Seinhøstes sitter fuglen ofte på topp eller i veden, ikke minst når den første snøen har kledd landskapet hvitt.

Slik lykkes du som støkkjeger

Det gir en egen stemning å ferdes i stille og folketom novemberskog på skogsfugljakt. Selv om forholdene av og til kan virke håpløse, får du som regel en sjanse …
Torsdag, 8. november 2018 - 15:57

Knekk, knas! Det vil være en overdrivelse å påstå at jeg beveger meg som en indianer i novemberskogen.

Med flytebrygger av noen jaktstøvler i str. 47 kraser jeg gjennom et tynt snølag som til alt overmål skjuler forræderiske tørrkvister og frossent lauv. Ja, i Peltor- hørselvernet mitt høres det ut som om en elefant går amok i et glassmagasin.    

Skogsfuglen har særdeles god hørsel og vil etter alle solemerker ta til vingene lenge før jeg er på skuddhold. Slik lyder i alle fall regelen om hvordan skogsfuglen oppfører seg under rådende forhold. Gudskjelov har alle regler unntak: 

Seinhøstes i fjor bråket jeg som et uvær på skare som akkurat ikke bar, da en tiur flakset ut fra ei furu kun 25 meter til siden for meg. Luftens baron holdt seg (selvfølgelig) skjult første meterne av flukten, og var (som vanlig) raskt utenfor skuddhold.   


Skogsfugljakta er utfordrende og konsetrasjonen må våre på topp. Du får ingen forvarsel, og fuglen kan komme far alle retninger. Kjappe og vanskelige skudd. ikke å undrer over at de langt fleste turene avsluttes uten fugl.

Gullsjanse
I dette bestemte vestlandsterrenget med brunfuglefreding har jeg jaktet sammen med en makker noen seinhøstdager de tre siste sesongene, som oftest med truger festet til undersåttene.

Stort sett hver dag har vi sett storfugl eller orrfugl – eller begge deler – men foreløpig uten fugl på sekken.

Det hersker liten tvil om at utsikten for skogsfuglefall øker ved å slå sine pjalter sammen med en jaktkompis. En påstand følgende tildragelse viser til fulle:

På en av våre utbyttefattige turer i fjor høst, kastet to tiurer seg ut fra samme furu fremfor meg og slapp seg nedover lia: “Pass på!”

Fuglene passerte med stor fart og fri sikt like bak jaktkompisen som snokte litt lavere i terrenget. Han nølte et sekund for lenge. Dermed var gullsjansen blåst.  

Vansmekter
I dag jakter jeg altså aleine – og stortrives. Det gir en egen stemning å ferdes i stille og folketom novemberskog; som om naturen kommer ekstra tett på og sansene skjerpes. 

Selv om lokalkjennskapen er begrenset, aner man etter hvert hvor i terrengavsnittet fuglen sitter: Tiuren holder gjerne hus langs en spesiell åsrygg med blandingsskog og bærlyng, mens orrfuglen sitter høyere i knausene mot fjellbjørkeskogen.    

På Vestlandet er det særlig nordre og østre deler av Møre og Romsdal som utmerker seg med gode storfuglbestander. Ellers i vest er bestandene forholdsvis små, noe som skyldes mangel på store, sammenhengende barskogområder.

Orrfuglen finner seg derimot godt til rette i glissen blandings- og lauvskog på Vestlandet. Da er det verre stilt med skogsfugljegerne i regionen, som jevnt over vansmekter. Mange grunneierlag har nemlig valgt å frede skogsfuglen, eventuelt å utsette jaktstarten til 1. oktober. 

Uansett: Skogsfuglen er et utfordrende jaktobjekt som generelt er lettest å komme på talefot med før lauvfallet.


Blåsvart med lyreformet hale, en orrhane i november er et lyspunkt i en mørk årstid.

Lyspunkt i mørk årstid
Jeg smyger sakte fremover i terrenget og stopper stadig, et bevegelsesmønster som mer enn én gang har ført til at fuglen velger å ty til vingene. 

I fjor dumpet jeg borti en svær tiur som satt i lusegrop like ved en skogsveg. Gamlefar lettet klokelig utenfor skuddhold, fulgte traseen i lav høyde og suste rundt første sving.

