Helikopterpiloten som ble gytefiskteller

Han var nemlig én av fire fra forskningsinstituttet NORCE LFI som ble hentet inn for å ta seg av ryddejobben i lakseelvene. Med seg i flybagasjen, hadde kvartetten harpuner og våtdrakter. 

På Island ventet den samme gamle norskleksa: lakselus, omfattende fiskedød i oppdrettsanlegg, fiskesykdom, samt oppdrettslaks på vidvanke i de urørte og verdenskjente lakseelvene. Forskerteamet var innom 14 elver, tok ut rundt 80 rømlinger og møtte fortvilte elveeiere og utleiere.

– På Island har de nå et tidsvindu til å ta lærdom av feilene vi har gjort i Norge, med genetisk utarming av villaksen og en bestand i fritt fall. Vi møter Yngve rundt en bålvarme i vosseskogene, der jaktlaget hans leier hjortejakta på nittende året. 

Det kommer raskt for en dag at vossingen mener næringsinteressene har en stygg hang til å trumfe naturinteressene.

1,5 tonn hjortevilt

– I randsonene til Hardangervidda bygges det for eksempel ut bit for bit; et hyttefelt her, et skianlegg der. Med en delegert og fragmentert forvaltning, blir villreinen og naturen taperen. Vi forbruker og ødelegger natur mot bedre vitende. 

Hvis det skal bli bedre, må storsamfunnet inn og regulere. Yngve legger en ny kubbe på bålet etter utblåsningen, før det brått smeller løs i en harelos like nedenfor oss. 

Vi er tydeligvis ikke alene i skogen. Ansiktet hans sprekker opp i et smil.

– Jeg har aldri forsøkt harejakt med hund. Jaktformen appellerer, sier mannen som ellers er nærmest altetende på jaktfronten. 

Ja, i fjor høst la han like godt 1,5 tonn hjortevilt i bakken på smygjakt; elg, villrein og hjort. 

Han legger ikke skjul på at han først og fremst er kjøttjeger, og sikter seg helst inn mot ungdyr. Av 20 hjort, felte hjorteviltjegeren kun én voksen bukk.

– Hva er favorittjakta?

– Uten tvil reinsdyrjakta på Hardangervidda, selve urjakta.

Hinsides fiskemengder

Vi må en svipptur innom arbeidskarrieren: Yngve jobbet flere år som helikopterpilot i Nordsjøen, og fløy også en periode på Grønland. Da lå fluestanga (firedelt, ni fot klasse seks) alltid i beredskap bak helikoptersetet.

– I lunsjpausene, eller mellom oppdrag, fisket jeg i sjørøyeelvene. Fiskemengdene var hinsides. Da jeg fløy over elvene, så bunnen svart ut. Men så begynte «bunnen» plutselig å flytte på seg, og du fikk glimt av den hvite sanden under. 

Etter 15 givende år måtte han levere inn helikopterhjelmen for godt grunnet tinnitus-plager. Deretter fulgte en tung periode, med blant annet omskolering til byggtekniker, før han landet som gytefiskteller og forskningstekniker hos NORCE i Bergen. 

På spørsmål om hvor jakt- og fiskeinteressen stammer fra, tar han oss med tilbake til Sotra ved Bergen, der han vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på fire med jaktinteressert far.

 Adrenalinjunkie

Fra femårsalderen fikk pjokken lov å være aleine ute i båt med fiskestang, mens mamma fulgte han med falkeblikk fra kjøkkenvinduet. Så ble det år med konkurranseskyting og fellefangst av mink. 

Rypejakta startet han med da han besøkte en onkel, som jobbet i gruvene på Svalbard. Men ellers var tenårene preget av et evig jag etter adrenalin.

Han hadde lopper i blodet. Og som alltid, gikk Yngve inn med hud og hår. Han begynte med fjellklatring, elvepadling og hanket dessuten inn flere norgesmestertitler i fallskjermhopping.

