Jakten på fjærligheten

Pandemien har festet grepet, verden er i unntakstilstand og den årlige jakten i Jotunheimen er avlyst. Helvetet er et fjell i Hallingdal, og i år føles det som rett sted å være. Vi har kjørt innover mot Djup, tre mil på grusvei i retning Iungsdalshytta. Vi er fire jegere. På høyre side ligger lirypeterrenget hvor inngangsbilletten ligger i nærheten av et sekssifret beløp.

De neste dagene skal vi høre enerverende mange lyder fra den kanten. Vi har passert Tvist og hytta til Stein Erik Hagen, den med de tretten pipene. Og vi har parkert like ved veien til fjelleiendommen til Olav Thon, stengt med kjetting og hengelås. Området er et attraktivt terreng for rypejegere, men vi stanser ikke her. Vi er i Nordfjella midt i Skarvheimen, mellom Hallingskarvet og Reineskarvet, og har ennå fem kilometere å gå frem til det mer prisgunstige terrenget med langt mindre fugl.

Les også: Gode tips til rypejakt

Men gleden over jakten er like sterk, og tilnærmet lik som for hundre år siden: «Veiret er smukt; Luften lidt fugtig; himelen svagt overskyet; og solen, kun halvveis gjemt bag det tynde slør, endu en time eller to over horizonten, da vognen holder for døren. Det glade jægerselskab, som for tilfældet har sluttet sig sammen, gjør sig ræde til at drage afsted. Den lette vognen ruller henover chauséen, fulgt av fire hønsehunde» som N. J Gregersen skrev i 1902.

Hovedrollen

Rypa er hovedrolleinnhaveren i denne kjærlighetshistorien. Vi skal ikke påstå at det går til helvete med rypa, men det har utvilsomt gått litt opp og ned. Rypa, eller lagopus, ble innlemmet i Carl von Linnes taksonomi i 1759, beskrevet som en hønsefugl med avrundet kropp, lite hode og fjærkledde føtter. Hunnen legger 7-11 egg, som vanligvis klekkes etter 23 dager.

Rypene er vegetariske og spiser knopper, frø, bær og blader. Kylling og ungfugl spiser i tillegg insekter. Det ble felt over en million ryper i Norge for 120 år siden, rundt 700 000 i toppårene på 1980-tallet, mens det falt 150 000 fugler i fjor. Det er det laveste tallet siden 2012, og rypa har vært rødlistet i fem år. Den gode nyheten er at antall liryper har økt de siste ti årene. Årsaker til variasjon i bestanden har vært diskutert siden Nansens tid.

Pensum: Viktig artskunnskap for rypejegere

Hvordan står det til med rypejegeren? Vel. Vi er en aldrende gruppe. 90 prosent er menn. 65 prosent er over 40 år, og bare halvparten kommer hjem med fangst. Allikevel er det 43 230 av oss, og rype er det småviltet flest småviltjegere jakter på. Rypas tiltrekningskraft har alltid vært stor. Peter Dass erklærte sin kjærlighet allerede i 1732, før britiske jegere inntok landet med sine fjollete bowlerhatter.

«Fru Rype er tilmed og icke saa slæt; Hun er Alemodig og holder sig næt, Kand klæde sig om, naar hun lyster; I lynget hun fører brun-spraglede Pragt. I sneen hun drager en sneehviden Dragt, Og sig imot Frostet beryster».

Mangel på talent

Vi er omsider på vei til fots, med drømmer i blikket, tunge sekker og mat og drikke for et par dager i fjellet. Vi har gått tre kilometer på god sti mot Iungsdalshytta, og fulgt stien videre langs elven oppover mot Fødalen. Det er rapportert om lite fugl i fjellet i år.

Forrige uke traff jeg en jeger som hadde gått tre dager her uten å se en eneste fugl. Vi velger å tro at det skyldes mangel på talent. Det er uansett ikke kvantitet vi er ute etter. Etter mer enn ti år med jakt er det sjelden vi har fylt baglimiten på to ryper.

Hvis det ikke er mengder av fugl; hva er det da som trekker oss? Er det kameratskapet? Ikke mye kan måle seg en middag, en kald pils og en god prat etter en lang dag i fjellet. Slik har det alltid vært. I den sportslige rypejaktens unge år skal fire jegere fra byen ha dratt til fjells med 400 øl, 50 flasker brennevin, blandevann og store mengder mat. 11 hester måtte til for å få jegere og proviant inn i jaktterrenget, og de storkoste seg.

