Helsvart lykkedag

– Det er dette som er livet. Kall meg gjerne en enkel sjel. Men enkel lykke, det er lykke det òg, sier Olav Greivstad (29) i det han parkerer ATV-en og fester GPS-en på engelsksetteren Zak. Vi skriver 18. september, og bjørkeløvet har så smått begynt å gulne der de to gir seg skogen i vold. Vi er i hjertet av Telemark, nærmere bestemt Fyresdal. Olav er på hjemmebane.

For øyeblikket bor NJFFs nye jakthund- og viltkonsulent på Ås, hvor han fullfører en mastergrad i skogfag ved Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Det hindrer han ikke fra å kjøre tur-retur Fyresdal, hjem til familiegården, hver helg hele høsten, en distanse på snaue 50 mil.

Kronprinsen av Greivstad

Hvit pels skimtes mellom mørke trelegger, tre år gamle Zak beveger seg tilsynelatende uanstrengt der han avsøker det kuperte terrenget foran oss.

For Olav var valget enkelt da han skulle gå til anskaffelse av egen hund.

– Jeg delte barnevogn med en engelsksetter som var like gammel som meg, og fikk tidlig et nært forhold til rasen, forteller han.

Zak og Olav bruker det meste av ledig tid på tur og jakt. Terrenget vi befinner oss i, går fra 450 til 900 moh., og huser samtlige av våre hønsefuglarter.

Les også: Tips og triks for skogsfugljegere

Ofte setter han seg som mål å felle en av hver art – på en og samme dag. Det klarte han seinest i fjor, men understreker at han legger visse begrensninger på seg selv.

– Det må skje i samarbeid med hunden, og det må være et høstbart overskudd av fugl, understreker han.

Olav kjenner hver krik og krok av det 6500 dekar store terrenget. som tilhører gården han en dag skal overta. Her har han gått i sporene etter far og bestefar, og etter elg, rådyr, hjort og rein. Selv om han betegner seg som altetende innen jakt, er han ikke i tvil om hva han setter høyest.

Viktig kunnskap: Slik skiller du skogsfuglene

– Det er noe helt eget med skogsfugljakt med stående fuglehund. Det er etter mitt syn en av de mest krevende jaktformene. Det er så mye som må være på plass for at man skal lykkes. Samarbeidet med hunden er alfa og omega, samtidig bør du ha lagt ned en del timer på skytebanen, for det er sjelden fuglen byr seg fram på sølvfat.

Moro med ferske jegere

Men med så mange jaktdager, har også denne jaktformen fått et anstrøk av rutine. Olav syns derfor det er kjekt å ta med ferske jegere ut. Hittil har han hatt med seg fire ferskinger som har lyktes med å felle sin første fugl.

– Det er så moro å se noen lykkes med å felle sitt første vilt! Det er jo en kjensgjerning at svært mange av dem som tar jegerprøven, aldri kommer seg ut på jakt. Her kan vi som har mer erfaring bidra.

Drømmejobben

På spørsmål om hvorfor han søkte jobben som jakthund- og viltkonsulent, kikker han spørrende tilbake.

– Er man lidenskapelig opptatt av jakt, viltforvaltning og jakthunder, finnes det jo ikke en mer spennende stilling! Jeg ønsker å videreføre det gode arbeidet som forgjengeren min, Roar Lundby, har lagt ned, og samtidig utvikle stillingen og fagområdet videre. Det handler både om å gi jegere og jakthundeiere best mulige rammevilkår, samtidig som vi ønsker at enda flere skal få oppleve hvor givende det er å ha jakt og hund som hobby og livsstil.

Kjentmannsfordel

Etter uker med tørt og varmt vær, er det nå blitt svalere i lufta. Himmelen er grå, lyngen fuktig og det er utsikter til regn.

Med fuktig skogbunn avsetter fuglen også mer lukt i terrenget, og gir Zak bedre arbeidsforhold, forklarer Olav, der vi tar oss oppover lia.

Men selv om vær og føre har betydning, er Olav klar på hva som er den kanskje aller viktigste suksessfaktoren på skogsfugljakt:

– Kjentmann uten hund har statistisk større sjanse for å lykkes, enn mann med hund. Men kjentmann med hund har de beste forutsetningene, smiler han.

