Fugledansen

Den som stundom rusler en tur i kulturlandskap i Sør- og Midt-Norge, har kanskje hørt et hest «kø- køkk» inne fra skogsnar og kratt. Det kan minne om et mislykket og ufullendt «kykeliky» fra en gårdshane, men kommer mest sannsynlig fra strupen til en fasanhann.

Grå hår

Utsetting av fasan har foregått i Norge siden omkring 1870-tallet. Utover på 1900-tallet omfattet også utsettingen rapphøns. I starten var formålet jakt og til dels trening av fuglehunder. I nyere tid er utsettingen myntet på trening og jaktprøver for fuglehunder, samtidig har virksomheten fått økt oppmerksomhet og motstand utenfra. De siste årene har fuglehundmiljøet og landets dyrevernsorganisasjoner stått steilt mot hverandre. Og lovverkets tolkningsrom har åpenbart vært mer enn stort nok til å gi offentlige byråkrater grå hår.

Tilbakeblikk

Da forskrift om fremmede organismer trådte i kraft 1. januar 2016, fulgte det også et krav om at enhver utsetting av fremmede organismer, herunder fasan og rapphøns, måtte godkjennes av Miljødirektoratet. Søknader ble sendt og godkjenninger gitt, men i 2018 fulgte det også med flere krav som skulle ivareta dyrevelferden til fuglene. Utsettingstillatelsene falt uansett ikke i god jord hos alle, og interesseorganisasjonene Dyrenes rett og Noah, påklagde avgjørelsene.

Avvist

Klagen ble avvist av Klima- og miljødepartementet. De opprettholdt tillatelsen til å sette ut fugl, men ikke kravene om dyrevelferd. Begrunnelsen var at dyrevelferd ikke ble ansett som relevant i sammenhengen, da dette ikke er nevnt i naturmangfoldlovens bestemmelse.

Feil tolkning

I november 2019 klagde Norsk Ornitologisk Forening (NOF) og Noah departementets avgjørelse inn for Sivilombudsmannen. Der ble det konkludert med at departementets avgjørelse var feil: «At dyrevelferden ivaretas i dyrevelferdslovgivningen innebærer etter ombudsmannens syn ingen automatisk begrensning av hensynets relevans etter naturmangfoldloven og forskrifter gitt i medhold av naturmangfoldloven.» het det i uttalelsen.

Nei til utsetting

Dermed skulle saken snart ta en ny vending. Sommeren 2021 ble samtlige søknader (totalt 16) om utsetting av fasan og rapphøns, avslått. «Risikoen for unødige dyrelidelser veier tyngre enn nytten ved den omsøkte hundetreningen», slo Miljødirektoratet fast.

Ja til utsetting

Endelig punktum var likevel ikke satt. På vegne av tilhørende underklubber, inkludert Norges Jeger- og Fiskerforbund, påklagde nå Fuglehundklubbenes forbund (FKF) samtlige av Miljødirektoratets avslag. Og 27. august i år omgjorde Klima- og miljødepartementet atter en gang Miljødirektoratets vedtak.

Bedre enn avliving

I avgjørelsen påpeker departementet at man i hovedsak slutter seg til Miljødirektortets vurdering knyttet til dyrevelferd, men viser samtidig til at klageavgjørelsen kom på et tidspunkt som fuglene normalt settes ut, og at søkerne hadde innrettet seg etter tidligere års tillatelser. Utsetting av allerede oppdrettede fugler ble derfor ansett som en bedre løsning enn avliving, som var alternativet. Ifølge departementet er det også lite som tyder på at utsetting i mindre skala er forbundet med stor økologisk risiko.

Venter på rapport

Hva som skjer neste år, er uvisst. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har fått i oppdrag å vurdere både miljømessig påvirkning og dyrevelferdsmessige aspekter ved utsetting av fasan og rapphøns. Rapporten skal foreligge før neste års sesong, og danne grunnlag for framtidige avgjørelser.

Uenighet om dyrevelferd

Miljødirektoratet mener utsetting av fasan og rapphøns bidrar til unødig belastning og lidelse for fuglene.
– Dyrevelferden blir godt ivaretatt, parerer Fuglehundklubbenes forbund.

I 2018 utarbeidet Fuglehundklubbenes forbund (FKF) en egen instruks med retningslinjer for gjennomføring av jaktprøver (lavlandsprøver) og trening av fuglehunder. Instruksen gir også klare føringer for hvordan utsetting og fasan og rapphøns skal foregå. Oddgeir Andersen i Fuglehundklubbenes forbund har hatt en sentral rolle i dette arbeidet.

– Vi tåler godt å bli sett i kortene. Instruksen er utarbeidet i samråd med Miljødirektoratet, og Mattilsynet er blitt informert om arbeidet. Formålet er at vår aktivitet skal foregå i transparente former og sikre god ivaretakelse av dyrevelferd og naturmangfold, sier han.

Vitenskapelig tilnærming

Andersen jobber til daglig som forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han understreker at hans bidrag til instruksen ble gjort som dugnadsarbeid på fritiden. Selv om han er part i saken, tror han ikke han ville sett annerledes på virksomheten om han hadde stått utenfor fuglehundmiljøet.

