Smygjakt på snøføre

Med hjortejakt til nærmere jul er det gode muligheter for den som vil prøve seg på den ultimate utfordring: Snikjakt på nysnø etter voksen bukk.
Mandag, 29. oktober 2018 - 9:50
For å lykkes i å snike inn på en hjort på vinterføre, må du ha vinden rett imot og lage minst mu­lig lyd.

Snøen kom tidlig til Trøndelag. I vårt jaktterreng betyr det at hjorten trekker ut av området og ned mot sjøen. Det er bare eldre bukker som står igjen. De farter mellom hjorte­kollene som oppholder seg ved sjøen, og fjelltoppene hvor mye av snøen har blåst bort.

Vi ser stadig grove spor i høyden og forstår at en av dem har vært her for å beite lav og annet spise­lig den får sparket fram fra snøen. I flere sesonger på rad har hjorten lurt oss. Hvert år legger vi likevel ut på snøføre med håp om å overliste selve kronhjorten.


En stor hjort har gått opp fjellsiden forut…

Lengst ute i terrenget vårt ligger fjellmassiver og frodige daler. Her tri­ves storbukken fordi den stort sett får leve uforstyrret. Vi har bestemt oss for å jakte ytre del av terrenget i dag, til tross for at snøen ligger dyp i dalene.

Solojakt
Vi starter hver for oss; sniker gjennom tung vinterskog med en frisk vind rett imot. Et og annet harespor dukker opp, men ingen spor av verken hjort eller elg. Etter flere timers sniking be­gynner optimismen å svinne.

Jeg nær­mer meg en fjellrygg og vet at kompisen er kommet opp på fjell­ryggen en kilometer mot vest. Jeg setter meg med kikkerten og speider. Etter et drøyt kvarter ser jeg jaktkamerat Geir Håvard Ingdal, stiller meg i silhuett og vinker. Han signali­serer at jeg må komme. Har han skutt bukk?


Mer lydløst blir det ikke – med kun tre – fire lag med ullsokker på foten.

Gjennomvåt av svette finner jeg det første sporet. En stor hjort har gått opp fjellsida forut. Jo, han har nok skutt kronhjort, luringen. Men nei da, i le bak noen større steiner sitter han. Uten dyr, men hjorten har nettopp vært her. Den har sluppet seg ned ei stupbratt li. Nå vil kompisen at jeg skal runde ved foten av fjellet og sjekke ut om dyret har forlatt terrenget. Selv akter han å stå igjen på «uttaket».

Jeg bruker kikkerten flittig. Ingen spor ut av terrenget, altså må hjorten befinne seg et sted i lia mellom oss. Jeg har lyst til å gjøre et framstøt i lia for å forsøke å støkke den ut, men får signal om at vi må gi oss og vende nesa mot lavvoen.


Vinterdagen brenner sitt lys i begge ender, kunsten er å innrette seg og holde varmen.

En sluing
Dagen etter har det kommet nysnø. Vi går målrettet og i samlet tropp mot fjellryggen hvor vi mistet dyret i går. Jeg skal gå nede i lia, Geir Håvard skal se om han finner igjen sporene på toppen.

Jeg finner ingen «utspor» i dag heller. På toppen av fjellet blåser det friskt. Kompisen har funnet de delvis gjenblåste sporene til hjorten ned lia. Når han forstår at hjorten ikke står der, fortsetter han utover langs fjellskren­ten. Plutselig stopper han.

Rett foran ham vises spor som kommer tilbake. Hjorten har ikke gått ut lia! Han sniker sakte fram på lydløse ullsokker gjen­nom snøen. Etter 50 meter ser han spissene på et gevir ca. 150 meter lenger framme. Det ser ikke ut til at hjorten har hørt ham. Fingeren presser lett mot sikringen mens han forsiktig nærmer seg dyret som ligger over neste haug. Brått reiser hjorten seg …

Nede i lia er jeg opptatt med å sjekke ferske jervespor idet skuddet går. Snart ser jeg kompisen signalise­rer at jeg må komme opp. På terren­gets tak ligger en stor bukk, geviret glinser i sola. Vi fylles av ydmykhet og glede. En mer utfordrende og spennende jakt finner du ikke!


Bukken hadde ikke gått ut lia! Geir Håvard Ingdal fikk gleden av å legge den i bakken med et velrettet skudd.

Kledd for smygjakt


Geir Håvard Ingdal er kledd for snikjakt vinterstid. Ull er det optimale stoffet for lydløs opptreden.

Hjorten har en fantastisk luktesans og hørselen er av en annen verden. Synet er derimot ikke hjortens ster­keste side, men silhuetter i beveg­else kan den plukke ut på lang av­stand. For å lykkes i å snike inn på en hjort på vinterføre, må du ha vinden rett imot og lage minst mu­lig lyd.

Etter min erfaring er det kun ull og fleece som duger. Om vinte­ren vil et par sokker trukket utenpå jaktstøvlene dempe mye av lyden. Det aller beste er om du dropper støvlene og kun trekker tre – fire lag med ullsokker på foten. I tillegg til å holde deg varm er dette fot­tøyet så lydløst som det går an.

Hvite klær gir bra kamuflasje, men de fleste kamodresser lager for mye lyd. Selv bruker jeg en hvit ullgenser og en hvit fleecebukse som ytterbekledning. Det avgir minimalt med lyd. Hvite votter og en hvit lue gjør at du glir inn i miljøet uten å lage for mange sil­huetter. Om du vil være ekstra nøye, bør også rifla surres inn med hvit tape. Jeg foretrekker rørlegger­ tape innerst og elektrikertape ytterst, men pass på slik at løpet går fritt i stokken. Prøveskyt rifla før du legger ut.

Les også: Bli en postmester, 10 tips for bedre posteringsjakt.

Emneord: 

På forsiden nå