Vi har satt kursen mot en tiurleik et stykke oppe i dalsiden. Området pleier å huse bra med storfugl – også under jakta.

Selve leikplassen er en mosaikk av små rabber og myrer ispedd gamle krokfuruer og kortvokst bjørk. Her har Olav tilbragt mang en vårmorgen og studert tiuren på nært hold. Er det noen hjemme i dag, mon tro …?

Zak avsøker området systematisk, og holder fin kontakt med Olav.

– Engelsksetteren er kjent for å gå stort. Det kan være fint i fjellet, men i skogen er det en fordel om hunden har et litt trangere søk og holder god kontakt. Zak og jeg har jobbet ganske mye med dette. Han har skjønt tegninga, og slår sjelden mer enn 150 meter ut til sidene. Da kommer jeg raskere opp i situasjonene når han finner fugl, og sjansen for å komme til skudd øker.

Les også: Bli en bedre skogsfugljeger

Liv ved leiken

Vi har gått i en snau halvtime når det piper i GPS-en. Zak har tatt stand i et skogholt bortenfor leikområdet, og vi setter opp farten. Mellom furustammer og bjørkeløv lyser den hvite pelsen, og i det Olav nærmer seg, avanserer Zak mot et høydedrag, før han fester stand på ny.

Vår mann bestemmer seg for å bli stående hvor han er. Av erfaring vet han at tiuren som regel velger å fly nedover – og forhåpentligvis over myra – mot oss.

– I skogen er det kjekt å ha trent på å få hunden til å reise fuglen på avstand, hvisker Olav i det han fester grepet om hagla, og gir den forløsende «ja»-kommandoen.

Sjekkliste: 16 tips for bedre skogsfugljakt

Sekunder seinere høres lyden av baksende vinger mot greiner, og ut over myra kommer tiuren seilende. Som bestilt. Jaktkonsulenten lar seg ikke be to ganger. Skuddet går på 15 meters hold, og tiuren stuper i myra. Så enkelt kan det gjøres.

Spill i Greivstadheia

Det blir imidlertid ikke mye tid til å summe seg. I det Zak apporterer, hører vi plutselig en umiskjennelig lyd fra samme området som huset den første tiuren. Nok en tiur. Som spiller!

Zak sendes ut i nytt søk, tilbake der han kom fra. Han lystrer litt motvillig. Der har han jo nettopp vært. Vi følger lyden og hunden, og får øye på fuglen i en liten lysning før Zak har rukket å få godlukta i nesa. Gamlefar står med utspilte halefjær og spiller av full hals.

– Dette er første gang jeg kommer over en spillende tiur på jakt, sier Olav med forundring i blikket.

Nå er også den firbeinte med på notene, men straks tiuren blir oppmerksom på hunden, spiller den bare enda heftigere, går i ring med brusende fjær og brysker seg som aldri før. Her er det han som er sjefen.

Den lokale høvdingen ombestemmer seg likevel idet Zak får ordre om å reise. Med tunge vingeslag kaster den seg ut fra det lille høydedraget. Olav er klar, monteringa sitter, svingen sitter, og skuddet sitter.

En slags doublé

Det neste kvarteret får den nye jaktkonsulenten en aldri så liten pedagogisk utfordring når han skal forklare reporteren, som har null erfaring med skogsfugljakt, at det faktisk er en krevende jaktform, og at hendelser som dette slett ikke er hverdagskost.

Les også: Slik blir du en bedre støkkjeger

– Dette får jeg jo lyst til å kalle en doublé. Men en ekte doublé ville ha vært å felle begge i samme situasjon. Det får kanskje bli det neste målet, humrer han.

Dagen er fortsatt ung, og vi gjør et slag videre oppover i lia. Zak varter opp med nok en stand, orrfugl denne gang, men situasjonen gir ingen mulighet for skudd. Olav tar det med et smil, og begir seg videre med lette skritt.

En frodig bukett av sorte halefjær stikker opp av sekken. Den er tung, men likevel så lett, så lett.