Jeg stikker innom, bare for å konstatere at den svartkledde er bortreist.   

Timen seinere, i kupert terreng øverst i lia: Knekk, kna…En trykkvillig og blåsvart hane tar lynraskt til vingene i kanten av ei lita hogstflate.

Hanen slipper seg skrått nedover; 25 meter, 20 meter. Hagla opp idet lynet passerer – nå trenger jeg ikke å tenke på hvor jaktmakker befinner seg – skuddet går og fuglen deiser i bakken. Hele hendelsesforløpet er over i løpet av tre sekunder.   

Etter utallige kilometer i novemberskogen de tre siste årene, krones endelig standhaftigheten med fugl i bakken – et fuglefall som feires med termoskaffe og sjokolade.    

Bortsett fra ei skeptisk røy som sitter i veden, hverken ser eller hører jeg flere fugler denne dagen. Støkkjakt på skogsfugl er i sannhet en usikker geskjeft seinhøstes, men jaktformen er definitivt et lyspunkt i mørketida.

Og husk; selv om forholdene kan synes begredelige med knasende underlag og skjær fugl, får du som regel en sjanse. Det kan være nok.


Orrfuglen er vår vanligste skogsfugl, og finnes i skogtrakter over hele landet til Nord­-Troms. I Finnmark finnes bare sporadiske forekomster av orrfugl.

Slik lykkes du som støkkjeger

Første bud er å være topp konsentrert gjennom hele dagen. Du får som regel ingen forvarsel før fuglen letter eller kommer susende gjennom lufta fra ingensteds. Det nytter med andre ord ikke å gå med børsa i reim over skuldra.

Du er hund sjøl, ergo bør du tenke som en hund, eller en rev. Sving bortom kruller, småmyrer, skjørtegraner og andre plasser som virker spesielt interessante i biotopene du ferdes. Fuglen søker skjul og mat.

Gå rolig, stopp ofte. Dette gjør fuglen usikker, og ikke sjelden tar den til vingene like i nærheten om du har stått stille et par sekunder.

Det kan være effektivt å jakte to-tre jegere sammen. Gå på linje, avstanden mellom jegerne avpasses etter terreng og føre. Uansett skal du alltid vite hvor du har jaktkameratene når du løsner skudd.

Vær ekstra på vakt i det øyeblikket du bikker over kammer og koller i terrenget. Av og til kan du her ta fuglen på senga.

En røslig tiur kan av og til bruke litt tid på å komme seg ut av ei tette. Klarer du å holde hodet kaldt, kan en rask spurt gi skuddmulighet.

Røy og orrfugl byr generelt sett på noen flere skuddsjanser enn gammeltiuren. Tidlig i sesongen kan du gå på urørte kull som trykker godt og ikke nødvendig vis flyr så langt. Husk at alle sjelden letter samtidig.

De fleste skogsfugljegere vil nok tenke seg om to ganger når seinhøstskogen byr på barfrost med underlag av potetgull. Da kan du kanskje like gjerne holde deg hjemme – hvis du da ikke velger å krysse fingrene for unntaket

Vår vanligste skogsfugl

Orrfuglen liker et variert skogbilde med blandingsskog, gjerne der skogen er i tidlig stadium av gjengroingsfase og med åpne felter. Ofte vil du finne orrfuglen i skogkanter mot myrer. Orrfuglen kan også påtreffes helt opp mot snaufjellet, der fuglen er på bærjakt. I europeisk sammenheng finnes om lag 95 % av orrfuglbestanden i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland. Her i landet er fuglen den vanligste skogsfuglen, og finnes i skogtrakter over hele landet til Nord- Troms. Den kan også benytte fjellbjørkeskogen som hekkeområde.

I Finnmark finnes bare sporadiske forekomster av orrfugl. Velkjent er også at lyngkledde øyer på Vestlandet kan ha fine bestander av fuglen. Du kan altså finne orrfugl helt fra havnivå og opp mot høyfjellet. Det er spesielt skogsområdene øst i Hedemark mot svenskegrensa, Telemark, Nord- Trøndelag samt Agder- fylkene som har god klang i jegerører. I jaktsesongen 2011 ble det felt 24 350 orrfugl i Norge.

Emneord: 

På forsiden nå