Forståelig nok var de urbane sportsjegerne et underlig skue for de lokale snarefangstmennene. «De var oppe for aa glæ sig, de. De første dagene gik de bare rundt paa volden og sang; og saa laag de mye nede i en bække-kulp og heldte vand over hverandre. Ja, de var saa geite og pene og blanke aa se paa gut, at det rent var en fornøielse».

Bygdefolket hadde god grunn til å undre seg over hva i all verden livets glade gutter drev med der oppe. Det var ikke først og fremst matauk, men å nyte livet i fjellet. For oss er mat og drikke en viktig dimensjon, men ikke det viktigste. Og jo lengre man går, desto raskere sovner man om kvelden. Vi har aldri lekt i bekken.

Bakbelyst skjerm

Hva driver oss inn i fjellheimen år etter år? Det handler om å være i storslått natur, men også søken etter et annet liv enn i byen, hvor vi hviler blikket like mye på en bakbelyst skjerm som på solbelyst natur. Hagla og jakten tilfører en dimensjon man ikke får på fottur. Å gå på støkkjakt handler om fokus. To sekunders fravær av oppmerksomhet kan være de to sekundene du misset dagens eneste skuddmulighet.

Samtidig trenger vi å holde på spenningen; som krever at vi av og til ser en fugl, en mulighet. Men det er splid i gruppa. Som fuglehundeier har samarbeid mellom jeger og hund blitt en stadig viktigere del av jakten. Det krever en annen form for oppmerksomhet, hvor hunden har fokus på rypa og jegeren følger hunden. Det er en annen type jakt, men her er jeg i mindretall i vårt jaktlag. I Fødalen er kun støkkjakt tillatt.

Lord Garvagh

Hytta ligger med utsikt mot Fødalsvatnet og Systrandfossen i vest og Klevavatnet i øst. Det er en bitteliten Ålhytte, som av enkelte fremdeles omtales som Engelskmannshytta, etter den engelske lorden Garvagh den yngre. Han skal ha vært en middelmådig jeger, men elsket jakt og gresk filosofi, og fikk satt opp fire steinbuer i området, hvor Lordehytta i Folaskaret på Hallingskarvet er den mest kjente.

Les også: Det gode rypeliv i Kautokeino

Garvagh brukte åpenbart mer tid på Aristoteles enn skytetrening, og skal ha vært en så labil jeger at den norske jegeren som fulgte ham ofte løsnet skudd samtidig for å være sikker på at dyret falt. Noen ganger satt det to skudd i villreinbukken.

I Fødalen er fire hytter åpne for jegere, fiskere og turfolk. Er man heldig er det ledig sengeplass. Når vi kommer frem er to jenter på vei ut, som etterlater en varm hytte med flammer i peisen. De har sett minst 100 ryper da de gikk innover stien kvelden før. Vi er fristet til å tro dem.

Det er snart kveld, og vi legger sekkene på brisken og skynder oss ut for å se etter fugl. To går mot Helvetet. To går i motsatt retning. Den første fuglen flyr opp fra en steinrøys noen hundre meter fra hytta. Det blir bom, men det er et godt tegn. Selv frysetørket mat smaker godt når man har fått ferten av fugl.

Morgenen starter med regn ved hytta mens snøen faller på toppene. Snart letter skydekket og solstrålene når den mektige Systrandfossen. Vi kommer oss ut og starter turen mot Helvetet. Området er kjent som et bra sted for skarv, eller fjellrype, med mange småtopper på et lite område i 1400 meters høyde. Det er en rekke små vann, kulper og bekker, og det er heller ikke mange høydemetrene ned til lyngen. Kanskje er Helvetet vår himmel.

Vi deler oss for å dekke over det meste av fjellet. I løpet av dagen går vi gjennom tre årstider. Nede i dalen er det vindstille og varmt som en sommerdag, mens høstfargene har farget løvtrær og lyng i dalsidene. På toppene blåser det som i en vinterstorm. Vi går og går, opp og ned, mellom knauser og på fjellhyller, mellom sommer, høst og vinter, og vi finner ikke rype. Fjellet er tomt. Fuglen har fløyet.