Blodfiskeperioden

Vi gjør et hopp til 2000-tallet, og årene Yngve kaller for blodfiskeperioden. Han startet laksefiskesesongen på våren i Skottland, svingte innom flere av de beste norske elvene og endte på Kolahalvøya i september. 

Sju uker med laksefiske var langt fra nok. Nå kastet han seg over eksotiske fluefiskedestinasjoner som Cuba, Bahamas, Guatemala, Mexico, Venezuela, Gambia, Senegal, Guinea Bissau – på jakt etter tarpoon, sailfish og tigerfisk.

– Jeg får et kick av fisker som blir så store at de tar kontrollen, forklarer energibunten.

Mose i lua

Man kan trygt fastslå at Yngve har fått utdelt en solid porsjon eventyrlyst. Som for eksempel da han på impuls kjøpte et hus usett i Lofoten og flyttet nordover med kone, barn og hund. 

Eventyråret ble brukt til å fiske kveite, jakte elg, rype og orrfugl, før familien solgte huset og returnerte til ekstremsportbygda Voss. Etter alle disse årene med utallige jakt-, fiske-, sopp- og bærturer, samt fellefangst av mink og mår, melder spørsmålet seg:

– Hva er drivkraften?

– Naturgleden. Å gå inn i naturen gir meg frihetsfølelse og 100 prosent tilstedeværelse. Jeg setter mer og mer pris på naturroen, og oppsøker ofte noen spesielle skogsområder der mosen er myk og trærne slipper gjennom lyset på en fabelaktig måte. 

Nå er jeg egentlig mest bekymret for at jeg til slutt bare skal gå ut i skogen og bli der. Så blir jeg han fyren med lyng og mose i lua.

Paradoks og indre frustrasjon

 Som for villmarkinger flest, har inspirasjonskilden for utelivet vært Helge Ingstad og boka «Pelsjegerliv», ei bok Yngve har lest annethvert år siden konfirmasjonsalderen.

– Og nå drømmer du kanskje om en langtur til Alaska eller Canada?

– Ja. Å være selvberget og løse problemer underveis er en besnærende tanke. En slik tur skal jeg få til. Yngve er dypt grepet av naturen, men som alle oss andre her i steinrøysa, er han del av overforbrukssamfunnet. Selv ikke den naturglade vossingen klarer å følge opp idealene med å hegne om naturen.

– Det er et paradoks og en indre frustrasjon. Jeg kjører dieselbil og forbruker mer enn planlagt. Jeg tenker meg mer om når dieselen koster 25 kroner literen enn når den koster 12. Hver og enav oss klarer ikke å ta grepene som skal til. Jeg tror storsamfunnet må styre oss på rett vei.

Med en delegert og fragmentert forvaltning, blir villreinen og naturen taperen.

Formel 1-fisken

– Så den gamle helikopterpiloten plages kanskje ikke nevneverdig av flyskam?

– Jo da, noe kan man gjøre selv. Jeg har kuttet veldig ned på antall flyreiser, og har sløyfet det tropiske fisket, påpeker han før ansiktet sprekker opp i et fornøyd smil.

 – Nå trenger jeg heldigvis ikke å reise langt, for vi har fått formel 1-fisken makrellstørje tilbake på Vestlandet. Og så følger historien om da han sammen med kompisgjengen

i fjor sommer gikk til anskaffelse av nødvendig utstyr til rekreasjons- og merkefisket.

– På en av turen vest for Sotra var vi omringet av hundrevis av størjer. Fiskene har kjempestore øyne. En av størjene kom opp fra sjøen ti meter fra båten. Vi hadde blikkontakt i to lange sekunder, ivrer Yngve Landro, før han i neste åndedrag framhever det internasjonale samarbeidet for å redde makrellstørja.

– Tilbake igjen til oppdrettsskammen på Island: Har dere planlagt flere turer dit med harpun og våtdrakt?

– Ja, og da for å lære opp de lokale i metode for telling av gytefisk og uttak av rømt oppdrettslaks. Landro kikker på klokka, han har en viktig avtale.

– Jeg har en hjort som venter på meg i Sogn!