Fugler til besvær

Dette er et leserinnlegg. Meningene står for skribentens egen regning.

Utsetting av fasaner og rapphøns i norsk natur for trening av og konkurranse med stående fuglehunder, har vært hyppig debattert de siste årene. Etter ny viltforskrift av 2020 har saken vært oppe i stortingets spørretime hele fem ganger. Forskriften stiller krav om at myndighetene gir tillatelse til hold av ville dyr.

I 2021 og 2022 avslo Miljødirektoratet søknader om utsetting av disse fuglene, og begrunnet det med at utsetting kan ha uheldige konsekvenser for biologisk mangfold og dyrevelferd. Vedtakene ble omgjort av Klima- og miljødepartementet.

I 2022 gikk dyrerettighetsorganisasjonen NOAH rettens vei for å prøve saken. Tingretten konkluderte med at utsetting var i strid med § 28 i dyrevelferdsloven, fordi de utsatte fuglene ville ha dårlige forutsetninger for å tilpasse seg og overleve i sitt nye miljø.

I tilknytning til at Miljødirektoratet skal behandle søknader om utsetting for 2023-sesongen, har det blitt henvist til at en kommende risikovurdering fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) skal bidra til et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag. Vurderingen ble publisert i november 2022. Som faglig leder for vurderingen, oppsummerer jeg her noen av de viktigste funnene.

Oppdraget, fra Miljødirektoratet og Mattilsynet i fellesskap, var å utrede mulige negative konsekvenser som utsetting av fasaner og rapphøns kan ha for biologisk mangfold, dyrehelse og dyrevelferd i Norge.

Til tross for at fugler har blitt satt ut siden sent på 1800-tallet, har det ikke tidligere blitt gjort noen risikovurdering eller utført overvåkning av mulige konsekvenser. VKM har derfor basert seg på litteratur fra andre land hvor det settes ut fasaner og rapphøns og generell ekspertise om økologi, dyrehelse og dyrevelferd.

Fasaner har aldri forekommet naturlig i Norge, mens rapphøns er regnet som utryddet. Miljødirektoratet forvalter begge artene som fremmede i norsk natur. De fleste fuglene som settes ut, stammer fra oppdrettsanlegg i Sverige og importeres som befruktede egg. VKM har derfor benyttet seg av metodikk utviklet av verdens naturvernunion (IUCN) for å studere mulige effekter av fremmede arter.

Når fugler holdes med stor tetthet, ligger forholdene godt til rette for spredning av smittsomme sykdommer. Hvis fuglene deretter slippes ut i naturen, er det risiko for at smitten kan spres til ville bestander og i verste fall til besetninger av tamme fugler.

Sannsynligheten for smitte er lav, men konsekvensene kan potensielt bli alvorlige, spesielt hvis det er svært smittsomme virussykdommer som fugleinfluensa og Newcastlesyke som spres. Ifølge Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) ble det i 2021-2022 registrert rekordmange utbrudd av høypatogen fugleinfluensa (HPAI) i Europa, både i besetninger med tamme fugler, og blant ville. Det resulterte i at omtrent 50 millioner fjærfe måtte avlives.

Sannsynligheten for smitte vil trolig øke ved utsetting. Listen av sykdommer med potensiale for å smitte via fasaner og rapphøns er omfattende. Det er ikke kjent at fasaner og rapphøns fra oppdrett har ført til smittespredning i Norge, men risikoen øker med tettheten av fugler, omfanget av utsettingen og ved gjentatte utsettinger.

Den aller viktigste endringen som har skjedd med norsk natur siden slutten av 1880-tallet, er at det nå er langt mindre av den. Både fasaner og rapphøns trives best i kulturlandskap som nå befinner seg på rødlisten for naturtyper i Norge (Norsk rødliste for naturtyper (artsdatabanken.no). Mange av fugleartene som bor der er også utrydningstruet.

VKM har vurdert hvilke fugler som vil være mest utsatt for konkurranse fra fasaner og rapphøns. Jo større likheter i levevis, jo sterkere konkurranse om ressurser som mat og hekkeplasser. En art som er antatt å kunne påvirkes negativt, spesielt som resultat av konkurranse om vinterføde, er gulspurv. Gulspurvens status på den norske rødlisten forverret seg fra nær truet i 2015 til sårbar i 2021. I denne perioden ble andelen truede fuglearter i Norge fordoblet, fra 20 til 40 prosent.

I risikovurderingen beskriver VKM en rekke aspekter som kan være belastende for fasaner og rapphøns under transport, mens de holdes i fangenskap og under eksponering for fuglehunder. Det mest sentrale i denne sammenhengen er likevel om fugler fra oppdrettsanlegg vil klare seg i naturen.

En rekke studier viser at oppdrettsfugler har dårligere forutsetninger for å overleve i naturen enn ville artsfrender. De er ikke forberedt på å finne mat og hvileplasser, eller verne seg mot rovdyr i et miljø som er mye mer komplekst enn det de er vokst opp i. Konklusjonen er at dagens praksis med utsetting av fasaner og rapphøns er lite forenlig med god dyrevelferd.

Det finnes tiltak som til en viss grad kan forhindre lidelse ved å bli spist av rovdyr, sulte eller fryse i hjel, som for eksempel å fjerne rovdyr fra utsettingsområdet og eller å legge ut mat til fuglene. Ulempen er at disse tiltakene vil påvirke det biologiske mangfoldet i området og kan øke sannsynligheten for smittespredning.

Siden det ikke er utført systematisk overvåkning av utsatte fasaner og rapphøns i Norge, har VKM basert seg på artsobservasjoner som er tilgjengelige via Artsdatabanken. Artsobservasjonene kan være usikre, men er informative om geografisk utbredelse og vinteroverlevelse. Det er observert at både fasaner og rapphøns har formert seg i Norge, og global oppvarming vil sannsynligvis øke sjansene for at de kan klare seg gjennom vinteren.

Det var imidlertid andre grunner enn vinteroverlevelse som førte til at rapphøns ble utryddet i Norge. Kraftig nedgang i den europeiske bestanden er mest sannsynlig knyttet til modernisering av landbruket med økt bruk av sprøytemidler, som førte til dårligere tilgang på mat og at konstruksjoner som steingjerder, som ga fuglene skjul og hekkeplasser, ble fjernet

Selv om det hadde vært et ønske om at arten skulle reetablere seg i Norge, er det derfor tvilsomt om det ville lykkes. I hvert fall ved å sette ut oppdrettsfugler i områder for hundetrening.