Keiserens nye handlingsplan

Mange har ventet på handlingsplanen for norsk natur regjeringen nylig la fram. Det er to år siden FNs historiske naturavtale i Montreal, som krevde «akutt handling» for å stoppe den dramatiske nedgangen i livet på jorda.

Her til lands er det nok å nevne villrein, villaks og fjellrev, som hver for seg forteller hvordan det står til i fjellet og i havet. I kulturlandskapet er mengden fugler halvert på snaut 25 år, mens også sjøfuglbestandene også i snitt er halvert.

Totalt finnes det nå 2752 truede arter i Norge av stort og smått. Nærmere 90 prosent av disse er truet fordi vi endrer eller ødelegger for mye av leveområdene deres.

Noen av de sårbare artene lever godt med skånsom menneskelig aktivitet, som seterdrift eller gammeldags slått av innmark. Andre arter krever fullstendig fravær av inngrep.

Hva vil så Regjeringen gjøre? Det 218 sider lange dokumentet er en mesterøvelse i tåkeprat. Stortingsmeldinger er ofte langdryg lesing, og fulle av bevingede ord. Fungerende miljøminister Tore O. Sandvik har prøvd så godt han har kunnet å dekke seg bak glansede formuleringer. Men i dette tilfellet innhenter innholdet ham.

Det Norge skrev under på i Montreal for to år siden, og som daværende miljøminister Espen Barth Eide jublet over, var en tydelig forpliktelse om å verne 30 prosent av all natur innen 2030, samt restaurere 30 prosent ødelagt natur.

Det må ikke nødvendigvis være museumsvern, men naturen skal likevel ifølge FN-avtalen være «effektivt bevart og forvaltet gjennom økologisk representative, godt sammenhengende og rettferdig forvaltede systemer av verneområder».

En ting er hva Norge allerede kan skryte på seg å ha vernet. En annen ting er hvordan dette vernet fungerer. Både nasjonale villreinområder og laksevassdrag/fjorder er eksempler på hvordan gode intensjoner ikke hjelper artene det er snakk om.

Et annet viktig poeng var å sikre et representativt utvalg natur. Norge har vernet i bøtter og spann i høyfjellet. Men jo nærmere havet man kommer, desto rikere er naturmangfoldet – og det er her naturen er dårligst sikret mot inngrep. 

Regjeringens hovedgrep er følgende: å dytte ansvaret pent over på kommunene. Her er ingen statlig neve i bordet, ingen forslag til lovendringer eller retningslinjer som kan bremse naturtapet. Naturmeldingen er derimot full av myke klapp på skulderen til landets lokalpolitikere og en oppfordring om å være litt «snillere» med naturen.

Regjeringen velger altså innestemme og tøfler i en tid da landets innbyggere nærmest kan sitte og se hvordan nye hytte-, industri-, boligområder sklir gjennom hos lokalpolitikerne – minutt for minutt.

Alle vet at kommuneøkonomien er stram. «Utvikling» er ikke bare kjærkomment, men ofte livsnødvendig for ordførere på knauser og nes som vil skape arbeidsplasser og redde innbyggernes velferdstjenester. Hvem kan i en slik situasjon kritisere dem for å ville si «ja» til enda flere hyttefelt, industriområder – eller vindkraftverk?

Det er i alle fall lite i regjeringens naturmelding som vil få dem til å la være. Det holder ikke at de skal få et «arealregnskap» som viser hvor mye natur de allerede har brukt. Alle vet at det er penga som rår. Og når regjeringen heller ikke tilbyr kommunene mer enn vekslepenger til natur i årets forslag til statsbudsjett, faller hele «handlingsplanen» til jorden som keiserens nye skalljakke.