Guide
Slik jakter du hjort
Bøjakt, smygjakt, måneskinnsjakt, drivjakt, eller lokkjakt ? Valg av jaktform er et spørsmål om hva som er mest effektivt i det terrenget du skal jakte.
Publisert
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Kjører du langs Hardangerfjorden og Sognefjorden, eller i bunnen av lange og bratte dalganger som Sunndal i Møre og Romsdal, forstår du hvorfor syv av ti hjorter på deler av Vestlandet blir felt på bøen. Stripa med innmark (bøen), utgjør mange steder ikke mer enn et par hundre meter, før topografien blir 45 grader, lukt til fjells, 1000 meter over dalbunn og fjord.
Med rekordstore kvoter, er det en dyd av nødvendighet at mye hjortejakt er konsentrert om bøen for å få skutt tildelte dyr. Hjortens trang til søke mot innmark for å beite saftig gress, gjør at fellingsprosenten mange steder er bra, selv i terreng som er mer egnet for fjellklatring enn jakt.
Jakt på bøen
Jakta på bøen foregår i grålysning og skumring, hvor du sitter på post i jordekanten, i et uthus, eller i et jakttårn. Jaktformen har mange fellestrekk med bukkejakt på rådyr. Det viktigste er at du ikke værsetter bøen.
Av våre fire hjorteviltarter, er hjorten den med best utviklet lukt, hørsel og syn – og er i tillegg svært sky. Får dyr ferten av deg, går det vanligvis ikke mange sekunder før alarmen går, og jordet er rensket for dyr. Finvær er hyggelig, men på post på bøen er litt ruskevær å foretrekke, og blir en del av din kamuflasje.
Tips: Jaktformen kan synes enkel, men tålmodighet er en forutsetning. Du bør være på post før hjorten dukker opp på jordet. Personlig har jeg alltid foretrukket jakt i grålysninga, selv om det innebærer at du må være på beina før det lysner. Skulle uhellet være ute, og du setter ei dårlig kule, vil et eventuelt ettersøk skje med lyset, ikke inn i svarte natta.
Smygjakt
Å bevege seg på hjortens hjemmebane, ofte i ulendt, tett og bratt lende, uten at hjorten lukter, hører eller ser deg, er en utfordring som vil sette dine jaktferdigheter på de største prøvelser. Dyra ligger ofte på lune og solrike plasser, med overhøyde og godt utsyn, og er nesten umulig å oppdage. Det er jakt, i ordets rette betydning, og får postering på bøen til å framstå som enkelt og bedagelig.
Tips: Lett regn og vind kamuflerer lukt og lyd, og er smygevær. Beveg deg på «tå hev» gjennom mindre terrengavsnitt, mot vinden. En god håndkikkert, for å skanne terrenget foran deg, er et must. Oppdager bukken deg før du oppdager den, er sjansen spolert.
Postering i terrenget
Hjort er vanedyr og ofte trofast mot trekkveiene til og fra innmarka. Finner du en slik sti, med ferske spor etter klover, er du på god vei til å felle hjort på skogen. Også her gjelder kravet om å sitte i rett vind, slik at du ikke værsetter terrenget du forventer at dyra vil dukke opp.
Tips: Kommer det dyr, er det gjerne ei eldre kolle som leder an i flokken. Er det en eldre bukk i følget, benyttes familien som «kanonføde» om han aner uråd, uten snev av dårlig samvittighet. Har du bukk på kvoten, gjelder det å ha is i magen!
Drivjakt
Drivjakt (jag) hvor et antall drivere (typisk tre-fire personer) støkker dyr og driver disse foran seg i terrenget mot utplasserte poster, typisk fire-seks jegere, er en utbredt og populær jaktmetode over store deler av landet. Særlig for store jaktlag i områder hvor bestanden er litt tynnere, er drivjakt prioritert jaktmetode.
God terrengkjennskap om hjortens viltveksler/overganger er en stor fordel, uten at effektiviteten nødvendigvis er stor. Blir det felt dyr i ett av fire jag, skal jaktlaget være godt fornøyd.
Drivjakt kan kombineres med smygjakt, forutsatt streng disiplin mht. skytesektor og kulefang. I løpet av nærmere 30 år i samme terreng på Nordmøre, har jeg felt voksen bukk i driverrollen kun én gang. Det var skikkelig ruskevær og bukken dukket opp som troll av eske, på 40 meter. Jeg så hjorten to sekunder før den så meg, men da satt kula allerede på bogen.
Jaktradio er obligatorisk for både drivere og postskyttere, slik at man til enhver tid vet hvor man har hverandre. Drevet avblåses når man har nådd avtalt punkt i terrenget.
En bakpost kan være på sin plass, hjorten er en mester i å trykke, og runde tilbake mellom, eller ut på flankene av driverrekka.
Tips: Store drev bør ikke gjennomføres for ofte. Om mulig, bytt terrengavsnitt ved daglig jakt, slik at hjorten igjen faller til ro i det området hvor drev er gjennomført.
Måneskinnsjakt
Jakta foregår på natta, når bøen ligger badet under en fullmåne, og byr på en spesiell stemning. Optimale forhold er fullmåne et stykke ut på høsten, stille klarvær med hvit bakke, i form av rim eller et tynt snølag, som skaper kontrast til dyra. Mange steder felles et betydelig antall hjort i måneskinnet, og jakta har mange likhetstrekk med å sitte på post i jordekanten.
Tips: Jaktformen gir sikre skudd når dyra står i ro med bredsiden til, men skyteavstanden bør ikke overstige 60–70 meter. Godt voksne bukker eksponerer seg sjeldent i åpent lende, og det gjelder også når månen lyser opp bøen. Lett overskyet vær gjør bukken tryggere, og plutselig står den der ...
Lokkjakt
Oktober er brunsttid. Hjortens brøling er en mektig konsert, som kan høres på flere kilometers avstand under gunstige forhold. Å lokke inn en brølende hjort er alt annet en enkelt, men finner du ei brunstgrop eller to, og ferske feiinger, er du et stykke på vei. Mange terreng har «faste» brøleområder, så snakk med lokale kjentfolk!
Det er noe eget å sitte kanten av ei trolsk myr, mens mektige hjortebrøl runger i skogen omkring. Om du i tillegg lykkes du med å lokke den inn på høvelig hold, snakker vi heftig jaktopplevelse. En lokk er effektivt, men må brukes med omhu. Er du for hissig på grøten, kan lokken fort skremme mer enn lokke.
Tips: Best «konfrontasjon» oppnår du dersom du har kommet i posisjon på bukkens enemerker, og du oppfattes som en reell konkurrent om kollenes gunst. En bukk vil ofte kunne gå rundt deg for å sjekke vinden. Rett plassering i forhold til vind er avgjørende.
