredskap over enorme arealer av landet vårt i uoverskuelig framtid!

Kunnskapen om CWD, mangel på kunnskap om spredning av CWD via store rovdyr med stor mobilitet, og norsk naturforvalt- nings nedslakting av villreinstammen i Nordfjella villreinområde, skaper mange spørsmål som jeg ikke skal berøre her. Men det er all grunn til å stille fagmyndigheter mange og alvorlige spørsmål knyttet til disse temaene.

Det er også all grunn til å spørre seg hvorfor Ketil Skogen unnlater å nevne disse veldig konkrete og velkjente sidene ved ulv, når han i et innlegg beskriver villsvinets skadepotensial i en sammenligning mellom artene.

Det er hevet over enhver tvil at Skogen har tilgang til all informasjon over. Det er også svært sannsynlig at han selv besitter kunnskapen. Så da sitter vi igjen med et svært viktig spørsmål:

Hvorfor ser vi at en sosiolog og forsker ved en av nasjonens ledende forskningsanstalter innen natur og miljø (NINA), er så unnfallende i så alvorlige saker?