– Instruksen er basert på en grundig gjennomgang av vitenskapelig litteratur og gjeldende lovverk. Den legger detaljerte føringer for hvordan akklimatisering, utsetting, tilleggsforing og forvilling av fuglene skal foregå, nettopp for å sikre god dyrevelferd. Samtidig stiller instruksen klare krav til når og hvordan trening og prøving av fuglehunder på lavland kan gjennomføres.

Liv og død

– I Miljødirektoratets avslag på søknader om utsetting tidligere i år, framgår det like fullt at man ikke anser det som en viktig samfunnsinteresse å redusere dyrelidelse gjennom trening av jakthunder som kan gjenfinne skadd vilt, når kostnaden er å påføre en annen art unødige belastninger, skade og lidelse. Hvilke tanker gjør du deg om dette?

– Det er relevant å diskutere etikk og kostnad versus nytte ved det man foretar seg. I denne saken kommer vi da til en annen konklusjon enn Miljødirektoratet.

– Vil du utdype?

– Det er jo ikke slik at fuglene blir hensatt i hjelpeløs tilstand. Det er i fuglehundklubbenes egeninteresse å sikre lengst mulig overlevelse. De benyttes kun til trening og prøving av fuglehunder, ikke til jakt, slik enkelte har hevdet. Samtidig skiller ikke fasan og rapphøns seg veldig fra andre viltlevende hønsefugler eller annet småvilt; den naturlige dødeligheten i naturen er høy. Det samme gjelder for utsetting av alt fra fisk til fjellrev, som gjøres i dag. Man ønsker størst mulig grad av selvreproduksjon, men er kjent med og aksepterer høy dødelighet. Betyr det at man da også påfører disse artene unødige belastninger, skade og lidelse?

Ikke et opplagt svar

– Utsetting av fjellrev handler vel om å ta vare på en utrydningstruet art og sikre biologisk mangfold?

– Ja, og biologisk mangfold er viktig. Men ser man spesifikt på fjellreven, er den ikke truet i verdenssammenheng. Norge befinner seg i randsonen av artens utbredelsesområde, og her er den svært utsatt for klima- og miljøendringer. Mest sannsynlig vil fjellreven dø ut i Norge på sikt. Er det da riktig å fortsette med utsetting? Det er ikke ment som kritikk av arbeidet som gjøres i dag, men det illustrerer at det på svært mange områder kan reises etiske problemstillinger, som ikke har et opplagt svar.

Er optimist

– Vitenskapskomiteen for mat og miljø skal nå vurdere de ulike aspektene rundt utsetting av fasan og rapphøns. Resultatet av arbeidet vil danne grunnlag for framtidige avgjørelser. Hva sier magefølelsen din?

– Den er litt blandet, men jeg mener det er mye som taler i vår favør, så jeg velger å være optimist.

– Bør være uproblematisk

Torstein Storaas, professor emeritus ved avdeling for anvendt økologi ved Høgskolen i Innlandet, stiller seg undrende til debatten om utsetting av fasan og rapphøns.

– Dersom utsettingen gjøres skikkelig, og i områder hvor fuglene har gode forutsetninger for å klare seg, mener jeg det bør være uproblematisk, sier han.

Storaas er tydelig på at kun har fulgt saken fra sidelinjen, men har merket seg at

stridens kjerne synes å ha kokt ned til hvorvidt virksomheten bidrar til unødig lidelse for fuglene eller ei.

Han mener det ville vært uetisk dersom man satte ut masse fasan og rapphøns i skrinne og uegnede områder, og ville også sett det som problematisk om formålet kun var å skyte dem dagen etter.

– Men det er jo ikke tilfelle her. Fuglene settes ut i landbruksområder, og får en gradvis tilvenning til sitt nye liv i det fri. At fuglene tar til vingene under trening og prøving av fuglehunder, er ikke å anse som en stor belastning. Det er del av fuglenes naturlige atferd.

Ålreit liv

Den pensjonerte viltforskeren stusser over forvaltningsmyndighetenes argument om at utsettingen medfører unødig lidelse.

– Liv, lidelse og død går hånd i hånd. Tidshorisonten på livet til disse fuglene skiller seg ikke mye fra annet småvilt. Blir det da en verre og mer unødig lidelse for fasan og rapphøns enn for rypa, som ikke er satt ut, fordi sistnevnte er der av seg selv? Jeg klarer ikke helt å se logikken. Jeg tenker at utsatt fugl kan ha et helt ålreit liv, som er bedre enn ikke noe liv.

Lite troverdig

Storaas synes det er påfallende at det er et lite miljø med svært begrenset økonomisk innflytelse som her blir stilt til veggs.

– Hvis man mener deres aktivitet medfører unødig lidelse, er det rart at myndighetene lukker øynene for så mye annet. Hva tenker man da om garnfiske, tråling, svineproduksjon og oppdrettsnæringen? Her gir det mening å snakke om lidelse, men det gjøres i svært liten grad, fordi det er så mye penger involvert. Da blir kritikken mot utsetting av fasan og rapphøns lite troverdig.