Rypejakt etter snøfall

Ved jaktstart 10. september er alt såre enkelt:

Rypekullene er samlet, de trykker gjerne godt og flyr sjelden veldig langt, ofte bare noen hundre meter. Det gir gjerne bra med fugl på sekken – og mange fine situasjoner for hundene. Fjellet viser seg gjerne fra sin beste side, med storinnrykk av to og firbeinte i våre mange rypefjell.

Noen uker seinere er alt annerledes, fjellet er tilsynelatende tomt for både fugl og folk.

– Uansett forhold, så hjelper det lite å sitte inne og forbanne vanskelige ryper. Første bud er å komme seg ut, fastslår John Arvid Grande (46), merittert oppdretter som jakter eller trener fuglehunder så lenge det finnes muligheter. Rørosingen tyr om nødvendig til både pulk og hodelykt etter endt arbeidstid, om dagene ikke strekker til.

Les også: Vinterjakt på rype

Utenfor skuddhold

Det er barmark med lette snøfnugg i lufta. Pointeren Fanta og engelsk- setteren Kora veksler på slippene. Vi jakter oss mot Busjøen i Sødalen, en vid dal med slake åssider. Her er åpne myrer, store områder med bjørkeris og enkelte partier med einer og tette bjørkeklynger.

Noen uker tidligere satt det bra med fugl i dette området. Nå, i månedsskriftet september – oktober, forbereder rypene seg på vinteren.

Enkeltfugl og par vi kommer i kontakt med, trykker stort sett brukbart, og det blir noen situasjoner ut av det. Verre er det med kullene, og flokker på opptil 15 ryper. De har vi ikke sjans til å komme på skuddhold av. Kull med 10 – 12 årskyllinger virker lite sannsynlig så «seint» i sesongen, dette er trolig to – tre kull som har slått seg sammen.

Fortsatt i høstdrakt

– De har lett for å flokke seg dersom fjærfellingen er i gang, sier Grande idet han tar imot ei rype som fortsatt har høstdrakta i behold. Det er pointeren som pent avleverer.

Utover dagen blir det et par ryper til i sekken. Disse fuglene har fortsatt høstfargene i behold. Men antall fuglekontakter er langt færre enn tidligere i sesongen.

– Ryper som har begynt fjærfellingen, kan være helt tullete på barmark, fastslår Grande.

Snøen legger seg

Neste dag er det kraftig vind med snø i kastene. Vinteren har gjort sitt inntog i Rørosfjella. Vi nøyer oss med å åpne døra før vi konkluderer med at dette er vi for gamle til. Vi gir oss selv en påminnelse om at rypene uansett er veldig vanskelige å ha med å gjøre under det første snøfallet.

Les også: Slik jakter du lirype i september

Det går et par dager. Snøen legger seg langs hele gradienten fra dalbunnen til de øverste toppene, men ikke mer enn at lyngen og bjørkeriset fremdeles stikker opp, med unntak av enkelte fokkpartier.

Forholdene stabiliserer seg, vi er klare igjen. Tilnærmet vindstille, gløtt av sol, fem centimeter snø uten skare og halvfrosne myrer. Det er en drøm å gå i fjellet under slike forhold. Og rypesporene bør framstå som sirlige broderier i nysnøen. Om da ikke rypene har blitt stresset av snøfallet og har dratt sin kos …

Vi får en indikasjon når vi ser de første liggegropene i snøen.

– Her har rypa nappet fjær! Grande peker på groper med rypeskit og brune dunfjær. Utover formiddagen ser vi flere slike liggegroper, alle med brune og nylig nappete fjær. Vi finner også godt med beitespor. Da har de i det minste vært her og morgenbeitet.

Snøen smelter

Hundene har i tur og orden fått med seg hele lia. Den eneste kontakten så langt er et 30-talls fugl som krysset dalføret, uten å være støkket. Rypene har definitivt begynt å flokke seg.

Godt å vite: Gode tips til rypejakt

– Dette blir ikke enkelt, konstaterer Grande med kurs mot de tetteste bjørkeklyngene ned mot dalbunnen.

