Oppskrift på jaktmotstand

Det vakte oppsikt da Solberg-regjeringen i 2017 besluttet å flytte forvaltningsansvaret for høstbart vilt fra Klima- og miljødepartementet (KLD) til Landbruks- og matdepartementet (LMD).

I et brev til daværende statsminister, Erna Solberg, påpekte NJFF blant annet at en slik splitting lett kunne føre til en oppsmuldring av ansvaret for norsk utmarksforvaltning. Man fryktet en betydelig komplisering og en uheldig dreining mot å tenke enkeltarter framfor å se artenes utvikling og områdebruk i sammenheng.

Også fra forskerhold kom det reaksjoner: «Både nasjonalt og internasjonalt er det en trend mot en mer økosystem-basert tankegang i forvaltningen. De høstbare artene lever ikke i isolasjon fra resten av økosystemet.» skrev professor i økologi, Atle Mysterud ved Universitetet i Oslo i en kronikk i Nationen. Han betegnet argumentene for omleggingen som lite faglig gjennomtenkt.

At en ny regjering med Senterpartiet på laget ikke så noen grunn til å reversere prosessen, var ingen overraskelse. Hvorfor velger man så å bygge opp et parallelt fagmiljø i et annet departement for å røkte det høstbare viltet? Svaret kan kokes ned til to ord: økt profitt. Flyttingen av forvaltningsansvaret ble da også fulgt opp med en «Handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser.»

Det er for tiden høy aktivitet i sektoren. På tampen av fjoråret kom Agri analyse (eid av Norsk Landbrukssamvirke og Norges Bondelag) med rapporten «Bedre utnyttelse av viltkjøtt som en ressurs for næringsutvikling i Distrikts-Norge.» I rapporten, som er finansiert av Landbruksdirektoratet, ser vi konturene av et regime som gir all grunn til bekymring.

Blant annet blir det problematisert at man i statsallmenningene er pålagt å framby jakt på en måte som gjør den tilgjengelig for alle i Norge. Det stilles også spørsmål ved at salg av jakt- og fiskekort i statsallmenningene skal kunne skje uavhengig av eventuelle tilleggstjenester. At statsallmenningene og øvrig statsgrunn, gitt sine rammer, også har en prisregulerende funksjon i markedet, er heller ikke bra for næringsutviklingen, forstår vi, fordi markedskreftene dermed er «tøylet til fordel for tilgang til jakt uavhengig av sosial status og (nesten) uavhengig av økonomi.»

Som om dette ikke er nok, foreslås det at man i langt større grad begynner å skille mellom jakt som opplevelse og viltkjøtt som produkt. Og statsallmenningene anses som et naturlig sted (!) å starte denne prosessen. Dette lukter satsing på troféjakt lang vei.

Det er forståelig at landbrukssektoren vil legge til rette for at grunneiere skal kunne realisere potensielle verdier på sine eiendommer. Når det kommer til jakt, bør man imidlertid vokte seg vel for å tøye den kommersielle strikken for langt.

Jakta har fortsatt en unik posisjon i Norge. Ifølge Natur- og miljøbarometeret for 2023, er nær åtte av ti nordmenn positive til jakt. For hver førtiende nordmann, finnes det minst én aktiv jeger. Jakt er tilgjengelig for hvermannsen, ikke bare for de med tykkest lommebøker. Dette bidrar til at en stor andel av den norske befolkningen er i kontakt med (og har et naturlig forhold til) den norske høstingskulturen.

I en rekke andre europeiske land er situasjonen en ganske annen – med langt mer utbredt jaktmotstand i befolkningen. Det handler i stor grad om jaktens sosiale posisjon. Jakt er ikke noe «folk flest» har tilgang til. Det er en aktivitet primært forbeholdt den økonomiske elite.

Med økt kommersialisering, setter landbrukssektoren den norske folkejakta i spill. Ved å betrakte jakt og viltkjøtt som to separate produkter, rokker man også ved jaktens mest grunnleggende formål og berettigelse. Dette er en oppskrift på økende jaktmotstand, som med brutal kraft også vil slå tilbake på næringen selv.