Annonse
Leirduesti gir svært relevant jakttrening og er en sosial skytegrein flere jegere burde prøve, skriver innsenderen.
Leirduesti gir svært relevant jakttrening og er en sosial skytegrein flere jegere burde prøve, skriver innsenderen.

Debatt

Den smale sti

– Jo bedre forberedt hver enkelt jeger stiller ved jaktstart, desto mindre skadeskyting blir det generelt og desto mer tungtveiende argumenter har man i møte med den økende jaktmotstanden som nå brer seg i mange land.

Publisert

Den siste kneika gjennom gammelskogen opp mot myra er drøy. Jeg må stoppe opp litt og få ned puls og pust. Det er snart tid for en liten rast på den gamle trestammen i myrkanten. 

Der har jeg sittet utallige ganger og nytt stillheten og det vakre skuet utover myrplanter, øyer av småfuru og skogens alltid slumrende mystikk, spesielt på slike steder.

Tre meter før jeg når rasteplassen, fanger øyet en bevegelse til høyre ute på myra. En tiur kommer glidende gjennom lufta – i ganske god marsjfart og omtrent vinkelrett på min retning. 

Automatikken etter utallige treningsskudd på leirduestien slår inn. Hagla sitter raskt i skuldra, løpet legges pent bak og begynner svingen gjennom tiurens flygebane. 

Uten å være klar over det, simulerer han perfekt høyredua på post fire på stien vår, og pipeføring og foranhold sitter i ryggmargen. 

En trestamme kommer imellom meg og viltet, men jeg fortsetter rolig svingen og fyrer av idet fuglen dukker fram på den andre siden.

Holdet er rundt 25 meter, og jeg har en drøy halvmeter foranhold. Haglsvermen sitter der den skal, og tiurens ferd ender i en myrpytt.

Kaffekoppen på trestammen etterpå smaker ekstra godt, selv med den velkjente ambivalente følelsen som alltid melder seg når jeg har avsluttet et livsløp.

De fleste jegere har hatt liknende opplevelser som dette. Man er ute på jakt, og plutselig dukker viltet uventet opp fra en overraskende retning. 

Mange har også opplevd å bomme i slike situasjoner, noe som klart er å foretrekke framfor å skadeskyte. Jakter man uten hund, kan det være svært vanskelig å finne en skadeskutt fugl som gjemmer seg.

Det å gå jaktsesongen i møte i visshet om at man er godt forberedt, reint skyteteknisk, gir en god følelse. Noe av dette grunnlaget kan man legge hjemme, med tørrtrening på montering av hagla. 

Men den reelle treningen får man på en leirduesti hvor duene er godt satt, slik at de simulerer relevante viltarter, som rype, skogsfugl, ender, due, rugde, hare osv. 

Hvis man i tillegg kaller opp postene etter det viltet leirduene imiterer, for eksempel «Orrhane», føler jegerne at de er på jakt med en gang.

Jevnlig trening på leirduestien gir jegerne en bred erfaring med å skyte på duer med varierende avstand, hastighet og vinkel. Denne erfaringen sitter etter hvert i ryggmargen og er noe man tar med seg ut i skogen og opp på fjellet når jaktbørsa skal luftes. Jegeren dyktiggjøres.

En leirduestipost er lite plasskrevende, men utgjør et viktig og populært tilbud fra foreningens side. Det vanligste er å ha to kastere per post, hvor man kan skyte enkeltduer on-report – altså due nummer to på skuddet – og simultandubleer. 

Har foreningen flere poster, bør man variere vanskelighetsgraden. Det vil være en fordel å ha én eller flere lette poster egnet for nybegynnere, jegerprøvetrening og instruksjon.

Foreninger med liten plass kan velge å ha opptil åtte kastere på én post, og derved gi jegerne og skytterne et bredt utvalg av duebaner og kombinasjoner. Dette er noe som inspirerer til god jakttrening. 

Med dagens teknologi, kan kasterne gjøres radiostyrte og batteridrevne, slik at de blir trådløse og enkelt kan flyttes for å gi helt nye duebaner. I tillegg fins det løsninger med duekort, som gjør at duesvinn reduseres betraktelig. Både forening og skytter får full oversikt.

Dagens jeger møter stadig tøffere utfordringer – også fra storsamfunnets side. Jo bedre forberedt hver enkelt jeger stiller til jakt, desto mindre skadeskyting blir det generelt og desto mer tungtveiende argumenter har man i møte med den økende jaktmotstanden som nå brer seg i mange land. I denne prosessen kan leirduesti spille en svært viktig rolle.

Leirduesti er også en sosial skytegrein. Man kan gå flere sammen og drøfte hvordan man best kan skyte de ulike duene. På en sti har man også muligheten til å bestemme tempoet i skytingen selv. Det er lettere å senke skuldrene. De som skyter jevnlig sammen, kan også ha interne konkurranser, med innlagte pauser for selvskryt og godmodig mobbing.

Stien kan fylle mange roller, men den viktigste er at den bidrar til at jegerens skyteferdigheter styrkes. Skadeskyting reduseres, og jakt som matauk og aktivitet står enda stødigere i møte med turbulente tider.

Har du sterke meninger?

Jakt & Fiske ser det som sin oppgave å være en arena for debatt og meningsutveksling om forvaltning, jakt, sportsfiske, forskning, naturtap og andre temaer som berører jegere, fiskere og friluftsfolk.

Vi tar imot leserinnlegg og kronikk til vurdering på redaksjon@njff.no.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere og avvise innsendte bidrag. Bidrag kan også publiseres i bladet Jakt & Fiske.

Omfang

Kronikk: 4500 tegn

Leserinnlegg, halvside: 1300 tegn

Leserinnlegg, helside: 2500 tegn

Powered by Labrador CMS