Snøen har gjort rypene nervøse. Er vi heldige, sitter det enkeltryper eller par nede i bjørkevegetasjonen hvor de finner skjul, selv på hvit bakke.

Plussgradene i sørhellingen gjør at barflekkene popper fram og det blir gradvis vanskelig å tyde noe som kan være rypespor.

Brun og trykkende

Engelsksetteren søker passe langt ut på flankene og holder god kontakt. Så bremser hun, blir lavere, stopper og vrir hodet til siden. Stand! Normalt er hun sikker, og da er jegeren også sikker. Vanligvis. Men under forhold som dette, vet man aldri. Sammen avanserer de meter for meter, til Kora nekter å bli med lenger. Grande blir litt i villrede og avanserer ytterligere noen meter på egen hånd. Det letter ei enslig rype. Den engelske frøkna langer ut det hun er god for.

Hunden er ifølge eier veldig forsiktig av seg og tjuvreiser ytterst sjelden. Men når rypa tar til vingene, er det full rulle!

Skuddet går. Rypa er knapt i bakken før hunden er der og konstaterer at denne rypa ikke er i stand til å stikke av. Deretter rett ut i et omfattende søk. Men det ligger ingen gjenliggere, og etter gjentatte oppfordringer bringes rypa hjem til matfar.

Den felte fuglen var i startfasen av fjærfellinga. Fjærene sitter løst. Et par dager til, og den ville vært betydelig hvitere.

Hvit og nervøs

Etter lunsj i hytteveggen inn mot Busjøen er det pointeren som skal være første dame ut på hjemturen. I utkanten av en større bjørkeholdt senkes fremdriften. Vitringen er åpenbart ikke den beste, når terrenget byr på kuperte lommer, mister Fanta iblant luktstrømmen, men snart står hun – sikker i sin sak. Det er ikke vår mann.

Finnmark: Det gode liv som rypejeger - finnes det?

Idet han er på vei opp til hunden, letter ei enslig rype. Hagleholdet er på grensen, men dobbeltskuddet sender fuglen i bakken. Denne fuglen trykket for hunden, men ikke for jegeren. Den har allerede mer vinter- enn høstdrakt.

Da blir rypa åpenbart mer nervøs, og oppfører seg der etter. I overgangen mellom høst og vinter later det til at fuglene som fort- satt er «brune», stoler mer på kamuflasjen enn sine hvitere artsfrender.

Her finner du rypa

I månedsskiftet september/oktober begynner rypene å bli hvite. Kullene løser seg opp og rypene slår seg sammen i småflokker som er skjære, inntil forholdene stabiliserer seg.

Under fjærskiftet er rypene ofte svært «lette». Det kan være tilnærmet håpløst å jakte på dem på barmark. Men etter hvert som fuglene blir stadig hvitere, oppsøker de snøen, de roer seg ned og forholdene kan nærme seg ei tradisjonell vinterjakt.

Når snøen ligger lavt, vil ofte lirypa holde seg lavt i terrenget der blåbær- lyngen ennå stikker over snøen.

Kommer det snø som blir liggende, trekker lirypa gjerne til områder med mye kjerr, fortrinnsvis vierkjerr.

I overgang mellom barmark og snø har både fjellryper og liryper lett for
å samle seg, og da trykker de vanligvis godt. Langs snøkanten er snølaget tynt og her finner rypene skjul og ofte også mat.

Om mye av snøen forsvinner på grunn av mildvær, slik at bare snøflekker blir liggende igjen, samles gjerne rypene på og i nærheten av disse snøflekkene. Som regel trykker fuglene da godt og du kan oppleve jaktdager med god fangst. Man får en såkalt flekkjakt. Under slike perioder er det ikke uvanlig at mange terreng stenges. Jakta kan rett og slett bli for enkel.

Om all snøen forsvinner, bør du søke etter lirypene nede i den tette bjørke- skogen. De kan de trykke hardt og gi utfordrende skudd.

Også fjellrypa er urolig under fjærskiftet. Men ettersom snøen legger seg tidligere i høyden, finner de raskere kamuflasje med sin hvite fjærdrakt.