Sport eller næring

Gjennom historien har det vært en hard kamp mellom sportsjakt og næringsjakt. Tiden da rypene hang tett på lange planker føles fjern. Britene var med å introdusere sportsfiske og sportsjakt. I motsetning til bygdefolkets matauk med snare og garn, kom byfolk med børser og stenger for å snuse inn nasjonalfølelsen.

I 1894 ble det felt omlag 1,1 millioner ryper, tilsvarende 440 tonn ribbet fugl. Etterspørselen var stor, og rypefangsten var like mye en næring som en sport. Antall innbyggere i Norge økte med 50 prosent på 40 år, og i byenes best møblerte hjem ville de ha rype på middagsbordet. Rype var smaken av Norge, smaken av fjell, av det som ikke var dansk. Og slik fortsatte det lenge etter 1814.

Tips: Rypejakt etter snøfall

Det ble tatt ut så mye rype at det er fristende å si at vi fremdeles betaler en pris for det i dag, her vi labber rundt i et fjell uten fugl 150 år senere. Samtidig ble det store jakttrykket starten på regulering av jakten, og byens sportsjegere sto snart mot snarefangere næringsfangst.

Komplæt rovdyr

I 1840 ble det klart at noe måtte gjøres. «Enhver har anseet sig berittiget til at dræbe og fange viltet til enhver tid, og paa hvad Maade han selv bedst visste og kunde, eller med andre ord, han har været et komplæt rovdyr», for å si det med Halvor Heyerdahl Rasch, zoologen som ble jaktlovens far.

Borgerstanden akket seg over å ikke få innta sitt ukentlige rypemåltid, bygdefolket fryktet for inntjeningen og enkelte sportsjegerne lot seg irritere over at de ikke kunne jakte hele året. Allikevel steg eksporten av ryper fra fem tonn til nesten 50 tonn fra 1830 til 1870 med England som det viktigste eksportlandet, mens britiske jegere kom andre veien med bowlerhatt og hvit snipp.

Norske jegere lot seg inspirere. Så tok skotsk tweed over, før Nansen innførte norsk ullbekledning og anorakk, importert fra Grønland. Anore betyr vind på eskimoisk.

Rypesesongene på slutten av 1800-tallet varierte de også, men for oss fire jegere i Helvetet er det fortvilende å lese Jacob Bøckmann Barths Erfaringer fra jagten paa det mindre vildt i Norge fra 1894: «Jægeren er i Alminnelighet vel fornøiet, naar han i et almindelig godt Terræn skyder sine 24– 30 Ryper for dagen, omendskjønt han heller ikke sjelden naar sine fulde 3 Tylvter, ja nu og da endog et endu større Tal, lige til halv-hundrede Stykker.»

Vi trøster oss med at det er to måter å se dette på. Enten med misunnelse over antall skuddmuligheter, eller med anerkjennelse over behovet for en streng regulering som skal til for å holde kjærligheten i live. Vi velger det siste.

Stor verdi

Vi er alle sportsjegere. Vi går på jakt fordi vi liker det, ikke for å bli rike eller spesielt mette. Pengene og kaloriene vi forbruker på jakten overgår verdien av fangsten mange ganger. Det ligger en verdi i å gå på tur med ladd hagle, med eller uten hund. Vår reise til Helvetet har uansett ikke vært forgjeves. Vi pakker sekkene ved Klevahytta, og gjør opp status.

En har sett to ryper og ikke løsnet skudd. En har løsnet skudd mot den ene rypa og bommet. To har ikke sett noe annet enn storslått natur. Men vi gir ikke opp, der vi går med 30 metere mellom oss, inn mot slutten av jaktterrenget. Og så skjer det, omtrent som i en film. 200 meter fra Klevahytta går to ryper opp foran meg, utenfor skuddhold, men den ene av dem flyr 50 meter i retning Klevahytta og setter seg på en stein.

Blodet bruser der jeg går med hevet hagle og rype i blikket. Da rypa omsider letter går skuddet, og rypa faller til bakken: En lirypa. Jakten på kjærligheten ble kronet med seier, i hvert fall for en av tre jegere. Vi gleder oss allerede til neste gang.

Epilog: Da vi går stien mot bilen er det i ferd med å bli mørkt, og hundrevis av fugl flyr rundt oss. Det var akkurat som de to jentene i Klevahytta fortalte, men det var trost de hadde sett, og alle er enige om at trost er ikke verdt å gå til helvete og tilbake for. Den ene rypa i sekken derimot har langt større verdi enn kjøttvekten skulle tilsi.