Ta din rettmessige plass

Som fluefisker i norske lakseelver har jeg opplevd den varme velkomsten jeg foretrekker. Smil og kanskje et spørsmål om fangst eller kontakt med fisk. En gang fikk jeg spørsmål om jeg var alene, etterfulgt av et anerkjennende nikk. Ikke noe mer. Ikke noe tips om fluevalg, kasteteknikk, beinstilling eller albueføring. Og tro meg, tohåndsteknikken min kunne trengt atskillige tips. Fluevalgene mine er også tvilsomme. Men tipsene har uteblitt. Med mindre jeg har etterlyst dem selv. Jeg er ikke redd for å spørre om hjelp.

På skytebanen har velkomstene vært av et annet kaliber. Man kan kanskje si det er her jeg har fått de varmeste velkomstene. Ja, av og til såpass varme at de har involvert kroppskontakt. Uoppfordret sådan.

«Du må ha albuen din litt lengre fram når du skyter.» «Ja vel, men jeg skyter jo bare niere og tiere her.»

«Åh. Ja. Men albuen din er uansett feil.»

Det er ikke så trivelig når du opplever at samtlige på skytebanen følger deg med argusøyne. Og bare deg. For de andre skytterne er menn. Så fort du tar en pause, kommer fem av tilskuerne ilende bort for å gi velmente råd. Herrene stiller seg pent i kø og doserer etter tur, det skal de ha. At rådene spriker like mye som treffene til sidemannen, (som ikke fikk noen råd i det hele tatt) er en annen sak. Det gjør det uansett krevende å være avslappet på standplass. Det letteste for å få fred, er å ha med seg en mannlig følgesvenn. En kompis, far, samboer eller kollega. Det er ikke så nøye, bare det er en mann. Da er det bemerkelsesverdig stille.

Flere foreninger og lag arrangerer egne damekvelder på skytebanen. Man kan sikkert argumentere for at den slags spesialopplegg blir litt kvinnekamp baklengs inn i framtida, men så lenge forskjellsbehandling basert på kjønn og legning fortsatt gjør seg gjeldende, mener jeg det både er fint og nødvendig med slike møteplasser.

Det tar tid å endre etablerte tankesett rundt tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Da jeg tok jegerprøveinstruktørkurs, var jeg nok en gang eneste kvinne i salen. En av de andre deltakerne fortalte at når han fikk kvinnfolk på jegerprøvekurs, tok han dem til side for å fortelle hvilke værmessige prøvelser de kom til å møte, at de derfor måtte kle seg ordentlig og ikke ha på «sånne dumme lausnegler eller være opptatt av å vise fram rumpa.» Poenget var ikke så se fin ut. «Det er ingen catwalk!» sa han fornøyd. Til min lettelse var det ingen av de andre som lo, tvert imot var det flere av kursdeltakerne som irettesatte mannen.

Vi skal selvsagt ikke bli krenkehysteriske. Jeg velger å tro at de fleste mener det godt, selv om det av og til kommer skeivt eller klønete ut. Likevel; ser du noen som opplever ubehag fra andre, er det fint å gripe inn. Du trenger ikke holde lange feministiske taler eller skjelle ut folk. Det holder som regel å få oppmerksomheten over på noe annet. Men av og til er det på sin plass å utfordre flåsete uttalelser og ugreie holdninger.

I eksempelet fra skytebanen, ga jeg beskjed om at jeg ikke ønsket tips eller hjelp til å bevege kroppsdelene mine. Det var like fullt befriende da en annen instruktør gjorde det klart at denne dama greide seg aldeles utmerket, og at mannen heller burde ta seg en kaffe i bua. At flere sier ifra om holdninger som hører hjemme på historiens skraphaug, er et godt tegn, og vitner formodentlig om at vi sakte, men sikkert beveger oss i riktig retning.

Det finnes fortsatt land hvor kvinner betraktes som annenrangs borgere – og behandles deretter. Selv om noe «slagg» fortsatt sitter igjen i systemet her hjemme, er mulighetsrommet av en helt annen karakter. Men vi må røkte våre rettigheter og muligheter. 

Vi må ta vår rettmessige plass, også på skytebanen og i lakseelva. Det skylder vi folka som har brøyta vei før oss.